Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Bakom synger gammelskogen

Ikke bare havdypet, men også skogdypet er fullt av liv, hemmelig, forunderlig liv, som du bare aner når du betrakter det ovenfra. Den som liker å dykke i havet, kunne kanskje også ha glede av å dykke ned i skogen? Helst gammel skog, med alle dens kryp og vekster.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Ikke bare havdypet, men også skogdypet er fullt av liv, hemmelig, forunderlig liv, som du bare aner når du betrakter det ovenfra. Den som liker å dykke i havet, kunne kanskje også ha glede av å dykke ned i skogen? Helst gammel skog, med alle dens kryp og vekster.

Jeg går «Sjutorpsleden» på Finnskogen. En lav oktoberhimmel rekker innimellom ned til meg som et lunt og lett regn. Damp svever over sjøene. Løv og planter råtner og dufter. «Sjutorpsleden» er en drøyt åtte kilometer lang merket sti. Den går gjennom torp eller bosteder tilbake til 1600-tallet på begge sider av svenskegrensen. Stien begynner og slutter på svensk side ved Lomstorp, et par mil fra Torsby i Värmland. Her dominerer treskyggen, men den faller ikke på sjelen min, jeg føler meg hjemme her på baksiden av Norge. Jeg er ferieoppvokst ved et lite småbruk lengst sør i Finnskogen, i en ujålete stasjonsbygd, i en lysning i skogen med sagbruk, folkebad og tre butikker. Bygda var preget av torden, tømmer, tog og tele – dessuten av Sverige. Tordenvær la seg ragnarokk-aktig over soverommet vårt i mørke augustnetter. Tømmerbiler på støvete veier ga oss sand mellom tennene.

Toget til Stockholm raste forbi som en gjennomtrekk. Temperaturen hoppet fra 35 minus om vinteren til over 30 pluss om sommeren. Vi tok Grensebanen til Charlottenberg og satte til livs korv med potatismos og sockerdryck. I nøkkrosetjern fanget vi kreps som vi solgte til svenske oppkjøpere for én svensk krone stykke. I Finnskogen oppdaget jeg, bygutten, mørket. Det svarte skogsmørket fjernet synet av min egen hånd når jeg holdt den opp foran meg. I bygda stiftet balanseorganet mitt, noe overrasket, bekjentskap med hjemmebrent. Selv avholdsfolk brant sprit – for å servere gjester. Fra tunet på Lomstorp er det omkring 125 kilometer i luftlinje til tang og tare og torsk. En overkommelig avstand, men følelsen av å bo på en halvøy, jeg mener den skandinaviske, forsvinner her. Likevel ligner skogshavet forunderlig på saltvannshavet når du står på en høyde og skuer utover. Også skogshavet virker uendelig. Du må helt til Vladivostok for å komme over til den andre siden. Også skogshavet bølger og suser. Dessuten skifter det lys og farge med solas og skyenes gang, akkurat som havet.

Ikke bare havdypet, men også skogsdypet er fullt av liv, hemmelig, forunderlig liv, som du bare aner når du betrakter det ovenfra. Den som liker å dykke i havet, kunne kanskje også ha glede av å dykke ned i skogen? Helst gammel skog, med alle dens kryp og vekster. Jeg kommer til torpet Svartbäcken eller Mustapurro. I 1821 levde slekten Nikkarainen med 18 personer i torpets ene røykstue. Nå er de som tråkket stiene her døde. Den siste, en kvinne, døde av leverkreft på 1960-tallet. I dag regner det lett over Mustapurros spindelvev.

Innvandringen fra Finland begynte på slutten av 1500-tallet. Finnene ble drevet hit av uår hjemme, men også lokket hit av hertug Karl (senere kong Karl IX). Han fristet med syv års skattefrihet for å dyrke i skogen. Skogfinnene eller svedjefinnene var et halvnomadisk folk med uklar opprinnelse. Med seg hadde de sauna og svedjebruk. De brant skog, og sådde svedjerug i asken. Rug som ga større avlinger enn vanlig rug. Jeg passerer grensen til Norge. Den er knapt synlig. Bare en smal, trefri, korridor gjennom tyttebærskogen. Selma Lagerlöf kalte den "en gräns af et annat slag". For finnskogingen er grensen bare symbolsk. Her har «alle» nær slekt på andre siden av grensen, mange arbeider på motsatt side, de handler ofte der, har venner der og går gjerne på tur hos broderfolket.

Jeg kommer til Österby på Varaldskogen. Plassen ble ryddet for tre hundre år siden. I røykstuen bodde det åtte voksne og ti barn på det meste. Her er det ødslig og ensomt og gudsforlatt – stedet var uten prestebesøk i 150 år, leser jeg.

«Usynlige kyr
står og luter sine gjenferd mot regnet
En utløe ligger på bakken, salrygget
og skeiv som om den har brukket ryggen
Planker, bjelker, steiner, alt hvirvler
sakte ned gjennom jordens kvern av tid
Setervollen er et stort tomt rop: Vent
svarer de døde.
Vent på oss under jorden»,

skriver Stein Mehren i diktet «På gamle tufter». Jeg raster her. I matboksen har jeg rugbrød med egg og peppermakrell krydret med purre. Til dessert: Røde summerred-epler fra eget tre.

En ravn svever over meg. Jeg har giftet meg inn i Rogaland og har lært meg å sette pris på kysten. Jeg kan forstå innlandsmenneskets lengsel mot havet. «Det er lengselen som gjør at jeg holder ut her inne på skogen», skrev Hans Børli. «Skogsfolket stirrer mot skogbrynene», påsto hans dikterkollega Rolf Jacobsen: «Derfor er alle skogkantene vi har så fulle av hakk i hakk, nesten som sagblad, eller kanten på filleryer, fryns i fryns. De er slitt ned av alle vente-øynene og lengte-blikkene som så og så og så om noen kom».

Skogen er gul, brun og granbargrønn. Den har dessuten så mye rødfarge som behøves til tyttebær, lønnens høstblader og svartspettens hode. Bekkene er blitt livligere igjen etter sommerens tørke. Granmeisen hamstrer mat til vinteren. Et sted lager våte, gule ospeblad en lysende sti gjennom skogen. Finnene levde isolert fra svensker og nordmenn i bygdene. Når de en sjelden gang oppsøkte bygda, gikk familien etter hverandre på veien, slik de var vant til fra smale skogsstier. Neste torp er Lebiko. 380 meter over havet. Lebiko ble dyrket på 1800-tallet. Slekten holdt ut her til omkring 1960. Under krigen var Lebiko siste utpost på norsk side av flyktningruten til Sverige. Den «Frihetens farlige vei» som 20 000 nordmenn tilbakela gjennom Finnskogen. Jeg vandrer inn i Sverige igjen og kommer til Kissalamp. Torpet ble ryddet av to brødre fra Norge for drøyt to hundre år siden. Nisser eller tomter ble sett her på 1900-tallet. Torpet ble forlatt i 1964. Jeg plukker tyttebær – dyprøde, saftige, høstlige. Ingen andre land ligner Norge så mye som Sverige. Jeg legger likevel merke til små kulturforskjeller – også langt til skogs. Fem meter fra en sildrende bekk står det skrevet på et stort turistskilt: WATER. Sverige er mer redigert og kontrollert enn Norge. Tegn på en høyere sivilisasjon?

Det sjette torpet, Valli, ble en ødegård i 1905 da barna dro til Amerika. Amerikatrangen drenerte bygdene her. Historikere mener det var de sterkeste mennene som forlot Norge. Den sterkeste tredjedelen emigrerte, sveklingene ble igjen. Mine forfedre ble igjen. Jeg stammer altså fra sveklinger. Det er nok derfor jeg tar innover meg skjebnen til familien på det siste torpet jeg kommer til. Ritamäki ble rammet av dysenteri i 1857. I løpet av én uke døde alle barna, moren noe senere. I et syn ser jeg jazz-på-svenska-duoen Jan Johansson og Georg Ridel sitte på torpets tun. På piano og bass spiller de «Visa från Utanmyra»: «Det är den tyngste sorg, som jorden månde bära, att man ska mista bort, sin aldra hjertans kära». Men Ritamäkis familiefar var ingen svekling, han fortsatte å drive gården – etter hvert med ny familie. Livet går videre. Men i min finnskogbygd er de tre butikkene, jernbanestasjonen, folkebadet og sagbruket nedlagt. Damp svever over sjøene. Løv og planter råtner og dufter. 
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -