Kraftfull og utemmet

Alltid gnistrende av energi og skarp­sindighet, alltid en fryktet debattmotstander. Hvor er Kristin Halvorsens hemme­lige kraftkilder? Meditasjon? Spiser hun ginseng­? Leser hun eldre, kinesisk lyrikk?
– Det er ikke alltid jeg sprudler sånn… Det hender jeg dasser rundt i joggedress og ikke har noe å si til noen. Men det lader opp å ha to unger som er interessert i alt annet enn politikk. Da må du bare være opptatt av å lære dem å sykle eller av fotball. De tvinger meg til avkobling. De er avgjørende for at jeg kan være et helt menneske.

– Forskjellen på Ap og SV – ja, det kan vel være mer enn én forskjell – er at SV-lederen må tåle en orkan av indre konflikt­er. Likevel hadde du mot til å ta et kosovostandpunkt som du visste ville bety mer strid. Du er ingen værhane?

– Nei, du må våge å stå ved et standpunkt, selv i en så vanskelig sak. Og jeg så for meg en rekke vestlige politikere bakke ut av krisen – ikke av hensyn til Kosovo, men av hensyn til eget gjenvalg, etter å ha sett hvor vinden blåste. Det hadde vært enormt ansvarsløst.

– Du er en begavelse i spontan språkkraft?
– Hvis jeg får være muntlig, glir språket av seg selv. Også har jeg holdt på med rikspolitikk i ti år da, det gir rutine. Det går bra hvis du bare klarer å bevare engasjementet, og ikke lyder som en stortingsproposisjon… Men jeg har nå sagt fryktelig mye tull og tøys også…, sier Kristin og gir inntrykk av at det er grei skuring å hamle opp med Carl Ivar og Kjell Magne.

– Hvor viktig er partiledernes medie­innsats? Både du og Erik har slått fremrag­ende igjennom, men meningsmålingene lever sitt uavhengige jo-jo-liv?
– En leder må kunne profilere partiet – men det er ikke nok. Du må ha noe å si. Du må treffe med budskapet, med saker, treffe det folk diskuterer på trikken og i lunsjpausen.
Der var jeg kanskje ikke retorisk nok, spør hun og ler godhjertet.

