Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Vi er omgitt av evighet

Sist høst sto Vetle Lid Larssen alene foran en overfylt Aula og avkledde tidens sexfiksering, med sjelden retorisk kraft og utstråling. Mange har fått med seg at mannen er et umoderne menneske – som likevel kan gjøre suksess på Oslos utesteder. Mange ser at han er modig. Men ikke alle har fått med seg at hans samtidskritikk egentlig inneholder et seigt forsvar for menneskets verdighet.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Sist høst sto Vetle Lid Larssen alene foran en overfylt Aula og avkledde tidens sexfiksering, med sjelden retorisk kraft og utstråling. Mange har fått med seg at mannen er et umoderne menneske – som likevel kan gjøre suksess på Oslos utesteder. Mange ser at han er modig. Men ikke alle har fått med seg at hans samtidskritikk egentlig inneholder et seigt forsvar for menneskets verdighet.

– Dagbladet kan fortelle at du er en gammel, ung mann…

– Jeg hadde min første alderskrise som 19-åring. Siden er det bare blitt verre. Tatt i betraktning at alderdom er blitt et skjellsord i vår kultur, er jo det uheldig. Se på moderne film og reklame: Alle foreldre og øvrighetspersoner er idioter, mens disse anelsesløse små brølapene på 18, med grønt hår og riktig sklibrettmerke, er verdens konger. Men til tross for at det kan være et helvete å leve, elsker jeg livet. Og hvert år tilføyer tilværelsen noen ekstra centimeter med dybde.

– Kvinnene som fylte Aulaen var underlig henførte, og imot sex de også?

– Som alle ironiske personer eier jeg ikke selvironi. Jeg er gudskjelov ikke mot sex – men mot den men­ingsløse mediedyrkingen av andres sex. Forresten: Kvinnen har vært tradisjonsbæreren i vår kultur. Det er hun som har lest, det er hun som har lyttet, og sørget for at vår kultur ikke knuste som et speil – i tusen ubrukelige stykker. Det er ikke noe nytt at menn ikke leser bøker. Menn har aldri lest bøker. På mannen har det hengt en stor lapp: «Ute til lunsj». Men jeg er ikke mot menn. Jeg takker ukentlig min skaper for at jeg er født som mann.

– Hva er galt med vår kaotiske kultur – eller antikultur? Er det at begreper som «mening» og «personlighet» er oppløst som latterlige – og erstattet med speilbiter, nytelse, uglad selvkretsing?

– La oss for en gangs skyld være optimister – og se på tidsånden som et pendelslag. Nå slår den ut mot det «uegentlige», idiotkulturen står på sitt sterkeste. Massemediene, kapitalen og den biologiske heiagjengen har redusert det moderne, vestlige menneske til en impulsstyrt orangutang. Det menneskelige i sine vidunderlige former – i kunst, kjærlighet, politikk – som er grunnlaget for vår eksistens – erstattes av en form for mekanikk, som står mennesket fjernt. Selv om det er vi som har skapt den. Midt i denne moderne tristessen, er det også grunn til håp, selv om pendelen kan slå enda lenger ut. Jeg gleder meg til å se Jerry Springer spise Ricki Lake på direkten. Men i denne antikulturen finnes sterke tretthetstegn. Se på Norge: Det politiske liv ligger dødt. Tv-kanalene nærmer seg hverandre
– i et minste, felles multiplum som kjeder oss til døde. Modernistene i kunsten er fossile etterplaprere av noe dødt. Men midt oppe i dette strømmer folk til teater og kino – som aldri før – det leses bøker, det studeres, arbeides med meningsfylte ting. Det er en motbevegelse i gang. Spørsmålet er hvor sterk den blir. Man skal aldri overvurdere mennesket. Men aldri undervurdere det heller.

Her burde jeg beskrevet Vetle Lid Larssen: intensiteten hans, hårlokkene, vinglasset osv, osv. Men jeg vil ikke. Denne mannens egne ord skal få så mye plass som overhodet mulig.

– Det antiautoritære opprøret på 60-tallet – ledet det inn i tom frihet?

– Jeg gjorde selv opprør mot de forterpede 68-erne. Det var et konservativt opprør. Jeg gikk i slips og provoserte som faen. På gymnaset røkte jeg pipe og spiste dannede middager i helgene. Jeg husker en middag hos en pike med litt fattige foreldre. De hadde lever i gryteretten i stedet for kjøtt. Hun ble utstøtt av vennekretsen. Dette skjedde mens mine foreldre var opptatt av atombomben. Vi var forferdelige. Men vi gjorde opprør mot foreldrene – det plikter alle barn å gjøre. Vi kan ikke godta alt. Men vi må godta noe. 68-erne hev alt over bord. En kultur – og et menneskeliv – må alltid ha med seg fortiden. Det var et idealistisk og modig opprør – men romantisk og svermerisk. Straks alderen innhentet dem, ble de dette århundrets mest veltilpassede og forspiste generasjon. Nest etter oss, selvsagt.

– Er underholdningseksplosjonen en årsak til at vi så dårlig skiller mellom verdifullt og verdiløst?

– Nei, den er et resultat av kommersialisme og verdiløshet – at vi plutselig befinner oss i en kultur der alle begreper flyter, ingenting er stygt eller pent, sant eller usant, ondt eller godt. Dette er den ekstreme individualisme: alt er opp til deg selv. Men en kultur uten visse fellesverdier, smuldrer opp. Jeg møtte nettopp en jente i slutten av tyveårene. Hun holdt fram en CD med Jan Werner Danielsen. «Han er stor», sa hun. Jeg syntes det var hyggelig at hun likte musikken, men fant begrepet «stor» litt misplassert. «Mozart, for eksempel, er stor», sa jeg. «Stor for deg, ja», sa hun. «Nei», sa jeg, «Han er stor». Subjektiviseringen er Vestens største fare. Noen må tørre å slå i bordet med et par, tre hellige sannheter: Mozart er stor. Det er ondt å drepe. Sportsrevyen er for aper… Sånne ting.

– Kunstnere og intellektuelle flest tror ikke på hellige sannheter, de løper heller etter utviklingen og gratulerer den?

– Dramatikeren Jon Fosse sier i et intervju med Aftenposten at han er så intellektuell at han aldri kan ta stilling til noe som helst. Fri og bevare oss for sånne intellektuelle. Nest etter politikere har kunstnere og intellektuelle alltid vært de største etterplaprerne. For alle uten talent og selvstendighet er det herlig å søke ly hos tidsånden. Få kunstnere og intellektuelle har talent. Kanskje det er bra. Tenk om vi var oversvømmet av talentfulle mennesker. Det hadde vært et helvete. Nei, da vil jeg heller være omgitt av dumhet. Da kan alle vi andre innbille oss at vi er noe.

– Må vi tro på noe utenfor oss selv, for ikke å føle oss for små – og samtidig kjepphøye?

Alt begynner med enkeltindividets suverenitet og ukrenkelighet. Men et menneske som bare erkjenner sin suverenitet, blir et monster. Vi må også erkjenne vår litenhet. Vi svever på en liten jordklump i et hav av ingenting. Vi løper fram og tilbake og kjøper bensin og softis og er kjekke og trener aerobics, og en milliontedels millimeter over hodene våre begynner evigheten. Vi er omgitt av evighet.

– Gud?

– Han fins. Og nå må disse feministene gi seg. Gud er ikke en enbent, lesbisk negresse. Han er mann. Punktum. Og hvis han likevel ikke er det – vel. Jeg tror jeg skal komme over slaget. Hvordan jeg vet at Gud fins? Hvis du ser inn i øyet på et menneske du elsker, konsentrerer oppmerksomheten din om den ufattelig vakre irisen – ser du det. Det er kjempeenkelt.

– Er kultur et middel til helbredelse?

– Jeg hater ordet kultur. Det har i dag ingen mening. Vi må ta tilbake ordet kunst. Kulturen helbreder ingen, men kunsten gjør. Kunst vil formidle og berøre. Jeg er lei all liksom-kunst som kretser rundt sitt selvopptatte univers. Eller mest trendy av alt: At mottageren er kunstneren, alt skjer i hans hode… Du skal liksom dikte med selv. Som i den nye interaktive datakunsten – mottageren kan dikte egne kapitler og avslutninger. Ja, du sparer penger, du slipper å kjøpe Brødrene Karamazov. Men kunst er ikke selvterapi eller grafisk form. Kunst er glede, smerte, levd liv. Kunsten er å konfronteres med et annet menneskes univers – og så blir det ditt eget. På sitt beste løfter kunsten oss vekk fra oss selv – til et møte med oss selv.
Markedskreftene omgjør kulturen til et børsprodukt, mens krefter for eksempel i Ap tror at kunsten er demokratisk. Men kunsten er dypt udemokratisk. Ap – ja, de andre partiene også – lefler med populistiske hovedstrømninger i tiden. Jeg tror vi i politikken må tilbake til valgte enkeltpersoner, med integritet og mot til å gå mot strømmen. Som Steinar Bastesen. Nei, det var en spøk.

– Men ditt høystemte snakk om finkultur var ingen spøk?

– Begrepet finkultur tror jeg bare eksisterer i Norge. Tragisk nok er det begrepet som utelukker store grupper, ikke innholdet. Noe av det ypperste menneskeånden har skapt, skal liksom være for snobber, for «dom fine». Og «dom fine» omfatter i Norge to grupper – som i dag står svært langt fra hverandre: Den økonomiske og den intellektuelle overklassen. Her til lands er det garantert at: har du penger, mangler du kultur, og har du kultur, mangler du penger. Men de som bruker begrepet finkultur, tenker aldri på at finkulturen ble skapt av fattige lusefranser, alkoholiserte einstøinger, sosialt mislykkede individer med en brennende vilje til erkjennelse. Finkulturen er det minst «fine» av alt; den har vunnet sin posisjon fordi den er universell, har noe å gi alle – selv Aps «kulturpolitiker» Grethe Fossum.

– Ingen skriver så fabelaktige intervjuer som du laget i Aftenposten. Hvorfor sluttet du der?

– Jeg forlot Aftenposten for å skrive romaner.

– Er ikke romanen død? Nå har vi Internett. Skal moderne mennesker sitte passivt i timevis og lese!

– Romanen har aldri vært mer levende. Når trøkket fra den nye teknologien har lagt seg, vil lesningen gjenoppstå i folks bevissthet som den suverene formidlingsformen den er. Akkurat nå tror vi at aktivitet er fysisk bevegelse. Vi tror vi vinner erkjennelse ved å flytte på beina. Men alle sanne reiser foregår i hodet. Det er i bevisstheten den virkelige action befinner seg. De klokeste mennesker har sittet på rumpa i hele sitt liv.

– Vi trenger vel politiske romaner? Som sier nei til gasskraft og skytefelt?

– Kunsten er ikke politisk. Men i motsetning til Jon Fosse mener jeg at kunstnere kan få være politiske etter arbeidstid. Selv store kunstnere lever i sin samtid. De går på Rema også.

– Er det mulig å ha et følsomt sinn for lyrikk – men ikke for verdens fattige?

– Ja, dessverre.

– Eller et følsomt sinn for mennesker – mens man som Per Olaf Lundteigen vil utrydde høytstående pattedyr fra Norge, fordi de spiser.

– Den norske rovdyrpolitikken er en vits. Jeg skammer meg på Norges vegne. Hvor ble det av Guro Fjellanger? Stopp henne ut!

– Går det bra framover? Snart har vi biochips i øret, med kronisk musikk og bilder rett inn i hjernen. Andre tar seg av atomvåpnene og kulturpolitikken. Klarer vi å gjenreise et bilde av mennesket som et vesen med dybde, og et samfunn som ikke har kapital som sitt magiske mål og midtpunkt?

– Det er lett å bli pessimist. Tiden er full av truende tegn. Kampen for å bevare det menneskelige – i ordets beste betydning – i en dehumanisert samtid, blir det neste århundres store utfordring. Fiendebildene blir stadig mer utydelige. Den nye fascismen har ikke lærstøvler og bart. Den vokser sakte fram innenfra, i menneskenes hjerter. Jeg frykter det forbrukende massemenneske, aldri lykkelig, aldri ulykkelig, underholdt, veltrent og blind. Likevel tror jeg på framtiden Jeg tror det gode seirer til slutt. Det må seire. Hva skulle jeg ellers tro på?

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler