Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Barteblås i barskogen

En blank børstraktor bremser så piggene krafser i isen, vrenger seg rundt og sperrer skogsbilveien for min kone og meg. Ut spretter en overveldende mann med grå bart og grønne klær. – Hvor har dere tatt det treet hen, om jeg tør spørre? Meiseflokken tier i desemberskogen.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
En blank børstraktor bremser så piggene krafser i isen, vrenger seg rundt og sperrer skogsbilveien for min kone og meg. Ut spretter en overveldende mann med grå bart og grønne klær. – Hvor har dere tatt det treet hen, om jeg tør spørre? Meiseflokken tier i desemberskogen.

Historien begynner året før – på julaften: I pinnekjøttdunst, like før gjestene banket på døra, måtte jeg ned på alle fire for å feie bort barnåler. Dagen før hadde jeg betalt tre hundre kroner for danskegrana utenfor nærmeste kjøpesenter. Inne i stuas bjørkevedvarme drysset halvparten av treet straks ned på pakker og parkett.

Vi bestemte oss for at neste juleaften skulle julestjerna skinne fra toppen av et grantre vi selv hadde hugget i norsk vinterskog. I lokalavisen Romerikes Blad fant vi en bonde som solgte trær på rot – og vi dro av gårde med kaffetermos og brødskiver med geitost og jarlsberg. Et par timer senere vagget vi hjemover med nølende grep om hver vår ende av treet. Barnåler stakk i våre votteløse hender. Blåst hadde skrapt issvuller fri for snø, og vi slet med ballansen da bilen brått kom bakfra.

Grana vandret seint inn i Norge etter den siste istiden. Først for omkring to og et halvt tusen år siden slo den for alvor rot, står det i bøkene. Noen trær var tidligere ute, mye tidligere ute, har treforskere funnet ut nå. Grana var kanskje et av de første treslagene som kom til Skandinavia etter siste nedising. Et av trærne lever ennå. Det er 9 550 år gammelt og ble nylig funnet på Fulufjället i Dalarna i Sverige. Mirakuløst.

To millioner trær drar vi nordmenn inn i stuene våre i jula, de fleste er grantrær. Hvorfor er vi så glade i juletreet, når vi ellers i året knapt legger merke til grana?

”Eg er grana, mørk og stur”, skriver Tor Jonsson. ”Jeg har kjedet meg i hundretusen grantrærs selskap og bedt til Gud om at et eller annet skulle skje”, skriver Johan Borgen. Dag Solstad trives heller ikke i granskogen: Det er ”umulig for en uhildet iakttaker ikke å bli slått av gufset av ubevegelighet og stivhet…”. (Solstad har kanskje observert en granåker – ikke en granskog?) Også filosofer hugger til: ”Trær er jeg skeptisk til. Særlig grantrær. Grantrær er den mest utbredte formen for ugress i Norge”, sier førsteamanuensis Lars Fr. H. Svendsen. Selv botanikere snakker stygt om grantreet: ”Bortsett fra juletreet i dets glitter og glans er granen ikke noe stastre”, står det i bokverket ”Norges planter”.

Jeg er glad i en gran, naboens gran. I tillegg er jeg glad i granskog, særlig i gammel granskog. Glad i skogsuset, bekkesildret og fiskevaket. Glad i solstreifet, rotveltet og ugleropet. Det er en trøst at det finnes slike ting. Om våren synger svarttrosten fra toppen av naboens tre – særlig etter regnvær. Jeg ser den fra min faste plass i stua og lukker opp vinduet for å høre. Ingenting er så glitrende grønt som en våt gran sola skinner på. Svarttrosten er for øvrig min homøopat. Den helbreder likt med likt. Svarttrosthannens melankolske sang hjelper meg oppover når jeg er nedfor.

Mangler de øyne mennesker som misliker grantreet? I hvert fall mangler de nese. En kjent tyrkisk forfatter har nese: ”Min elskede – å elske deg er som lykken i å trekke pusten i en granskog”, skriver Nazim Hikmet. To norske forfattere har øyne. Årets jubilant Henrik Wergeland er jublende og sjenerøs. For ham er grana Nordens katedral. Georg Johannesen mener at grana gir ”uttallige forslag til stadig nye kirkespir”. Johannesen har rett. I gammel skog viser grana en rikdom på formasjoner som ikke noe annet treslag.

Grana er raus. En gammel gran er vert for over hundre tusen synlige organismer. Du øker kanskje ikke markedsverdien din ved å bruke timer på å studere skapninger som har glede av granas raushet, men du trener oppmerksomheten din. En trening som motvirker mørketidstristhet. Kanskje oppdager du en fuglekonge i baret. Svirrende. Norges kolibri. Europas minste fugl.

Grana er sjenerøs også med sin pollen. Svenske forskere har regnet ut at hannblomsten årlig drysser fire hundre tusen tonn okergul pollen over nabolandet vårt. Vekten av fire hundre tusen småbiler drysser ned over maur og mose. Ikke rart at det svenske flagget har et gult kors.

Pleier du å legge inn godord om grana ved festlige anledninger? Neppe. Du mener vel kanskje at det finnes viktigere samtaleemner. Granas sjenerøsitet overfor oss mennesker er ikke uvesentlig. Grana er Norges viktigste ville vekst. Den gir deg ved og materialer – og er med på å gi deg samtaleemner. 1400 grantrær må felles for å produsere Dagbladet med Magasinet på en lørdag. Trøsten er at skogen vår bruker bare ett og et halvt minutt på å erstatte det tapte.

Silda uteble, melprisen steg, innbyggerne i tettstedet Polden trengte mat. Noen håpet på at verdensmannen August skulle komme til unnsetning. August kom ikke med mat. Han kom med to tusen granplanter. Han mente det var fornemt å ha susende ekte gran utenfor husene, og talte ”ungt og tændende” for å overbevise skeptikerne. ”Det fineste jeg har set av det slag, og jeg er da kjendt både med palmer og bambus”, sier Hamsuns romanskikkelse. Har du susende, ekte gran utenfor huset?

Jeg er ikke spesielt kjapp i replikken. Mannen med bart, jegerklær og høy tale overrumplet meg. Brilleglassene mine dugget. Hjertet mitt banket raskere under vinterjakka med kvae på. Men omsider forlot navnet på den juletreselgende skogeieren tungen min. Prisen vi hadde betalt for treet fulgte etter. – Det er jo så mye pakk ute og går, gliste han, hoppet inn i firehjulstrekkeren og spant videre. – At du ikke sa hva du mente om den slags oppførsel, sa kvinnen bak meg.

Vi balanserte taust videre på holka. Jeg prøvde å finne på et kjekt svar jeg kunne ha gitt skogvokteren.

Hva ville du svart?

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler