Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Rovdyret personlig

Viggo Ree: Talsmann for Foreningen Våre Rovdyr, biolog – og en av Europas mest anerkjente naturkunstnere.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Viggo Ree: Talsmann for Foreningen Våre Rovdyr, biolog – og en av Europas mest anerkjente naturkunstnere.


En naturfotograf var på besøk i Østfold – der mange er redde for ulv, og der det går rykter om at Viggo Ree har smuglet inn ulv fra Estland i sin gamle Volvo. En eldre kvinne fortalte at hun hadde gått på en skogsbilvei i kveldinga, og plutselig følt uhygge. Noe truende stirret henne i nakken. Og ganske riktig, da hun snudde seg, fikk hun se – Viggo Ree. Som da sant nok var i Buskerud. Det viser vel bare at han er en farlig mann.
Viggo Ree ønsker Folkevett velkommen hjem til seg i ringeriksbygda Røyse. Utsikten fra det tidligere småbruket er fabelaktig: Vi ser deler av Tyrifjorden, milevis med kulturlandskap og skog. Norefjell reiser seg oppover i retning himmelen. Viggo byr på en raus frokost. Han er tilsynelatende godmodig og ufarlig, med mye pels i ansiktet og store, vakre øyne. Men mannen virker sterk. Han har kraftige tenner. Og skarpe negler? Kunne det endog tenkes – Gud forby! – at mannen er så grusom at han spiser kjøtt?

– Hva skal vi med naturkjærlighet?

– En billedkunstner som er opptatt av dyremotiver, må jo drives av dyp respekt og kjærlighet til det noen vil kalle skaperverket, og som jeg ser som resultat av en lang evolusjon – som har frambragt en ufattelig variasjonsrikdom og skjønnhet. Noen får rimeligvis sitt natursyn preget av naturens økonomiske verdi. Jeg vokste opp på gård i Østerdalen og har lært at vi også skal beundre naturen i sin opprinnelige form.

– Hva bidrar kunsten med som ikke øyet klarer selv?

– Jeg vil formidle min opplevelse, ikke bare gjengi dyr og fugler. I dag er nesten all natur menneskepåvirket, av hugst, kraftlinjer, flydur. Vi har spredt miljøgifter overalt. Zoomer vi derimot ned på enkeltdeler, kan vi finne de samme opplevelser som våre steinalderforfedre hadde…

– …noe evig?

– Nettopp. Og denne erfaringen av tidløshet vil jeg gi videre.

– Og det tidløse og ufattelig vakre i naturen oppleves både på Papua Ny Guinea og på «Sykkulven»?

– Overalt. Selv i en by finner du mikromotiver av uberørt natur. I Beijng og i Oslo kan du oppleve tårnseilernes flukt mot himmelen – slik steinaldermenneskene så dem.

– Hva med urbanister som ikke interesserer seg for steinalderaktige fjærkre og kjedelig skog? Det kan bli regn. Vil du ut, fins det «utesteder»?

– For noen er natur verdiløst – hvis du ikke får noen kroner ut av den. Vi må ha ulike skiller: Karl Johan er spennende og bevaringsverdig. Kulturlandskapene er det. Men den opprinnelige naturen har andre kvaliteter igjen, som også må vernes.

– Jeg vil gjerne tro at det evige i naturen inngir oss en langsiktig ansvarsdimensjon, og en type storhet som forgjengelige Karl Johan ikke kan bidra med?

– Ja. Og denne evighetsopplevelsen kan du knytte til dyrene og deres nærmiljø. Selv om elg og hornugle har tungmetaller i kroppen – oppleves de som uberørte, uforandret av moderniteten. Isbjørnene kan dø ut på grunn av miljøgifter. Likevel er det en fantastisk opplevelse å være i isødet og se isbjørn. Ingen drar upåvirket hjem etter det.

– Den norske turtradisjonen – dessverre på retur – er nesten enestående i verden. Man skulle tro nordmenn ville verne omsorgsfullt om villmarka?

– Det kan være noe problematisk med norske turgåere. Nasjonalparkene er først og fremst opprettet for vår skyld, til rekreasjon – mer enn av hensyn til naturens egenverdi. Vi må liksom være der og boltre oss. Jeg har bodd i Spania. I mange land er hensynet til naturen, til dyr og planter, det sentrale. Mennesket skal noen steder være en betrakter, kanskje bare gå langs oppmerkede stier, og ikke selv stå i sentrum.

– Ja, hvorfor er Norge et ødeleggelsesland? Hundrevis av arter utryddes av skogbruket. Naturvern er det mange som forakter, også i miljøbevegelsen. Det ordentlige er å bruke naturen?

– Jeg tror det henger sammen med vår historie – og ikke minst topografi. I tusenvis av år har mennesker her slåss mot naturen – for å overleve. Vi har klort oss fast i steinrøysa, naturen har vært truende, en fiende som måtte overvinnes.

– Har vi også for lite bytradisjoner? Det virker som om byfolk lettere ser verdien i den naturen de har forlatt?

– Kanskje. Samtidig er det en tragedie at vi har en strøm mot byene, og det er fryktelig trist at vi har konflikten rundt rovdyr...

– Si først noe pent om våre kolleger, dyrene.

– Dyr rører ved oss. Se bare på introduksjonen til Norge Rundt. De fleste av åpningssnuttene dreier seg om dyr. Folkeeventyrene handler om troll og dyr. De fleste føler glede ved å oppleve dyr.

– Hvorfor da vilje til å utrydde – selv eventyrdyrene?

– Nå vil jo flertallet bevare mangfoldet, ikke minst ungdommen. De eldre var flasket opp med noe annet. Helt fram til 60, 70-tallet var det norsk politikk å utrydde en rekke dyre- og fuglearter. Dette er tidligere århundrers holdninger som vi sleper med oss: Nytte- og skadedyrtenkningen. Alle moderne stater har overvunnet denne uøkologiske naturforståelsen, at naturen bare skal vurderes etter sin nytte – for én art. Uansett dyrs utseende eller menyvalg, skal vi ta vare på mangfoldet.

– Hvem er denne «vi»? Kan ikke lokalbefolkningen ta vare på dyrelivet selv, ut ifra lokal kunnskap?

– Den gamle tanken om å nedkjempe naturen er ennå rotfestet mange steder. Den ene ulveflokken i blant annet Østfold kan ikke forvaltes lokalt: Flokken har revir i to land, fire fylker og åtte kommuner. Lokal forvaltning ville ha utryddet den flokken mange ganger. Men holdninger endrer seg. Helt opp til syttitallet var det vanlig at far banket ungene, kanskje kona med. Gjør far det nå, kommer han i fengsel.

– Alle vil ha ulv – mange mener bare at den ikke passer akkurat i Norge. Ulven er ikke truet på verdensbasis!

– Da kunne hvert land ta noen få arter... Den tanken er en rask vei til utarmelse av naturen og utryddelse. Odd Roger Enoksens vilje til å rense Norge for bestemte arter er en parallell, overfor dyr, til nazistenes vilje til å utrydde grupper av mennesker.

– Forstår du ikke saueeierne, noen mister halve flokken, ser dyr med avbitte jur...

– Selvsagt. Men hvis de få rovdyrene vi ennå har skulle forvaltes ut ifra enkeltbønders hverdag, ville de bli utryddet. Hvis hver familie skulle råde over sin grunn, kunne vi ikke bygge veier eller jernbane til beste for fellesskapet. Men storsamfunnet må hjelpe dem som blir skadelidende. Når det gjelder sau, er det driftsformen som dreper: Sau slippes fritt. I sesongen dør nesten 1500 sauer per døgn på utmarksbeite. Rovdyrene står bare for ca 20 prosent.

– Det inntrykket får du ikke på tv-nyhetene. Er medienes jakt på dramatiske bilder en trussel? Bøndenes «Gilde» nekter klokelig filming av sin slakt.

– Ja. Mediene har enorm makt. Og landbruksorganisasjonene har sine mediekontakter, som ustanselig bringer fram sauetapene – men bare det mindretallet som tas av rovdyr. Sauer som dør langsomt etter ryggvelt, med øyne som kråkefugler har hakket ut, kommer ikke på tv.

– Høyres Johan C. Løken, sier at hvis ulven skal leve, må Hedmark ofres?

– I de ni grensekommunene i Hedmark som er berørt av kjerneområdet for bjørn, var det for tre år siden 91 årsverk med sau. Trysil hotell alene har 23 årsverk. Stor-Elvdal kommune har «mye» sau: ca 2 prosent av årsverkene. Sauenæringen er ikke en bærebjelke i Utkant-Norge. Mange i disse områdene er lei av å bli forbundet med ekstremt rovdyrhat.

– Du er ikke teolog eller dybdepsykolog. Men hvorfor går mange berserk? Én skrev i Nationen at skrapesyke på sau var Guds straff, fordi vi holdt oss med disse rovdyrene. (Men da burde jo bjørnen vært rammet – eller du.) En annen mente at våre forfedre utviklet hjernen for å kunne nedkjempe rovdyrene med våpen, og påpekte at økningen i kriminalitet og antall rovdyr falt sammen...

– Det er hatet fra århundrer tilbake… Helt til 70-tallet utbetalte Staten skuddpremier. Det blir turbulens når et nytt natursyn bryter fram.

– Voksne folk er redde?

– Det er resultat av en organisert skremselskampanje, som ikke minst Senterpartiet og Sp-avisene står bak. Tabloidene tjener også penger på å skremme folk. Men hvis man virkelig er redd for dyr, bør folk frykte bøndenes husdyr: Hest og storfe dreper i Norge. Hund av og til – uten at vi får «Nei til hund»-kampanjer. I 1979 ble en kvinne drept av sau. Veps dreper årlig...

– Får du trusler?

– Det hender. Men jeg har et godt forhold til mange av bøndene her jeg bor, jeg sitter i viltutvalget, er ikke imot jakt – jeg er imot at vi skal fremelske «nyttige» arter og utrydde andre. Det er ikke å høste av naturens overskudd, det er rovdrift. Jeg er for norsk distriktspolitikk. Men det er unødvendig og tragisk – og farlig for støtten til denne politikken – at en liten del av jordbruket skal drive så uøkologisk at den framstår med gammeldags utryddelsestrang. Noen steder må dyrene ha fortrinnsrett. Naturvernerne har spist mange kameler: bare 13 prosent av Norge er øremerket for ynglende bjørn. På resten skal næringen prioriteres. For ulv er det snakk om under 10 prosent. Av land i Europa som har store rovdyr, er det knapt noen som har så få. Likevel er sauetapene blant de største.

– Hvordan er det om hundre år i verden? Fins det bare åkrer, hager – og dyrehager?

– Vi skal vel være glad for at det ikke er nordmenn overalt – og at vi bare er vel fire millioner i dette digre landet, så nådeløst som vi har gått fram mot naturen. Norge er et stort utmarksfjøs, der vi dyrker gran, elg og sau. Men jo mer vi ødelegger, jo mer vil kommende generasjoner ønske å verne – og kanskje restaurere. Om 20, 30 år er kan hende deler av vei- og jernbanenettet lagt i tunnel, slik at villreinen kan ­vandre som før. Rovdyrbestandene øker – til tross for alt oppstyret. Det går faktisk framover.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!