Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Spåmannen som fikk rett

I 1972 utkom den epokegjørende miljørapporten Limits to Growth (Hvor går grensen?) – med Jørgen Randers som en av forfatterne. Siden ble Randers rektor på Bedriftsøkonomisk Institutt, Handelshøyskolen BI, der han nå er professor på deltid. Er Randers en dommedagsprofet som angrer sine egne synder?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
I 1972 utkom den epokegjørende miljørapporten Limits to Growth (Hvor går grensen?) – med Jørgen Randers som en av forfatterne. Siden ble Randers rektor på Bedriftsøkonomisk Institutt, Handelshøyskolen BI, der han nå er professor på deltid. Er Randers en dommedagsprofet som angrer sine egne synder?


Jeg står foran inngangsdøra til en vakker, gammel villa på Oslos vestkant. Jørgen Randers er et særdeles klartenkt og velformulert menneske: veibeskrivelsen jeg fikk, var uten svake punkter. Men det er ingen som reagerer på ringeklokka. Kl 1359 kommer en bil opp foran porten. Syv sekunder på to låser Randers oss inn, mens han, helt ubegrunnet, beklager at han var sen. Han trakter velsmak­ende kaffe. Samtalen er i gang.

– Nei, Limits to Growth var ikke dommedagsprofetien som slo feil, slik mange vil ha det til. Utviklingen har bekreftet at vår analyse var sørgelig presis. Vi laget 13 scenarier over utviklingen fram til år 2100 – ett «stø kurs»-scenario, de andre var modellstudier over ulike forsøk på å løse poblemene veksten uvegerlig vil skape i en begrenset verden. I 28 år har verden fulgt «stø kurs»-scenariet. Vi trodde jo at de fleste ville våkne i det vi la fram vårt dramatiske budskap, og kursen bli endret… Mange forestiller seg at vi spådde dommedag i år 1973. Men i våre scenarier kommer de alvorlige problemene nærmere 2030. Vi er bare halveis – og i rute. Det eneste problemet som nok blir synlig før den tid, er at matvareproduksjonen pr hode vil synke. Hvis ikke det skjer de neste ti årene, kan vi snakke om avvik fra standardfeil i scenariet.

– Men…

– Ja, vi trodde at ressursmangelen ville komme før problemene med utslipp. Klimautviklingen viser at det er omvendt.

– Bjørn Lomborg og Erling Fossen vekker lettelse når de påstår at «Det går bedre og bedre dag for dag.»

– De følger nok bare opp en enormt teknologioptimistisk bok av Julian Simon. Etter mitt syn ser de på mikrofenomener: Det skilles ut mye mindre fluor pr tonn aluminium enn før. Økoeffektiviteten øker. Samtidig er volumet for aluminium sterkt oppadgående. Fluorutslippene synker derfor langsommere enn de ellers ville ha gjort. Likevel er det en positiv trend på områder som giftutslipp, sur nedbør. Men problemene flyttes ofte fra noen områder til et annet: Energi. CO2. Først når vi løser energiproblemet, kan vi snakke om et gjennombrudd. Optimistene hopper over det som nå er kritisk: Klimaproblemene, tapet av arter, og sent nedbrytbare gift­er. Nå er jeg ikke bekymret på 1000 års sikt. Hovedproblemet ligger i de neste 100 år. Den menneskelige kreativitet er enorm. Vi vil finne løsninger, både teknologisk og i form av systemer. Men i øyeblikket vokser problemene jævlig fort.

– Selv om verden følger «stø kurs»; selv om grådigheten vokser; mens vi utvikler en bioteknologi med store muligheter også til det onde – er du egentlig optimist?

– For verdens rike er utfordringen å holde på den livskvaliteten vi har nå. Et privilegium er å kunne reise – oppleve spennende steder og uberørt natur. Den gleden vil forsvinne raskt – fordi vi blir flere – og flere rike – mennesker. Når middelklassen i India blir et par hundre millioner, og de vil til Firenze, blir køene lange. Mange bryr seg sant nok ikke om arter som utryddes. Folk er tilpasningsdyktige. For meg er det et stort livskvalitetstap at det er blitt dårlig med skimuligheter i Oslomarka. De fleste bare slutter å gå på ski… Min datter på 16 synes det er kulere å se på tv enn å gå på ski. Men fattigdomsproblemene tror jeg vil løses. Energien brukes mer effektivt. Hvis vi bare begrenser reisingen, hvis vettug teknologi blir tatt i bruk – så skal det gå bra å dekke de fattiges vekstbehov. I en ideell verden ville de rike dele av sin overflod. Det tror jeg ikke vil skje. Men de fattige kommer til å få det bedre – og det kommer til å gå utover miljøet.

–Du er optimist – men også pessimist: Vi venner oss til å ta med vann på fjelltur hvis bekkene blir forurenset…

– Ja, men for meg er det et skremmebilde. Jeg er villig til å gå med på hva som helst av politiske endringer for å unngå sånt. Tap av stabilt ski­føre i marka er jeg allerede påtvunget… De fleste tar det lett. En mellomeuropeer
forstår ikke at jeg ikke orker et fjellnorge der jeg ikke kan drikke av bekkene.

– Men naturskjønnhet betyr mye for de fleste. Jeg tror, jeg håper, at det fins et uutryddelig grunnfjell i menneskenaturen – som erfaringen av skjønnhet. Må ikke noe ligge fast hvis det skal ha mening å rette på verden? Ikke at alle erkjenner livets og naturens egenverdi – men at det er innsikter som alltid kommer tilbake?

– Sett med mine verdier, er situasjonen håpløs. Natur betyr lite for mange. Derfor må vi nøye oss med å begrense skadene. Spennet mellom det reelle og mine ideelle verdier, gir smerte. Kanskje opplever menneskene mer lykke hvis verdier kan tilpasses.

– Kanskje det er bedre å gjøre det som er riktig enn det som gir lykke? Kanskje det er den sikreste vei mot lykke også?

– Jeg vet ikke. Men jeg er tiltalt av ideen om noe allment og varig. Når jeg ser på en skog der mye er hugd, synes jeg den er stygg. En uberørt skog framtrer som vakker, med en underlig, indre harmoni. Men folk overlever i århundrer i skitne industribyer, uten at det kommer stort annet ut av det enn fotballgalskap. Jeg ønsker ikke at folk skal tilpasse seg en miljømessig utarmet framtid – men tror det vil skje. I Sveits fins det nesten ikke vill natur – selv om fjellene ser ville ut. Og sveitserne stortrives!

– Ja, du var i fem år nestleder i det internasjonale Verdens Naturfond i Geneve. Hvordan så Norge ut fra Sveits?

– Vi er ubetydelige. Men kjent for to ting: Barbarene som dreper hval – og for Gro. Og uansett hva man mener om hvalfangst – den skader Norge.

– Men veksten er fortsatt hoved­problem­et? At volumveksten er sterkere enn veksten i teknologiforbedringer?

– Riktig. Det er veksten i «menneskets fotavtrykk» som er problemet. Uttak av råvarer, og utslipp – alt annet kan vokse. Og når det fotavtrykket blir stort nok, vil dagens system rakne.

– Thomas Hylland Eriksen tror vi kan bli over 100 milliarder mennesker og bekymrer seg ikke for «biller i regnskogen som utryddes». Pax utgir Erling Fossens bok om at dyr og natur ikke har egenverdi – til matt applaus, ikke buing.

– I årene framover får vi iallfall vernet mye mer natur. Men kanskje får vi også så store klimaendringer at den vernede naturen likevel ødelegges. Energibruken vokser. Vi følger «stø kurs»…

– Av og til går vi i døden i kamp mot Hitler? Ja, eller for ham…

– Jo, men da skal du ha en nær og synlig fiende. Og jeg mener at fienden er meg. Velgeren. Oss. Som vil ha mer. Det er et større problem enn flernasjonale selskaper og politikere. Sammenhengen mellom at jeg kjøper bil og problemer i Kenya eller om 100 år, blir fjern…Men vi får bedre teknologi, folk blir mer opptatt av resirkulering, av å minske belastningen ved ting vi gjør. Kanskje kan vi skape ubehagsfølelse hos folk – hvis de får for mange barn, reiser ofte til Kanariøyene, kjøper stort hus.

– Nei. Sånt kan bare løses ved avgifter og reguleringer. Det er fantastisk å reise... Er det ikke en uløselig motsetning mellom BIs konkurranseøkonomi og en økologisk økonomi?

– Læreboksvaret er nei. Problemet ligger i gale priser. CO2-utslipp skulle kostet mye – og bruken ville begrenset seg.

– Men systemet har midler til å forføre oss, til å stimulere grådigheten vår.

– Ja. Men mest fordi de fleste ønsker et høyere forbruk. Vi har vanskeligheter fordi vi er et demokrati, der vi må leve med problemer som følger av at alle vil tilfredsstille sine individuelle behov. Et opplyst enevelde kunne løst dem, med ubetydelig velferdstap. Spørsmålet er bare hvordan man får den eneveldige til å forbli tro mot økologiske verdier. Demokrati tar tid. Men flere støtter grønne partier enn for 28 år siden. Og optimistisk: Økologi blir i stigende grad koplet til helse. Da øker interessen.

– Ellers? Lenin la grunnlag for den russiske revolusjon med boka Hva må gjøres? Hva må gjøres?

– Lenin grunnla også store naturparker – og hev ut de som bodde der... Hva må gjøres? Hvis jeg bare fikk svare én ting: Heve energiprisene. Tre prosent i året. Det ville redusert menneskehetens fotavtrykk og presset fram den teknologiske utviklingen.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -