Å stabbe, stampe, stavre…

Føttene mine trives i blåbærskogen. Der beveger de seg på sin særegne måte. Fordi ditt og mitt ganglag er like individuelt som fingeravtrykket, ansiktstrekket og håndskriften. ”Alle går forskjellig. Men noen går mer forskjellig enn andre”, forteller den danske rettsmedisineren Niels Lynnerup. Han var med på å avsløre utenriksminister Anna Lindhs morder – på ganglaget. Vi arver måten å gå på av våre foreldre.
Jeg har barskogen som nabo der jeg bor øst i Akershus. I den har jeg en favorittrunde som jeg gjerne trasker flere kvelder i uka. Den samme runden om og om igjen. ”Å gå samme turen ti ganger kan gi deg følelsen av gjentakelse, men å gå den hundre ganger kan gi deg en fornyet følsomhet og glede over hver ”bitte lille” ting på veien”, sier filosofen Arne Næss. Jeg prøver å mobilisere litt eventyrlyst hver gang jeg forlater leiligheten min med joggesko på.

Nå har jeg klatret opp på en bar knaus med utsikt helt til Gaustatoppen. Jeg sender varme tanker til føttene mine. Føttene som bærer og flytter meg på ordre. Føttene som innenfor lær og lisser løser oppgaven sin trofast. Mine to tjenere. Mine to fastleger. Ryggplagen min ble borte etter at jeg begynte å tråkke i terrenget.
Foten er undervurdert i forhold til hånden. Det skyldes skoen. Før skoen stengte foten inne, visste man hva foten betydde. Du kan godt klare deg uten tommelfingeren. Men uten stortåa er det vanskelig å holde balansen, tenker jeg, her jeg står på en rund knaus.

Jeg var bjørn i et tidligere liv og er glad i blåbær. Rundt en myr finner jeg rikelig. Her har ingen ivrige hender vært med bærplukker. Har du smakt nystekte scones med rørte blåbær?

Min egen rustning slår sprekker når jeg går. Streif av inderlighet slipper fram. Jeg fryder meg over en høy og hvit fjærsky. Jeg fylles av varme over ekornet som sprinter over stien foran meg. Skogens rene, sterke og rå lukt beruser meg.

Sakte vandring gjør verden større. Detaljer trer fram. Likevel går jeg ofte for fort. Jeg ville trolig blitt disket i en kappgangkonkurranse. Det hjelper å legge hendene på ryggen. Da vandrer jeg mer tenksomt, mer oppmerksomt. Hvorfor skulle jeg skynde meg hjem?

Blåbærskogen er Østlandets viktigste vegetasjonstype og blåbæret er avgjørende føde for en lang rekke dyr og fugler. Det utgjør en nøkkelressurs i de nordlige barskogene. Forskerne sier at blåbær kan forsinke et menneskets aldring. Jeg langer i meg – og lurer stadig på om jeg har dispensasjon fra himmelen.

Det er ikke sant at jeg går akkurat den samme runden hver kveld. Jeg tar avstikkere, forlater stien, oppdager noe nytt. En ny utsikt gjør meg glad. Det gjør også en gammel osp jeg ikke har lagt merke til før. Eller spor etter dyr jeg sjelden ser.

Du og jeg er utstyrt med et mesterverk av en fot. Hundre gram knokkelvev fordelt på 26 fine knokler. Føttene bringer oss rundt med presisjon og utholdenhet og er underlig rar og vakker. Har du lagt merke til avtrykket av en nybadet menneskefot på et svaberg eller en brygge?

Når lærte vi å gå oppreist? Kanskje ikke på savannen etter at vi hadde krøpet ned fra trærne, men da vi bosatte oss ved kysten og oppdaget rikdommen av mat i havet? Ved å gå oppreist kom våre forfedre seg lenger ut i vannet.

Å gå er en av våre mest nyanserte gjøremål. Få ord har like mange synonymer i ordboken. Bare på bokstaven S kan vi sabbe, sjabbe, sjangle, sjokke, sjokre, skreve, skride, skritte, sleive, slentre, spankulere, spasere, sprade, stabbe, stampe, stavre, stege, stige, stolpre, stoltsere, stomle, streife og subbe.

Jeg sitter på huk igjen. – Hvis du vil lære blåbærenes virkelige duft og velsmak å kjenne, så spør gjetergutten og orrfuglen. Det er en simpel feiltakelse å tro at man har smakt blåbær hvis man aldri har plukket dem selv, sier den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau. Fluer surrer fortsatt tett rundt hodet mitt. Hva driver egentlig fluene med når jeg ikke plukker bær? De surrer kanskje rundt hodet ditt?

Mennesker har ikke mot og vilje til å dyrke den edle kunsten å vandre, mente den samme Thoreau, allerede lenge før Henry T. Ford. ”Den nødvendige lediggang, frihet og uavhengighet som er dette fags kapital, kan ikke kjøpes for all verdens rikdom. Den kommer kun av Guds nåde. Det kreves direkte dispensasjon fra himmelen for å bli vandrer”.

Vandring er skapt for mennesker som kan holde ut sitt eget selskap, mener en annen forfatter, Robert Louis Stevenson. En vandring må foretas i ensomhet hvis den skal nytes riktig. Går du sammen med andre blir det mer beslektet med en tur. Du skal gå alene fordi friheten er det vesentlige. Friheten til å stanse og friheten til å følge innfall og lyster. Du må være åpen for inntrykk og la tankene ta farge av hva du sanser. Skal du hele tiden forholde deg til andres snakk, klarer du ikke å overgi deg til den fine beruselsen som vandring under åpen himmel gir.

Har jeg dispensasjon fra himmelen? Neppe. Jeg er nok bare en alminnelig turgjenger. Men jeg går gjerne alene. I kveld har jeg følge av skyggen min. Sola synker og skyggen vokser seg lang. Han er ikke blant de mest elegante vandrere, kan jeg se. Det kan vel tenkes at noen sier: ”Legger du merke til hvordan han går – han med de blå leppene?”

Nå skal jeg ikke holde det gående lenger.