– Jo, jo. Men hva annet enn den politiske debatten bestemmer våre oppfatninger?
– Mange ting. Siste miljøbølge på slutten av 80-tallet hang sammen med alt som skjedde – med Tsjernobylkatastrofen, nye miljørapporter. Den gang var også Ap på sitt miljø­politisk beste. Slike bølger kan ikke skapes av ett parti eller av enkeltorganisasjoner. Men de kan forsterkes når de kommer. Og de kommer igjen.
– Har SV problemer med å finne en moderne politisk plattform? Erik S. er mer globaliseringsbegeistret enn mang en høyre­mann…
– …Det er’n ikke.
– Det lyder sånn i mine ører.
– Da må jeg enten gjøre noe med deg eller med Erik.
– …og de rene marxistene i SV er kronisk sinte på det meste. Hva er sosialisme?
– Ja… Nei – det grunnleggende er at alle skal ha samme mulighet uansett bakgrunn. Vi må hver dag tenke på at vi kunne vært født i slummen i Sør-Afrika, og at vi ikke kan gi oss før uretten er avskaffet.
– Det er et mål. Ideologien eller midlene?
– Sosialisme er ikke minst å styre turbokapitalismen, som velter lands økonomier fordi en bråte 25-åringer tror at andre 25-åringer tror at kursene stuper. Dette systemet truer miljø og velferd. Her trengs en global motmakt mot liberalismen, men nasjonalstaten er heller ikke avmektig…
Kristin risser opp virkemidler, klokt og systematisk, men temaet har nettopp vært gjennomgått her i Folke­vett, så jeg stopper henne. – Unnskyld, sier hun, selv om hun vitterlig svarer på mitt spørsmål, men konkluderer med at globaliseringen er så komplisert at den både er truende og frigjørende på en gang.
– Sosialistisk Ungdom er for tiden ikke redde for ukompliserte definisjoner, og kaller­ miljøkampen en del av klassekampen – og framstår riktig så RV-aktige?
– Jeg ser på SUs miljøprogram som et brudd med SUs og SVs linje. Miljøkampen har en verdidimensjon som ikke kan reduseres til et underpunkt under kapitalismekritikken. Jeg skulle ønske SV hadde et SU som presset oss til å føre en bedre miljø­politikk. Men de skal få flere sjanser.
– Vitner ikke denne gammelmannsdogmatikken i SU om mangler i moderpartiets politiske kultur?
– PÅ SUs landsmøte var det et stort mindretall som led nederlag i miljøpolitikken. Mange av dem går nå over til moderpartiet. Resultatet kan bli en vitalisering av SVs miljø­politikk.
Den fremste politiske dyd er ­kanskje å kamuflere egne svakheter. Kristin­ evner visst også å forvandle svakhetene til fortrinn.
– Mange er begeistret for at det finnes et uforsteinet parti til venstre for Ap…
– ….er det mange!?
– Øh… det er iallfall ikke de mest ­tankeløse blant oss…
– …takk for at du gir meg håp.
– …men hva med SVs menneskesyn: Vi er gjennomformet av samfunnet. Jenters kroppsfiksering skyldes bare reklamen, menneskelig grådighet kapitalismen. Det er sjelden noe galt med oss, og iallfall ikke med kvinner, ungdom, folk i distriktene, innvandrere…
– …pensjonistene…
– …ja, og uheldigheter skyldes alltid forhold utenfor oss. Får vi ikke et tomrom av et menneske, som aldri blir myndig nok til å overta styringen?
– Det har jeg tenkt mye på i det siste, med et annet utgangspunkt. Vi trenger et fargeblindt Norge. Alle skal ha rett til å prøve seg som individer, ikke som båsmennesker. Men venstresiden har gjort feil. Vi har meldt oss på et afrikansk dansekurs, og lukket øynene for urett hvis den har hatt en kulturell begrunnelse. Det er også undertrykkelse.
– Ja, en SVer vil alltid snakke om hvor høyt islam verdsetter kvinner, selv om Koranen pålegger menn å slå oppsetsige koner?
– Står det det? Nei.
– Jeg har lest boka, og har sitatet.
– Nå står det mye rart i Bibelen også.
– Nettopp. Men det er utenkelig at en SVer – ateist, kristen eller muslim – som konfronteres med et ekkelt bibelsitat, vil svare: Det står mye rart i Koranen også. Utenkelig!
– Vi bør kunne kritisere alle veier. Alle har krav på like mye respekt, alle kan også kritiseres. Det er den egentlige likestillingen.
– Men menneskets ansvar – og til det hører skyld, selvransakelse? SV ser bare strukturer?
– Du karikerer oss litt nå…
– Ja, men bare litt.
– Mye. Men det er et dilemma. Folk orker ikke moralistiske festbremsere. Men de kan mobiliseres hvis de ser at de kan gå inn i en større sammenheng, slik at det har hensikt å bremse. Ja, globalt kan vi ikke fortsette dette overforbruket, det er opplagt. Samtidig er det et problem at mange tror at en SVer ikke kan kjøre ungene på turn – du må stå i blåsten og vente på en forsinket og full buss…
– Jeg mener ikke at den enkelte SVer skal overvinne miljøproblemene gjennom et propert og slitsom liv. Vi bruker opp de pengene Bondevik gir oss stadig mer av… Ansvar betyr å mobilisere for kollektive begrensninger. Vi skal anklages når vi ikke gjør det. Ellers blir vi grunne og ufarlige – eller farlige.
– Ja. Og dette er grunnlaget for mitt engasjement. Du har en forbanna plikt til å vise ansvar for andre. Det er feigt og umoralsk å overlate jorda i dårligere stand til neste generasjon. Kanskje er jeg verdikonservativ? Men det blåser jeg i. Kristin ler selvironisk.
– Nå kommer selve Per Ståle Lønning-spørsmålet, som skal vise min slagkraft og vippe deg av pinnen, stum og skjelvende. (Det spørsmålet må jeg vel lete etter en stund): Hvorfor har SV sviktet framtiden og miljøet og de fattige?
– Har vi det?
– Visste du det ikke? Der er dere blitt tause. SVeren Linné Eriksen sier at klimapolitikk for SV nå er inne­klimaet i barnehagene.
– Det er ikke sant. Men det er ­ganske tungt å dra fram de globale spørsmålene for tiden. Vi har lite press utenfra for å gjøre det. Og sier jeg i et foredrag at ressursforbruket må ned, kringkastes ikke det land og strand rundt.
– Slik svarer Stoltenberg og Frafjord Johnson også, alle. Men dere er jo av og til på direkten, da – og blir ikke avbrutt på sekundet om dere krever redusert forbruk, i stedet for økt, økt, økt.
– OK. Jeg trenger kjeft for dette – og har fått det offentlig fra deg – og takket for det. Ja: mas på oss – for SV er det eneste partiet som kan presse regjeringen og stortingsflertallet i miljøpolitikken.
– Problemet stikker dypere. Jeg leste nettopp Oslo SVs valgkampprogram. Noen miljø- og solidaritetsfraser i innledningen – og så 40 sider med «mer», «økt støtte», «billigere», «bygge ut» – alt krevde en gigantisk vekst for nålevende nordmenn…
– Oslo SV tør også si at vi skal begrense bilbruken – og ta inn noen penger, heve eiendomsskatten…
– Den blir høy! Er ikke problemet at SV lokker velgere med «mer» – til oss – nå, selv om det særlig er offentlig forbruk.
– Vi må ikke skape inntrykk av at en globalt ansvarlig politikk betyr at barnehagene og skolene skal ryke først. Og i et demokrati kommer du ikke lenger enn du har folk med deg. Dette er vår vanskelige utfordring – å få folk med seg på en politikk nå, som gjør verden bedre om 20 år.
– Men er det det dere holder på med? Når Inge Myrvoll – SV-mannen som ikke synes det passer med for mye grønne avgifter akkurat i hans fylke – uttaler seg til Ny Tid om distriktspolitikken, da er det tre krav: Mer veier, billigere strøm, mer skyting av rovdyr! Ingen bad ham etterpå om å melde seg inn i Sps høyrefløy.
Kristin ler hjertelig.
– Vi må kunne krangle internt. Og det er ikke sånn at enhver veistubb som asfalteres, er et miljøtilbakeslag. Det Inge daglig holder på med, og som gjør ham til en stor miljøpolitiker (sic) er å få transporten fra vei til bane. Han er Stortingets største togfreak.
– Og freaker ut for mer veier, billigere strøm og mer rovdyrskyting…
– Jeg tar mine partifeller i forsvar til enhver tid, sier SV-lederen spøkefullt. Og økt bilbruk og dårligere kollektivtransport er en sak SV og miljøbevegelsen kan mobilisere tøffere på. Folk føler det på kroppen i storbyene, og ønsker seg et bedre bymiljø.
– Bare de ikke må kjøre mindre, så. Vi deltok i Holmgang nettopp om økte rushtidsavgifter – 11 prosent av innringerne sa ja til det.
– Du kan ikke bare spørre om folk vil ha økte avgifter på bilbruk – og så skal de svare, «jo, jo».
– Jo.
– Nei, du må få fram sammenhengen. Jeg er overbevist om at hvis folk så hva de fikk igjen – bedre kollektivtransport, sykkelstier, bedre helse, hele den ulla der – så var det mulig å mobilisere.
– Mediene vil ha homofile biskoper, kule enkeltsaker?
– Vi kan jo ikke bli homofile prester alle sammen, selv om vi lever i en tabloid medieverden. Men vi som ønsker forandring har en plikt til å spisse saker, våge debatt, våge å være kontroversielle også. Vi må være frekke nok til å lage tabloidene selv. Noen må kjefte og smelle. Og ha elefant­hud. For å komme til orde med tre setninger som går litt under huden på folk.
Og der fikk vi kanskje en kort selvbiografi fra Kristin Halvorsen.