Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Dagdrøm i desember

Hva dagdrømmer jeg om i desember? Jeg drømmer gjerne om favoritturen min. Fotturen til min egen kremtopp. Jeg drømmer om Ramstadslottet i Akershus.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Hva dagdrømmer jeg om i desember? Jeg drømmer gjerne om favoritturen min. Fotturen til min egen kremtopp. Jeg drømmer om Ramstadslottet i Akershus.

Du må ikke tro at jeg gleder meg til vårskogen allerede nå. Jeg trives i skisporet – og med snølyset. Likevel dukker maiskogen ofte opp i tankene mine. En blanding av minner og forventninger. Jeg hører fuglesang i lysegrønne åssider. Jeg hører ravner rope. Jeg ser maigull og gjøksyre og bekkeblom. Jeg rusler på hvitveistepper. En huggorm hveser på stien.

En venn av meg mistrives i skogen. Hans grønne tilfluktsrom er parken. Parkens grusganger og alléer. Livet hans er uordentlig. Derfor tiltrekkes han av parkens orden. – Det er ikke uten grunn at vi mennesker i over to tusen år har laget symmetriske parker, hevder han, og føyer til: – Jeg vender tidsnok tilbake til naturen.

Min psyke tiltrekkes av skogens uorden. For meg er en gammel skog mer dragende enn hagen i Versailles. Når det er uorden inni meg, trives jeg med uorden utenfor meg. Kanskje en ytre orden blir en for stor kontrast til en indre uro? Kanskje kurerer jeg likt med likt på homøopatisk vis?

På gymnaset satt jeg på klasserommets vindusrekke – nest bakerst. Blikk og tanker forsvant ofte ut av vinduet. Karakterboken fikk lide. En sjelden gang stilte skolens rektor opp som vikar i norsktimen. Én av timene brukte han, ikke til grammatikk, som var hans spesialfelt, men til å snakke om dagdrømmenes betydning. Det er få timer jeg husker bedre fra skolen.

For meg er en gammel skog mer dragende enn hagen i Versailles.

Hva hadde vi mennesker vært uten fantasi og forestillingsevne? Ynkelige skapninger. Hvor fantastisk er ikke evnen til kjapt og utslippsfritt kunne forflytte seg til et annet sted? Bevege seg inn i en annen virkelighet. Jeg går ofte på beina opp til Ramstadslottet (394 meter over havet). Oftere er slottet i tankene mine, i drømmene mine, i fantasien min.

Desember 2001: Jeg reiser meg fra frokoststolen, henter en marsipangris i skapet, heller  mer kaffe i koppen – og leser en gang til i Aftenposten: ”Regjeringen har fredet et område på 2,1 kvadratkilometer rundt Ramstadslottet”. Jeg kunne slå meg til ro. Jeg er nemlig redd for å miste steder som har betydning for min mentale helse. Nå behøvde jeg ikke lenger engste meg for hugstmaskiner. Monstere som kunne maltraktert skogen og stiene på få timer. Nå vil jeg alltid kjenne meg igjen når jeg kommer inn dit. En del av psyken min er fastboende der inne i skogen.

Hva ville jeg ha savnet om jeg skulle bosette meg i et annet land? Mest ville jeg ha savnet skogen ved Ramstadslottet. Jeg ville savnet mangfoldet. Det uoversiktlige mangfoldet, rotet. Hele tiden noe nytt å se på, lukte på, lytte til. Kontrasten mellom flate myrer og loddrette revner. Mellom døde trær og nyfødte spirer. Mellom lun, mørk skogbunn og forblåste, solsvidde koller. Mellom tjern og tørre furuknauser.

Jeg hører skogen synge. Jeg hører bokfink og svarttrost. Jeg hører vann risle. Trestammer knirke. (Gresshoppen hører jeg ikke lenger). Jeg ser grønt blir presset ut av trærne, som om de var tannkremtuber. ”Hva er det i mørket som lengter så inderlig efter himmel at det skaper et grønt tre for å uttrykke det”, spør poeten Tove Lie.

Gamle byer ligner gamle skoger. Ta Venezia. Den bugner av detaljer. Akkurat som skogen. En blanding av åpne lysninger og tette, kronglete områder. En veksling mellom smale passasjer og brede piazzaer. Nesten hvert skritt du tar bringer deg inn i en ny verden. Venezia er lett å gå seg bort i, akkurat som skogen.

Byer og skoger utvider min verden. Særlig hvis de har levd lenge. Jeg blir en del av noe stort og rikt når jeg står på Rialtobroen eller på Ramstadslottet. Tidsbegrepet blir utvidet. Ravnene, furuene og grunnfjellet i granitt på slottet mitt, har levd lenge på jorda. Uten minne, derimot, er nyfødte bykvartaler og ferske plantefelt i skogen.

Fra Ramstadslottet ser jeg østover mot taigaen. Den rommer 40 prosent av verdens skog og er landjordas største sammenhengende økologiske system. Poeten Rolf Jacobsen mener taigaen begynner ved Ånestadkrysset i Løten. Derfra er det ”treskygge, skogsfugl og maur halve jordkloden rundt”. Jeg mener taigaen begynner ved mitt slott, omtrent.

En dagdrøm i desembermørket: Jeg sitter på et svaberg oppvarmet av vårsola. Nyter kaffe fra termosen i små slurker (Löfbergs Lila). Henter fra sekken en fruktkake bakt av rosiner, svisker, fiken, aprikos, hasselnøtter og en skvett konjakk. En måltrost står for taffelmusikken: kyklivi kyklivi kyklivi, tiksi tiksi tiksi. Innsjøen Øyeren står for utsikten (havet har slektninger innenlands). I en slik stemning blir jeg glad i det meste jeg legger merke til.

Når jeg er oppstemt, faller det innimellom en skygge inn over gleden. Det er ikke alltid jeg vet hvorfor. I dag vet jeg det. En roman smetter inn i tankene mine. I Aldous Huxleys dystopiske ”Vidunderlige nye verden” sier direktøren ved Londons utklekkings- og karakterformingssentral: ”Og det er en alvorlig mangel ved blomster og landskaper: Begge deler er gratis. Naturfølelse holder ingen fabrikk i gang. Derfor besluttet man å oppgi kjærligheten til naturen,…”.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler