Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Kioskdame og kulturapostel

Dagbladets nye kulturredaktør var i årevis en dyktig journalist i Dagsrevyen. Som fjernsynsoverført «Bokbademester» for mange av våre fremste forfattere ble hun nesten folkekjær. Men hva gjør hun med kulturstoffet i løssalgsavisen Dagbladet?
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Dagbladets nye kulturredaktør var i årevis en dyktig journalist i Dagsrevyen. Som fjernsynsoverført «Bokbademester» for mange av våre fremste forfattere ble hun nesten folkekjær. Men hva gjør hun med kulturstoffet i løssalgsavisen Dagbladet?


Sokrates antydet for noen år siden at det er forskjell på legens og kokkens livsholdning. Kokken gir oss det som smaker godt, selv om resultatet etter en stund blir sykdom. Smigerkunst, kalte Sokrates det. Mens legen vil ha oss til å spise mat som gjør oss sunne og livsdyktige. I Bokbadet var Eva Bratholm så avgjort en lege. Hva vil hun være i Dagbladet?

Ingen kan tvile på hennes kjærlighet til litteraturen:
– Boka gir oss en enestående anledning til å lage vår egen, indre film. Å leve ett liv er for lite. Gjennom bøkene får du delaktighet i flere verdener. Det gjør skjønnlitteraturen unik. Og derfor er billedmediene ikke en virkelig trussel mot gamle Gutenberg.
Vi sitter i foajeen i Det Norske Teatret. Bratholm bestiller en Farris, og antyder at det må være i Folkevetts ånd. Jeg svarer at rent, småsurt kranvann ville være enda mer ressursvennlig – mens jeg i hemmelighet irriterer meg over at kulturredaktøren ikke gir meg anledning til å snylte meg til et måltid på redaksjonens bekostning. Bratholm tar en liten slurk av Folkevetts Farris. Hennes første ønske var faktisk noe mer eksotisk, men stadig beskjedent: Cafe Au Lait. Men Det Norske Teatret holder sin sti ren: Bare rotekte, særnorsk, anti-EU-kaffe.

– Er det et problem at maktens menn ikke leser skjønnlitteratur?
– Absolutt. Skjønnlitteratur er så personlighetsbyggende at de som avskjærer seg fra denne erkjennelseskilden, ja de blir rett og slett dårligere i stand til å forstå verden..

– Bokmennesker bestiger kanskje ikke makttindene – eller slutter de å lese på et visst karrieretrinn?
– Mest det siste. De mangler tid – og etter hvert kanskje interesse for å leve seg inn i andres liv. Jeg husker da jeg leste Christianus Sextus av Falkberget – om Røros på 1700-tallet. Jeg forsvant så sterkt inn i bokas verden at jeg virkelig syntes jeg fikk et liv til. Jeg gikk bortover gata i Trondheim og tenkte: Hvordan kan mennesker som ikke har lest Christianus Sextus leve – og rusle rundt her uten å vite om Falkbergets utrolige univers – fra en fortid som vi burde bære med oss…

– Boka kunne vært erstattet av en film med festlige opptrinn, tidsriktige kostymer?
– Nei, nei – det ville vært utvendig. Tilsvarende leste jeg som 18-åring Intet nytt fra Vestfronten, en sterk antikrigsroman som dessverre ikke er in lenger. Skildringen av soldaten som ser på motstanderen han har skutt, finner lommeboka med bildet av den dødes kone... Fienden framstår som et menneske. I mitt unge sinn oppdaget jeg forskjellen på den kollektive og individuelle moral. Som del av et kollektiv, en gruppe, kan du gjøre hva som helst mot fiendegrupper. Når du møter den andre som menneske, er han eller hun som deg. Den opplevelsen gjorde et uutslettelig inntrykk.
– Både forfattere og intellektuelle har et ansvar for å bidra i samfunnsdebatten. Tenk på alle kloke akademikere som sitter på kontorene sine og vokter på hverandre og er livredde for å uttale seg. For da blir de kanskje ikke helt nøyaktig gjengitt, og hva vil kollegene si til det...

– Eller en akademiker som skriver i Dagbladets Kort og Godt – prestisjetapet ville ødelegge karrieren?
– Ja, og den angsten blir ofte sterk­ere enn ønsket om å bruke sin uavhen­gige stilling til å dele sine kunnskaper, reise en kvalifisert debatt. Men de intellektuelle har ansvar. Og det å være forfatter er ikke et hvilket som helst yrke, et fortelleryrke. Det må være knyttet til en uro for verden.

– Forfatterne våre skandaliserte seg på 70-tallet ved å dyrke massemordere – eller iallfall bøye hodet i frykt for AKP?
– Ja, mange av dem. Men det må ikke hefte ved forfatterne i generasjoner. Vi må gjenreise et klima der forfatterne også bruker sine språkevner og sin lidenskap til å berike samfunnsdebatten.
– Verden kan være annerledes. Markedet har erobret en slags totalforståelse. Økonomien har fått samme rolle som religionen i middelalderen, dessverre altfor kritikkløst.

Hva kan organisasjoner som Framtiden i våre hender gjøre for å skjerpe kritikken?
– Kanskje er man tvunget til å spille mer på lag med næringslivet, ta noen nye, mer realistiske grep? Heller enn å stå på sidelinja og rope...
Dette er de små tiltakene. Men de store? Det er utenkelig at Holmgang skulle ha en debatt om hva som må gjøres for at folk skal leve bra i Norge og verden om 50 år.
– Ja, der er alle enige...
...nei, vi later som. Kommer en alternativøkonom fra England hit, er TV2 og NRK1 ikke interessert. Bare hvis Alex Rosén skriver en bok om temaet, ville redaksjonene tent.
– Sant. Mediesamfunnet er ikke rettferdig.
– Boka Fittestim fikk enorm oppmerksomhet. Hadde tittelen vært 12 artikler om feminisme, ville den knapt nok blitt utgitt. Bare det som er kult kan virkelig diskuteres...
– Nå går du for langt. På debatt- og kultursidene i Dagbladet, er det mye stoff som er svært lite kult. Heldigvis.
– Ja, Dagbladet har mye vesentlig kulturstoff og debatter, intelligente politiske kommentarer, forsiden er en åpen kloakk...
– ...ja, neeei, nei det...
– ... nyhetene er helst personifiserte og poppe. Mange av journalistene lider under denne velkjente schizofrenien.
– Jeg har forsonet meg med Dagblade­t som tabloidavis.
– Ja? Hvis FIVH har en rapport som bare er viktig, må vi til Aftenposten. Har vi en rapport som kan gis en tillokkende duft, blir det Dagbladet: «Full krig i sex-helvete»-overskift. Og derpå en kjempegod, bildedominert presentasjon...
– Det vil jeg ikke kommentere. Jeg vil ikke dele ut karakterer til kolleger.

– Problemet er ikke kollegene – men oss lesere. Salget. Kunne ikke Dagbladet vært en fullkvalitetsavis med 79000 i opplag?
– Mulig det, men det er ikke Dagbladets prosjekt.
– Jeg har merket meg det. Eierne vil vel tjene penger... Du startet som kultur­redaktør. Men blir underholdningsredaktør også – de to avdelingene slås sammen. Hva med å slå sammen lederartiklene og tegneseriene?
– Tull. Kultur og underholdning har mye felles. Folk oppfatter kultur bredere enn før. Du hører ikke bare opera du heller?
– Nei, det blir nok en og annen strykekvartett også.
Eva Bratholm – som er minst like nydelig og gjennomsjarmerende som hun framtrer på tv – ler igjen: – Jeg leser både Donald og Dostojevskij, som mange andre gjør i dag.
– Jeg leser også med glede tegneseriene i Dagbladet. Men gir dem ikke samme betydning som politiske kommentarer.
– Det er ikke snakk om å gi all kultur og all underholdning samme betydning. Men de gamle båsbegrepene med finkultur og underholdning er i dag for snevre. Det betyr også rent praktisk at mye stoff falt mellom to stoler før.

– Du skal bestyre både Scubert og Elvis,  Jan Kjærstad og Porno-Tanya og Hotellet til Cæsar? Er det ikke vesensforskjeller her?
– Selvsagt er det forskjell på Bach og Aqua-Lene. Men en avis skal ha plass til begge deler, uten at de stilles opp mot hverandre.
– Men den mindre populære høykulturen har da en annen betydning? Vi klarer oss ikke uten – mens vi – med nød og smerte, selvsagt – kunne klare oss uten Vann-Lene?
– Frykt ikke. Dagbladet skal fortsatt reservere plass for viktig, upopulær kultur.
– Noen av oss er reaksjonære dino­saurer, som mener at ekte kultur gjør oss klokere, mens Cæsarhotellet med Porno-Aqua-Tanya i beste fall bruker opp tid, og kanskje gjør oss dummere. Vi skulle ikke tøve til kulturbegrepet.

– Har jeg sagt at alt dette skal tillegges samme verdi, da?
– Nei. Men er det samme redaksjon, må vel likhetene være større enn forskjellene. Vil ikke også det mest lettvinte bre seg?
– Jeg har stor innflytelse på den nye, sammenslåtte avdelingen. Den tyngre kulturen har høy status i redaksjonen. Jeg må ikke kjempe en daglig kamp innad i redaksjonen mot Aqua-Lene.
– Tidsånden endrer oss nådeløst og umerkelig. Mange forlangte en rettferdig verden på 70-tallet. I dag er vi opprørte over at driftige unggutter fra Marokko som kommer som blindpassasjerer til Norge sendes tilbake... De fattigste ser vi ikke. Dagbladet er – takk – imot Øvre Otta-utbyg­gingen. Men ikke mot en vekstpolitikk som kanskje vil kreve tre sånne utbygginger i året... Stort og smått bytter plass.
– Det er problemer som er for store til at jeg vil påta meg å løse dem sånn på sparket. Men jeg ser at de er der.
– Hvilke verdier bør styre en journalist? Dagbladet spurte Kåre Valebrokk om mediene bør stille seg på de svakes side. Han svarte at hvis ikke Grunnloven krevde det, ville for helvete ikke han gjøre det. Er dette den nye redaktørtypen? Eller bare levemannskynisme og følelseskulde?
– Valebrokk elsker å provosere. Men det må hvelve seg en litt større himmel over journalisten enn det å skrive og å få lønn: Å bidra til en levende samfunnsdebatt. Å avsløre makten. Min sjef Harald Stanghelle etterlyser «De brennende hjerter». Engasjement! En journalist må derfor også ha egne meninger. Ellers blir du en tom kanal, som ikke skjønner hva som foregår, hva som har dybde, fornuft.
– I dag utrydder mennesker andre arter i en fart som minst er 1000 ganger over det naturlige. Bør det sette journalisthjerter i brann?
– Journalisten vet at det er sånn – men hva kan hun gjøre?
– Skrive om det, kanskje?
Men på dette området finner vi knapt nok en våt fyrstikk i Bratholms og Stanghelles hjerter.
Så spør jeg som et barn – om slikt ingen vet:
– Hvordan kan de altavgjørende, langsiktige spørsmålene bakes inn i moderne mediespråk?
Det spørsmålet har heller ikke Eva Bratholm svar på.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -