Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

St. Stephens Green i Dublin (Foto: Istockphoto)
Jeg ser rovdyr. Jeg ser rødstruper snappe blinkende insekter i lufta. Jeg ser en hund overraske en bydue, gripe den med kjeften, riste livet ut av den.

Her suser det i bjørkene. Her er ikke ti skritt til tjernet. Der synger løvsangeren. En mann sitter med lupe.


(Foto: Trond Wormstrand)
Virkelig fart på lystsenteret i hodet mitt blir det når isen har lagt seg på skogsvannene og snøen faller tett og tørr. Frasparkene sitter i motbakkene. Bortover løper skiene nesten av seg selv. Rundt meg står snøgraner med solskinn på toppen. Jeg har ullsokkvarme føtter. Kan en morgenstund være bedre?
Jeg prøver gjerne å sitte stille i noen minutter i skogen. Ti minutter i ro er nok til at omgivelsene venner seg til meg.
Lyset er kaldt og lite. Jeg glir alene blant hvite trær. Bare haren er nær meg. Jeg ser ferske hoppespor i snøen. Hvem er haren? Hvem er Lepus timidus?
Jeg sitter i lenestolen min og er på tur. Ute i mørket regner det. På bordet har jeg et glass surmelk, tre knekkebrød med geitost og fire bøker gitt ut i år.
Scene 1. Et frokostbord med blåbær, havregryn, surmelk, kaffe og Aftenposten. Lyssetting: En Philips dagslyslampe.
Kjære Merete, I går kveld tenkte jeg på Edvard Munch. Han ble fylt av angst av en blodig solnedgang – og malte ”Skrik”. Jeg blir fylt av en slags ærefrykt når jeg ser sola gå ned i havet. Vi sykler ofte bort til Obrestad fyr for å overvære det skuespillet jordas snurrebassaktige bevegelse har sørget for i millioner av år.
Jeg gjetter på at hun er omkring 85 år. Hun patter på en lang, tykk sigar, lener hodet bakover og blåser røyk ut av munnen. Vi holder begge til ute på dekket til M/S «Margrete Læsø». Skipsskroget vibrerer og avsetter krusninger på overflaten til damens brune drikke i et plastglass. Jeg nyter sigarlukten der jeg sitter og leser en bok om den danske humoristen Storm P.
Mandag 20.april: Bekken bruser. Restene av vinteren fosser ut av barskogen.
Intelligente skapninger utenfor vårt solsystem har grunn til å glede seg. Ludwig van Beethoven er på vei til dem. Hans vakreste komposisjon er en del av lasten i romfartøyet Voyager: cavatina-satsen i strykekvartett nummer 13.
Hva dagdrømmer jeg om i desember? Jeg drømmer gjerne om favoritturen min. Fotturen til min egen kremtopp. Jeg drømmer om Ramstadslottet i Akershus.
Jeg tråkker og tråkker og tråkker. Iført kortbukse og solkrem tråkker jeg min gamle blå herresykkel fra Karlstad og oppover i Värmland. Dagen er 17. mai. Et sted i skogstillheten hører jeg elven – Klarälven. 
Denne Stifinneren er tilegnet et tre, urbane dyr, homo sapiens og Henrik Wergeland.
Jeg sykler gjennom et landskap med langsom elv og spirende åker. Sola har bare så vidt sluppet fri fra åsen i øst. Rester av natten sitter i kroppen min. Minst en gang om våren prøver jeg å være ute når det første sollyset åpner blomster og fuglenebb.