Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Gentleman of the press

Dagbladets Gudleiv Forr er ikke den mest brautende blant de norske politiske   kommentatorene. Noen vil mene at han er den klokeste. Han er opptatt av   de lange linjene i politikken – og kanskje den eneste som reflekterer kritisk   over den norske og globale fellesideologien: Vekstpolitikken.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Dagbladets Gudleiv Forr er ikke den mest brautende blant de norske politiske   kommentatorene. Noen vil mene at han er den klokeste. Han er opptatt av   de lange linjene i politikken – og kanskje den eneste som reflekterer kritisk   over den norske og globale fellesideologien: Vekstpolitikken.



– Da det ble borgerlig valgseier i 1965 hang det en lapp på en butikk i Grensen: Stengt på grunn av glede. En sånn lapp får vi ikke se i høst?  

– Neppe. Den gang hadde man i tyve år trodd at det nærmest var naturens orden at Arbeiderpartiet skulle styre. Frontene var steile. Ap ga inntrykk av at de borgerlige ville rasere trygde- og sosialpolitikken. I virkeligheten fortsatte regjeringen Borten den sosialdemokratiske politikken. Da Borten falt, gikk enda mer av norsk økonomi over statsbudsjettet. Det var bare nye hender i departementsskuffene. 

– Slik er det i 2005 også? 

– Vi diskuterer noen signalsaker. Om de lange linjer i norsk politikk er det enighet. 

– Er ikke det en trussel mot demokratiet?  

– Jo. Diskusjonen utarmes, og demokratiet trenger uenighet. Motsetninger klargjør tanken. Harmonien henger sammen med at Norge er blitt en velferdsstat, der de økonomiske motsetningene er relativt små. Gjennom økt produksjon skal mer midler fordeles. Også SV er et vekstparti, med sine sterke bånd til fagbevegelsen. 

– Kristin Halvorsen ble spurt på Holmgang om hva sosialisme er. Det visste hun jo ikke, så hun svarte freidig: «Det handler om å ta miljøet på alvor»...  

– Mens Toralf Elster sa at sosialisme er den politikk Ap til enhver tid fører ... På venstresiden forsøker man å revitalisere begrepet sosialisme. På høyresiden er borgerlig blitt et honnørord. Men blant velgerne er det knapt noen som vet hva de to betegnelsene betyr. 

– Hvorfor er det så vanskelig å få langsiktighet inn i politikken. Vi gir jo ungene våre tran?  

– Og håper de blir 90 år! De store visjoner led skibbrudd i forrige århundre. De store ideologiske byggverkene viste seg å føre til krig og folkemord. Men dermed har mye av politikken forfalt til pragmatisme, til en diskusjon om praktiske tiltak.  

– Vekstkritikken var mer tidsriktig – og mindre nødvendig på 70-tallet. Men en uvisjonær vilje til å begrense seg? Voksne plyndrer sjelden ungenes bankkonto.  

– Slikt går i bølger. Men viljen til å gjøre noe som rammer en på pungen, er begrenset. Likevel er forståelsen av vekstens skadevirkninger større i Norge enn i land som USA, der man skriker opp når bensinen koster mer enn fire kroner literen. I Norge venter vi til den passerer ti.  

– Underlig. Bensinen blir reelt bare billigere. Men det føles omvendt.  

– Hadde Norge hatt modige ledere, kunne vi fått tilslutning til en kursendring. Vi er glad i natur i dette landet. Men vekstrefleksen sitter dypt: Vi har det «bra», og det er ikke grenser for hvor mye «bedre» vi vil ha det. Slik tenker også økonomene. Og politikere klarer ikke å skjære ned. Det er visst kapitalistene flinkere til ...  

– Det har noen fordeler ikke å skulle gjenvelges ...  

– Det viktigste er å formidle til folk at ved «stø kurs», så går det galt – ikke minst med klimaet. I et demokrati må politikken forankres i folkelig tilslutning.  

– Har vi ikke nok forskningsrapporter? Det siger likevel ikke inn ... 

– Det siger sakte, men det siger. Det ekstreme været gjør inntrykk. Samtidig synes mange det er fint at det blir varmere ... 

– De har sitt eget parti ... Da nordmann nummer tre fikk nobelprisen i økonomi, var du den eneste kommentator som kritiserte troen på evig vekst.  

– Vekstøkonomien har et faglig hegemoni over hele verden, og økonomenes tenkning gjennomsyrer politikken. Men dette faget har samtidig sterke - og kamuflerte - ideologiske føringer. 

– Motkreftene? Attac i Norge er mest opptatt av våre pensjoner ... 

– De er iallfall nokså usynlige i den offentlige debatten – som annen alternativ tenkning. Du må ha en viss posisjon for å bli hørt. I et demokrati teller ikke bare et arguments styrke, man ser også på representativiteten – kjøttvekta. Og vi har ikke noe alternativ til demokratiet. 

– 31. mars sammenfattet mange aviser FNs store miljøgjennomgang slik: Jorden trues av miljøkollaps. Dagen etterpå var rapporten glemt?  

– Vi i mediene har nok en tendens til å gi folk det folk vil ha – «å underholde seg til døde» som Neil Postman skrev – på bekostning av samfunnskritikk.  

– Det er kanskje ikke du som lager Dagbladets forsider ...  

... Nei, det er nok ikke det ... 

– Ville salget svikte enda mer hvis forsiden var seriøs?  

– Dagbladet må selge seg hver dag, ellers synker opplaget. Vårt særpreg har lenge vært kombinasjonen av hardtslående nyhetsjournalistikk og kultur og kommentar. Mediene eksisterer i et marked. Ellers er det et paradoks at i en globalisert verden, blir medienes perspektiv – kanskje særlig i Norge – mindre globalt. Riksavisene sliter. Lokalavisene har suksess – med broåpninger, veistumper, mye lokal kultur. Riksmediene har mindre internasjonalt stoff, lokalavisene lite nasjonalt. Til de gamle partiavisenes ære må det iallfall sies at de sikret dekningen av rikspolitikken. 

– Vil seriøs debatt og kultur om noen år være et marginalt fenomen – mens underholdningen hersker og makta rår?  

– Nei. Det vokser fram en underskog av nisjeaviser. Dagbladet har opprioritert debattstoffet – pågangen er stor... 

– Det vet jeg litt om ... 

– Det gjør du nok. Vi har lokale debattfora, vi har nettdebattene... 

– Blir ikke disse debattene usynlige nasjonalt – og derfor uten nasjonale konsekvenser? 

– Jo, debatten blir individualisert, tenk på bloggerne. Men mange av dem stiller raskt makthaverne til veggs, ikke minst hvis de finner faktafeil. Utviklingen er flertydig. 

– Mye av nettdebatten viker kjapp og ureflektert. Skriver du til en avis, stiller du større krav til deg selv – og er det for dumt, slipper det ikke til. 

– Sant. Men demokratiet er slik at selv det dumme skal komme fram. 

– Vår lille miljøvernminister kom fram med det syn at tyve ulver i Norge var for drøyt. Hvorfor er det særlig mye hat mot dyr i dette landet – hvis de er store og ikke vegetarianere?  

– Vi måtte i sin tid nedkjempe dem for å holde husdyr. Norge opplever seg ennå som en fangst- og jegernasjon. Ellers i Europa så er det jo lite strid om ulv. Mulig det er vanskelig å være ulv nær de store motorveiene ... I Norge får små grupper lov til å skrike veldig høyt. Og mediene liker konflikter. Politikerne har heldigvis innsett at vi må følge internasjonale konvensjoner – vi skal være takknemlige for Bern-konvensjonen. 

– Hva setter du mest pris på ved Norge? 

– At vi er så få og kjenner hverandre nesten alle sammen. Vi har kunnet samtale, til tross for avstander og høye fjell. Vi har tradisjonelt integrert alle grupper. Alle store land er mer splittet, mellom rik og fattig, og også geografisk. Felles institusjoner som skole og kringkastning har samlet oss – institusjoner som nå brytes opp. 

– Og minst?  

– Det blir nok mange nabokjerringer, som legger seg borti for mye. Mange på småsteder har følt det befriende å flytte ut. 

– Oslo og Trondheim er store nok?  

– Steinkjer er stort nok. 

– Steinkjer og planeten – hvor ligger håpet om at det skal gå bra?  

– Jeg tror mennesket er grunnleggende fornuftig. Stilt ovenfor spørsmålet om vår overlevelse, vil vi finne løsninger – før eller siden. 

– Har Framtiden i våre hender overhodet hatt noen betydning?  

– Å ja! Ja virkelig. FIVH har tematisert menneskets helhetssituasjon, altså ikke bare miljøspørsmål. Det har påvirket opinionen, hele den offentlige diskusjonen. Og samfunnsdebatten påvirker handlinger og beslutninger.


Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -