Blant mygg og nattergal i sommernatten

Egentlig er jeg et vanemenneske. Jeg kommer sjelden ut av rutinene. Dagene blir lett trivielle. En reise kan hjelpe. Eller en god bok. Men også en god natt. Sansene våkner etter vanlig leggetid.

Nå er ørene mine skjerpet. De er parabolantenner. Juninattens tussmørke rommer fengslende lyder. Lyder som P. Chr. Asbjørnsen lot seg skremme av da han en sommernatt gikk seg vill på Krokskogen: «En unevnelig angst tok mig, det isnet gjennem mig ved hvert skrik; skogmørket øket redselen, alt jeg så og skimtet, rørte sig og fortrakk sig, og det var som tusener av hender og armer grep efter mig». Eventyr-Asbjørnsen så troll og hulder og dverger overalt – og løp for livet.

Jeg sykler for livet. Jeg syns nemlig jeg hørte den. Men nei. Den holder nebb ennå – nattergalen.

Jeg har kommet fram til et fuktig område nord i Lillestrøm, et par steinkast fra Åråsen stadion der gule og svarte kanarifugler gjerne synger, men ikke om natta. Jeg hørte for to år siden flere nattergaler synge omkapp her jeg nå står i gummistøvler – og glemmer det ikke.

Nordvesthimmelen rødmer og speiler seg i et stille vann foran meg. Sommernattens krydderluft driver over markene – lukt av jord og vann og hvite blomster som prøver å lokke til seg nattinsekter.

Plutselig er jubelen der, ikke fra tribunene på Åråsen, men fra et bjerketre rett bortenfor meg. Nattergalens jubel. Lyden er lett å kjenne igjen, særlig om natta når den har mindre konkurranse fra andre arter (nattergalen kan synge om dagen også). Jeg skriver lyden og ikke sangen. For jeg hører en batterist. Nattergalen har et slagverk til disposisjon. Underlig at en så liten skapning kan skape en så kraftig lyd. Nattergalen synger ulovlig høyt, skrev New Scientist i mai. En tysk forsker målte lyden av en nattergal i Berlin til 95 desibel. Det tilsvarer en motorsag på en meters avstand og er langt over EUs støygrense.

Den lille trostefuglens sang er tidløs. Trassig holder den fast på budskapet sitt, uavhengig av tidens trender. Hold ut! roper jeg – og har ikke oppdaget at en mann står ved siden av meg. Også han med kikkert rundt halsen. Da er vi to avvikere. To sommernattmennesker. Vi tar hverandre i hånden og mumler våre navn. Vi har noe felles og trenger ikke si så mye. Jeg tenker på eventyret til H.C. Andersen der nattergalen synger en kinesisk keiser frisk. Alle i keiserens by snakker om den merkverdige fuglen. Når to mennesker møtes, sier den ene «natt!» og den andre sier «gal!», så sukker de og forstår hverandre.

Nattergalen har vært et symbol for evnen til å gi språket gode klanger. Jeg misunner nattergalen. Den mest traumatiske opplevelsen jeg hadde på skolen, var da sanglæreren tvang meg til å synge solo i klassen. Likevel ville jeg neppe klare å spise en nattergal, slik rikfolk gjorde i oldtiden for å skaffe seg vakker stemme.

Mange fugler gir fra seg lyder når sola og vi mennesker tar pause. Nå hører min nattevenn og jeg også myrsangeren. Den skurrer og knepper og utgjør et lite hurtigspillende enmannsorkester. Myrsangeren er en mester til å herme. Hvem er Norges beste imitator? Kristian Valen? Rune Andersen? Nei! Myrsangeren! Skarpere ører enn mine har identifisert et par hundre hermelyder i denne ene sangen.

Nattsyngende fugler er gjerne varmekjære og kommer til Norge først seint på våren. Derfor kan du høre noen av dem synge helt ut til midten av juli. Juninatten har flest lyder. Aktiviteten starter gjerne når det begynner å skumre, fra ellevetiden, og fortsetter til sola står opp og fuglene du er vant til å høre om dagen overtar.

I august flyr nattergalen sin drøyt 20 gram tunge kropp til Øst-Afrika, med spisepause i Egypt før den våger seg over Sahara. I Norge lander den igjen i mai. Det er Nordens og Øst-Europas nattergal som hekker her i landet. Den sørlige nattergalen kommer bare sjelden på besøk, vil kanskje gjeste oss oftere nå når klimaet blir varmere.

Nattergalen er en ny fugl i Norge. Sangen ble første gang hørt på Bygdøy i Oslo i 1926. Første hekkefunn var på Tromøya ved Arendal på sekstitallet. I dag hekker flere hundre par i kyststrøk fra Østfold til Vest-Agder. Syngende, enslige herrer kan du høre helt opp til Nordland. Bortsett fra vaktel og åkerrikse som du helst hører i jordbruksområder, trives de fleste fugler som ytrer seg om natten best i frodige, fuktige områder med tett løvskog og buskas.

Jeg merker at også myggen trives i slike biotoper. Hundre snabler perforerer mitt solbrente hode. Myggen blir særlig fristet av mennesker med seksuell tiltrekningskraft, har jeg lest. Naboen må også ha tiltrekningskraft. Han klasker og klasker. Kaffen skvulper.

Den natteglade Sigbjørn Obstfelder mente vi hadde rom i oss som bare natten tør liste seg inn i. Jeg tror han har rett. Har du sovet godt? spør vi hverandre. Kanskje vi innimellom skulle spørre: Har du våket godt? Livet gir oss en forbløffende rikdom av dager – glemmer vi nattens muligheter? Jeg nevner ikke at folkelig medisin har anbefalt kjøttet fra nattergalen til å motvirke et unaturlig søvnbehov.

Jeg sykler hjemover til dobbeltsenga. Vel hjemme putter jeg sov-iro i ørene for ikke å bli vekket av morgenfuglene..