Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Trubaduren

«Tenk så rart at vi er de siste – Menneskene på denne jord – Men det er det vel få som riktig tror – For hvis vi trodde så hadde vi gått – Rundt i gatene og grått og grått – Og grått og grått og grått – Og grått og grått.» Slik lyder første vers i en vise av Lars Lillo-Stenberg.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
«Tenk så rart at vi er de siste – Menneskene på denne jord – Men det er det vel få som riktig tror – For hvis vi trodde så hadde vi gått – Rundt i gatene og grått og grått – Og grått og grått og grått – Og grått og grått.» Slik lyder første vers i en vise av Lars Lillo-Stenberg.
Lars Lillo-Stenberg
I Norge regnes det som stigmatiserende å bo på Frogner i Oslo. Særlig hvis man er «frue». Men frontfiguren i DeLillos er vokst opp der, og kan følgelig ikke lastes tungt for ikke å bo i Steinkjer eller på Manglerud, slik skikkelige mennesker gjør. Oslo forvandler seg under beina mine. Gatene blir bredere, bygningene mer fornemme. Det blir stillere. Jeg passerer gourmetrestauranten Bagatelle. Menneskene er dyrere innpakket. En fiskebutikk tilbyr piggvar og sjøtunge. Selv ikke fiskebutikken på Youngstorget hever seg til sånne høyder. Jeg føler meg som en inntrenger. Ingen stopper meg.
Lars bor i første etasje i en uhyre trivelig trevilla, med hage rundt, og litt utsikt til fjerne åser og nære trær. Vi setter oss ved et rustikt, bredt kjøkkenbord.

– Alle ordentlige mennesker setter musikken høyest blant kunstformene. Hva gjør at musikk treffer så sterkt?

– Tekster og bilder må tas inn gjennom tankene, de krever refleksjon. Musikk finner på et vis veien rett til følelsene, til områder i oss som ikke er så lett å nå på andre måter.

– Forandrer musikk oss – og da helst til det bedre?

– Musikk får oss til å kjenne på egne følelser, til å oppøve vår følsomhetsevne. Musikk som griper deg, gjør deg nok helere som menneske. Men hva konsekvensene blir av det … Om du gjør en bedre innsats for deg selv og omgivelsene da…? Jo, det tror jeg kanskje du gjør.

Lars Lillo Stenberg avleverer ikke ferdigsvar fra hukommelsesarkivet. Det er tydelig at han tenker og snakker samtidig, leter seg fram underveis. Hvis han skulle velge å gå over til politikken, ville det nok bli et større tap for musikken enn en gevinst for tv-debattene.

– Hvordan virker dårlig musikk?

– Dårlig musikk er vel musikk som ikke griper, men heller irriterer og ikke gir noe. Det er kanskje ikke så skadelig, men jeg må beskytte meg mot det. Jeg vil ikke ha masse ikke-opplevelser med musikk, som nesten ikke registreres av bevisstheten.

– Eller som registreres: På vei hit dunket det fra hamburgersteder, klesforretningene vender høytalerne mot gata, hodetelefoner lekker ubønnhørlig. Kan jeg fortsette å plages eller må jeg se det som en rikdom?

– For noen år siden satt det folk på hvert hjørne og spilte etnisk trekkspillmusikk, atskillig koseligere enn ungdomsklærmusikken, med mye atmosfære. Men den var overalt…PIP!

En gjennomtrengende lyd kaster oss ut i katastrofe. Min uunnværlige opptager, med nye batterier, vil ikke mer. Den er egentlig for avansert for meg, men har mirakuløst gjort jobben i to år. Nå er grensen for den blanke dingsens velvilje nådd. Men fotograf Lillian er intelligent og finner ut at «Minnet er fullt!». Noen har ikke slettet 18 tidligere opptak. Jeg må notere ned med stygg og langsom hånd? Det blir ikke bra. Da store deler av et intervju med Trygve Hegnar ikke ble til lyd, skrev jeg bare ned det jeg regnet med at han mente om saker og ting. Han bad ikke om en eneste endring. Lars er ikke like forutsigbar. I mens har trubaduren rolig satt opp sin egen PC, som tar opp hver lyd med en gjengivelseskvalitet Folkevetts utstyr aldri har drømt om:

– …og fordi du hørte det samme hele tiden, ble det monotont. Mange av dem var begavet, men fikk ikke brukt sine evner ordentlig. Og musikken var mer enn det vi hørte: De triste grunnene til at de satt der.

Når det gjelder dunkingen, er det et problem at vi har så mye USA i byene våre. Jeg hadde akseptert bakgrunnsstøyen lettere hvis den var variert – litt klassisk, gjerne svensktoppen et annet sted, ulike sjangre… Norsk språk bør heller ikke framstå som et språk det ikke går an å synge på. Vi i DeLillos åpnet vel opp for at band kan synge på norsk, og likevel nå fram til et stort publikum. Da fikk vi, Jokke, Dum Dun Boys, publikum til å synge med. Jo, nå forekommer det med engelskspråklige band også, en allsangkultur som er nokså ny. Lars Lillo-Stenberg

– Noen mener at det ikke er forskjell?

– Klisjeer er jo oppstått fordi de en gang var en oppdagelse, kanskje en åpenbaring - som så er overbrukt. Å lære seg klisjeene og det primitive er ofte det mest geniale.

– Men noe er dårlig? – lager jeg en vise eller en tegning, vil selv svigermor være ubegeistret.

Lars tenker: – Det er vel som med mat. Glemmer du å ha salt oppi eller ingrediensene er smakløse, så det hele blir utvannet … Da har du ikke trykket på de knappene som åpner opp til følelsene. Det må butte imot grensene, det må være noen utfordringer i kunsten. Er en visemelodi litt kjedelig, kreves det desto mer av teksten.

– Du skriver musikk og tekster. Har du påvirkningskraft?

– Jeg har iallfall en vanvittig påvirkningskraft over det jeg selv lager. Lars smiler. – Utifra reaksjonene jeg får, føler jeg meg veldig privilegert. Folk beskriver kanskje at de har blitt hjulpet igjennom en vond periode i livet, blitt oppmuntret, sett noe nytt.

– Du synger innimellom for regjeringen?

– En gang. Det var vel Jens som gjerne ville ha meg. Han er også oppvokst på Frogner, og kjenner vel igjen noe i tekstene mine. Nest vers i visa: «Men det ville jo vært litt fint for det – Da kunne vi alle sammen se – At alle sammen tenker på samme ting – Om å få hjulene til å svinge samme sving.»

– Skal en kunstner være opptatt av truende katastrofer?

– Ikke alle kan det. Men det forekommer vellykte kombinasjoner. For mange blir det å dele seg. Bjørnson var kolossalt engasjerte, og påvirket samtiden – men som privatperson mer enn i forfatterskapet. Når budskapet er avklart på forhånd, mister kunsten gjerne sin kraft.

– Men få toneangivende kunstnere framstår med egen uro. Dag Solstad vil begrense ytringsfriheten, ikke klimautslippene. Kunstnere skulle ha en slags følsomhet?

– Ja, det er rart… Kanskje film og teater er den beste arenaen for samfunnsengasjert kunst. Da uttrykket «politisk korrekt» dukket opp, var det befriende – en forhåndsprogrammert ensidighet som fikk et ord. Men nå har det lenge vært politisk korrekt å ikke være det, det blir nesten et forsvar mot å bry seg om vesentlige ting, som regnskogen, klimaet. Samtidig har mediene skapt en forståelse av alvoret i klimakrisen. Da blir det kanskje unødvendig for kunstnerne bare å henge seg på.

– Også er det litt ukult og sidrompa?

– Jo, sikkert. Og det fins en angst for å være del av frelsesbevegelser, noe fanatisk eller ekstremt.

– Ikke alltid. På 70-tallet førte politiseringen norske forfattere til dyrking av de store massemorderne. I Nazi- Tyskland hyllet mange musikere den nye æraen, mens forfattere emigrerte. Vi skulle jo ønske at kunstnere heller var selvstendige, erkjennende ånder.

– Det eksisterer mange individualister i musikk og kunstnermiljøene, mennesker som stopper opp og ser verden fra nye sider. Men kunstnere har kreative, morsomme hoder – og kan bidra til å beskrive scenarier, konsekvensene av stø kurs – og av å finne fornuftige løsninger. En del science fiction fins jo, men klimatrusselen gir en helt ny situasjon. Vi trenger noen nye ord. «Miljø» er slapt. Det betyr bare omgivelser. Jeg vokste opp med «forurensing» – mye mer presist. Gi oss … «forgiftningsavgifter «! «Og «naturvern» – et ord som nå nesten er borte.

– Jeg har truffet politikere som ser det som «miljøvern» å unngå banning… Kommer ideene dine som lynnedslag eller må de jobbes fram?

– Raske ideer bare detter ned, og de går som regel også fort å spille inn. Men det som krever en del utvikling, blir man kanskje ekstra glad i.

– De kommer fra?

– De er vel et sted… men de kunne kanskje ha falt ned hos en annen? Inspirasjon er den stadige gjenoppdagelsen av vår bevissthet - som inneholder masse som må utvikles. Et par toner kan fungere som et DNA-molekyl til hele sangen, kanskje til en hel CD. Da Beethoven hørte de fire første tonene til femtesymfonien, lå antagelig hele førstesatsen der allerede. Siste vers: « Vekk fra stupet som vi kjører mot – Og vi kjører altfor fort – Rett mot stupet som vi kjører mot – Vi kjører altfor fort.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler