Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

(Foto: Trond Wormstrand)

Å alltid være beruset

Virkelig fart på lystsenteret i hodet mitt blir det når isen har lagt seg på skogsvannene og snøen faller tett og tørr. Frasparkene sitter i motbakkene. Bortover løper skiene nesten av seg selv. Rundt meg står snøgraner med solskinn på toppen. Jeg har ullsokkvarme føtter. Kan en morgenstund være bedre?
(Foto: Trond Wormstrand)
(Foto: Trond Wormstrand)
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Virkelig fart på lystsenteret i hodet mitt blir det når isen har lagt seg på skogsvannene og snøen faller tett og tørr. Frasparkene sitter i motbakkene. Bortover løper skiene nesten av seg selv. Rundt meg står snøgraner med solskinn på toppen. Jeg har ullsokkvarme føtter. Kan en morgenstund være bedre?



Hos mennesker oppstår det gode følelser på to måter, skriver den tyske vitenskapsjournalisten Stefan Klein i boka ”Lykkeformelen” (en liten bok til en drøy hundrelapp): Når vi forventer noe, og når vi nyter noe. Hjernen skaper de to følelsene på ulik måte.

Et senter i forhjernen blir aktivisert når jeg gleder meg til en skitur på silkeføre. Senteret er styrt av lystmolekylet dopamin. Hos meg oppstår slike forventinger i november når kulda begynner å trenge inn til tærnes tempererte trivsel, når nattens rim blir liggende i skyggen hele dagen, når skogen tørker og jeg ser stivnete avtrykk av sko og støvler på gjørmete stier. Virkelig fart på lystsenteret i hodet mitt blir det når isen har lagt seg på skogsvannene og snøen faller tett og tørr.

Nå seiler skiene mine over et tjern. Over tjernet står himmelen tålmodig blå. Solas stråler skråstreifer skisporet der nattens skodde ligger frosset. Skiene flyr fra kroppen. Jeg kaster lua.

All nytelse er en rus – sex, massasje, god mat, et varmt bad. Når vi nyter noe, er det ikke dopamin som tjener som sendebud i hjernen, men opioidene, kroppens eget opium. Jeg-føler-meg-vel-følelsene utløser alle den samme mekanismen i hjernen. Den samme kjemien ligger bak. I bunn og grunn er alle nytelser like, forklarer Stefan Klein, som baserer boka si på moderne hjerneforskning. Det som skiller massasjens velbehag fra den kalde pilsens velbehag en svett sommerdag, er ikke grunnmelodien i hjernen, men instrumentene som frambringer klangene: Ved massasje kommer signalene fra trykkfølsomme sensorer i huden, ved øldrikking fra tunge og gane. Den samme følelse av velvære oppstår når disse sanseimpulsene når hjernen.

Løypas lys bukter seg gjennom barskogen foran meg. Jeg puster inn lukten av kvae, kald snø og passerende dameparfymer. Jeg tenker på Charles Baudelaire som midt på 1800-tallet forsto opiodenes betydning: ”Man skulle alltid være beruset. Alt er avhengig av det: Det er det eneste spørsmålet. For at dere ikke skal føle tidens forferdelige last, den som knekker skuldrene deres og trykker dere til jorden, må dere la dere beruse uten opphør. Men med hva? Med vin, poesi, dyder, med det dere vil. Bare la dere beruse”.

Hvorfor føler jeg meg vel akkurat nå, selv om jeg har startet klatringen opp til en åskam? Boka ”Lykkeformelen” har syv råd til hvordan du kan framkalle gode følelser. Vi kan nemlig utvikle vårt anlegg for velvære, på samme måte som vi tilegner oss et fremmedspråk. Med vilje og innsats kan vi påvirke hjernen, gjøre den lykkeligere.

Det første rådet er nettopp fysisk bevegelse. Neppe noe nytt for deg som liker å svette – og gjerne synger i dusjen etterpå.

Det andre rådet er å holde hjernen aktiv. Humøret ditt blir ikke bedre om du kopler ut. Uro og bekymring får fritt spill når hjernen har lite å sysle meg. Mine egne bekymringer blir gjerne borte når jeg driver spørrekonkurranse med meg selv. Nå, ja, de skyves i hvert fall unna for en stund. Akkurat nå lurer jeg på hvor mange fuglearter man kan treffe her i skogen, nå når trekkfuglene har fløyet. Ganske mange finner hobbyornitologen ut. Jeg regner dem opp: Gråsisik og grønnsisik, konglebit og korsnebb, nøtteskrike og nøttekråke, granmeis og toppmeis, svartspett og spurveugle – og mange flere som jeg kommer på etter hvert.

Jeg kjører nedover på den andre siden av åsen, i skygge. Grove, rimete granlegger flyr forbi på begge sider. Jeg kjenner jeg har et ansikt.

Driv konsentrert iakttakelse, er Stefan Kleins tredje råd. Oppmerksomhet fører gjerne til oppløftende følelser – og den kan du trene opp. Jeg øver stadig. Nå prøver jeg som sagt å finne fugler – og hører en svartspett skrike: ”krrykk krrykk krrykk”. 

Lykken tar brått en pause. En isete sving velter meg. Jeg er raskt på beina igjen og tørker av meg snø. Liker ikke å avsløre at jeg har falt. En dompap har likevel observert mitt havari og fløyter fra toppen av et grantre for å tilkalle sin make.

Jeg irriterer meg over mennesker som uten ski bruker skisporet som en sti i snøen. Av og til sier jeg fra. Men irritasjon er ikke lurt, lyder det fjerde rådet. Følelser bør kontrolleres. Raseri forsterker bare et sinne. Dessuten: tårer driver mennesker dypere inn i sorg og depresjon. Oppfordringen ”Bare gråt, du”, er basert på gammel, avkreftet psykologi, hevder Klein.  

Sørg for mangfold i livet ditt, er det femte rådet. Du øker din livslyst om du åpner deg for ulike impulser, verdsetter det uforutsette og ikke minst makter å se på det tilvante med et friskt blikk. Selv går jeg og gleder meg til kveldens teaterforestilling. Vi skal se Twilight Bar av Arthur Koestler. Der blir de ulike politiske styresettene forkastet – og amatørene overtar.  

Råd nummer seks: Kontroll over eget liv er en forutsetning for velbehag. Å føle seg utlevert er en av de psykiske tilstandene vi tåler dårligst. Verst er det å bli sagt opp på jobben. Her i skogen er jeg min egen herre. Ingen sjefer styrer mine løypevalg.

Bokas syvende og siste råd er det viktigste: Du overdriver ikke når du sidestiller vennskap og kjærlighet med lykke.

En dame foran meg i løypa, en dame jeg kjenner, snur seg mot meg. Jeg ser et ansikt i mild rus. Er det ikke rart hva opioidene kan stelle i stand?

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler