Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Menneskedyret med bremseklosser

Det går ikke an å påstå at akademikere ikke deltar i miljødebatten. Ikke så lenge Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Det går ikke an å påstå at akademikere ikke deltar i miljødebatten. Ikke så lenge Dag O. Hessen er professor i biologi ved Universitetet i Oslo.


– Skal vi snakke ærlig eller skal vi sette leseren i en lun stemning?

– Vi må ikke lyve om de truslene vi kan avverge. Men det er ingen grunn til å prakke på barn kunnskaper om at vår oppholdstillatelse her en gang blir inndratt – av kosmologiske grunner.

– For å øke rikfolks komfort glir vi med halvåpne øyne inn i en framtid som blir varmere, med langt færre arter, flere mennesker, mer gift og radioaktivitet …?

– Alt dette kan vi gjøre noe med – og det er moralsk unnfallenhet hvis vi ikke her er hensynsløst sannferdige.

– Er det biologiske årsaker til at innlevelsesevnen mest omfatter dem vi ser daglig?

– I vår forhistorie har det vært snakk om å overleve fra dag til dag – og å holde ungene i live. Å tenke generasjoner framover var irrelevant. Det har heller aldri før vært slik at hvis mennesker forsynte seg mest mulig av ressursene, så ville det true etterkommerne. Det er et moderne fenomen. Derfor mangler vi biologiske bremsemekanismer.

– Så må vi trikse med genene slik at de blir tilpasset høyteknologien?

– Nei, nei! Vi kommer ikke utenom argumentasjon, innsikt, selv om dette så langt ikke har vært tilstrekkelig. Personlig tror jeg vi må oppleve kriser før vi snur. Så får vi håpe at det ikke er for seint. Den dagen amerikanerne må legge om, så gjør de det – og baserer seg på teknologiske løsninger. Enten må oljeforsyningen til USA bryte sammen eller så må klimaendringene føre til at matproduksjonen slår dramatisk feil, kanskje kombinert med enda flere ødeleggende orkaner.

– Vår art er mystisk? Vi ofrer livet for andre i en krig, men ikke litt komfort i fredstid.

– Ser vi trusselen, kan Churchill love oss ”blod, svette og tårer” og vi gjør det vi må. Det er nok også en arv fra fortiden at vi kan tåle personlige offer for å forsvare fellesskapet i strid, men vi er ikke vant til å ofre materielle goder. Tvert imot har det alltid vært gunstig å sikre seg ved å skaffe seg mer enn vi trenger. Likevel har mennesket evnen til altruisme – å gjøre noe for andre. Jeg tror nok de fleste former for altruisme bygger på gjensidighetstankegangen: Man venter noe tilbake på en «regnværsdag». Men mennesker kan også gjøre fantastisk gode gjerninger uten tanke på belønning – her eller i himmelen.

– Og den evnen kan stimuleres?

– Ja. Men kjernen i miljøproblemene ligger i «Allmenningens tragedie» mer enn i umoral. Vi deler felles ressurser: Kloden, havet, en beitemark. Den enkelte tar ut mest mulig, føler sitt bidrag som lite, mens det å ta ut mindre kan virke som et offer. Mine kyr, min bilkjøring betyr så lite. Alle håper at andre vil begrense seg. Dermed taper alle. Men på lokalt nivå, der folk ser konsekvensene, fins det eksempler på at vi handler til fellesskapets beste. I store, anonyme fellesskap, bryter ansvarligheten sammen. Vi stjeler sjelden fra naboen eller tante. Flere synes det er greit å snyte på skatten og snike på trikken. Her ligger mye av globaliseringens farer også, ja selve demokratiets svakhet: Velgerne trekkes ikke mot å skulle ofre noe av langsiktige hensyn. Men bensinprisen interesserer … I tillegg er hele samfunnsdynamikken fiksert på vekst, til tross for at de som opplevde krigen syntes Norge i 1960 var uhyre velstående. «Allmenningens tragedie» er forsterket med en økonomisk systemfelle. Det er derfor jeg tror bare kriser vil redde oss fra enda verre kriser.

– Men verken allmenninger eller biologien eller systemet hindrer oss i å gjøre småting: Norge klarer ikke å verne 4,6 prosent av barskogen. Norge tåler knapt nok 13 ulver.

– Man kan forstå at skogeierne og sauebøndene er uvillige …

– … Men kan man forstå det store flertallet som ønsker en intakt natur, men ikke krever sine interesser ivaretatt?

– De er ikke organisert …. Og forvaltningen går nå mot mer lokalt miljøansvar, mens kommunene bygger ned miljøkompetansen. Utbyggingstiltak fremmes av private interesser, kommunene
strør på sand. Kanskje er rådmannen fetter med han som vil bygge ut. Næringsinteressene vinner. Argumentet er at folk i Oslo ikke skal bestemme …

– Kanskje heller ikke fartsgrensene? Fri fart i Frp-land? Og hvis Hedmark skal bestemme over villdyr i Hedmark, må vel Oslo bestemme over NRK og Rikstrygdeverket?

– Hardangervidda tilhører ikke bare kommunene rundt. Selvsagt skal naturen brukes, også til lokal næring, men det må skje bærekraftig. I dag bygges naturen ned etter Plan- og bygningsloven …Senterpartiet bør vurdere å bytte farge på kløveren sin. Til brunt.

– Nordmenn er glad i Arne Nævras og Trond Bergs naturfilmer. Vi går ennå på tur. Hvorfor slår det ikke ut som omsorg?

– Folk flest i bygdenorge framhever hvor viktig det er å bo nær naturen. Men for mange er det en natur uten rovdyr, mange setter også pris på at hogstflatene i marka er lyse og fulle av bær, det er lett å gå på skogsbilveiene. Vi må derfor ha et differensiert vern, nærområdene kan gjerne være lett tilgjengelig bruksmark, men vi må ha mye mer natur vernet på naturens premisser. For meg har naturkjærlighet vært ekstremt betydningsfullt: Jeg går ikke ut i naturen, jeg går inn i den. Miljøbevegelsen argumenterer for ensidig med vern av sjeldne arter. Natur skal også beskyttes fordi vi trenger opplevelsene. Selv grønne bylunger er mentalt viktige.

– Regnskogene forsvinner …

Ja, og det har uopprettelige konsekvenser. Når områdene blir for små, forsvinner dessuten alt. Vi kan ikke verne ti prosent av Amazonas… Arter dør ut etter noen tiår, av innavl eller fordi mattilgangen svikter. Klimaendringene utløser tilbakekoplingsmekanismer, som øker temperaturen enda mer. Mange tenker at varmere klima er OK. Men risiko er et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Om sannsynligheten for de verste scenariene bare er ti, tyve prosent – er det en uhyre risiko når vi vet hvor galt det kan gå. Vi tegner brannforsikring selv om faren for brann er forsvinnende liten.

– Er du fornøyd med forskernes formidlingsvilje?

– Det er en tendens til at de er redde for å stå fram. Nå skal det være en todeling mellom forskere og miljøbevegelse. Men for tiden er det gjerne outsiderne, de som bagatelliserer problemene, som sier tydeligst i fra.

– Men samfunnsvitere og humanister engasjerer seg gjerne i det meste – unntatt miljø og omfordeling. Din medforfatter Thomas Hylland Eriksen sier at ”engasjement for ulv ikke gjelds”. For akademikere er afrikanske minoriteter i Norge uendelig mye viktigere enn den fattige majoriteten i Afrika.

– Mange av disse er veldig verbale, men argumentene kan gå i uheldige retninger. Hvis de engasjerte seg, kunne det slå begge veier. Når fagkunnskap må ligge i bunnen …

– … Men de kunne bekymre seg!

– I mange land er det en sterkere tradisjon for at intellektuelle deltar i samfunnsdebatten. Spørsmålet om hvorfor vi ikke får til de nødvendige endringene, burde oppta psykologer og antropologer. Mange av Kirkens folk skal forresten ha ros for å bry seg.

– Jeg har ikke sett noen fra muslimske trossamfunn gjøre det?

– Det kan henge sammen med en fatalistisk tankegang. Jeg var i Egypt, i en landsby der de levde på en søppelfylling - rett ved siden av Kairos rikeste bydel. Mange av disse fattigste av de fattige følte ingen bitterhet. Dette var forutbestemt av Allah. At Gud rår, stikker dypt i mer religiøse kulturer enn vår. Men også her er ulykker blitt fortolket som Guds straff.

– Historien er full av overraskelser? Kanskje ligger det håp og mirakler bak neste sving?

– Vår biologiske forhistorie letter ikke overgangen til en varig, stabil tilstand med lavere forbruk i rike land. Men mennesket er også et kulturvesen.. Det fins kulturer før oss som har levd rikt med enkle midler – og verdsatt det. Det er mulig. Det er dessuten blitt nødvendig.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -