Filosofi med lidenskap

Filosofi starter med undring. Hvorfor er verden og samfunnet som det er? Denne undringen blir raskt moralsk ladet. Små barn lurer nok på hvorfor mennesker ikke kan fly, men enda mer på spørsmål om rettferdighet. Tenkeevnen er farlig. Fantasien er undergravende fordi den ser for seg noe annet.

 – Skolen bør heller stimulere fantasien enn å innføre filosfi på linje med gym?

– Ja. Og fantasien er ikke bare intellektuell, den trekker med seg følelser og sanseopplevelser. Barn lever seg inn i naturen, og starter ikke med et snusfornuftig hierarki om at mennesker er mer verdt enn dyr. Det som utfolder seg fascinerer barn. I det ligger en visdom om at alt i skaperverket har sin plass og verdi. De fleste voksne har skuslet bort denne ærefrykten for det levende.

– Er ekorn like mye verdt som mennesker?

– Alt som lever har en rett til å vedvare i sin eksistens. Den som vil avslutte et liv eller utrydde en art, har bevisbyrden.

– Undringen er moralsk… Fins det altså universelle verdier?

– Jeg har beveget meg fra den tradisjonelle, vestlige tanken, som hos Kant, at vi er moralske og ukrenkelige personer i kraft av fornuften. Men noen trekk ved tilværelsens grunnvilkår kan danne grunnlag for en universell moral. Fem slike: Avhengighet. Sårbarhet. Dødelighet. Relasjonenes skjørhet. Og eksistensiell ensomhet. Dette er menneskelige trekk uavhengig av kultur og epoke. Fellesnevneren er sårbarhet – som gir opphav til omsorg. Enhver har noe av den andres skjebne i sine hender.

11. september og flomkatastrofen nylig viser hvor sårbare vi er. Slikt blir veiskiller.
USA var ikke usårlig i sin supermakt. Denne erfaringen kunne vært en sjanse for USA til en ny erkjennelse. Det motsatte har skjedd. Bush befester sin ideologi og USAs herredømme.
Det samme med kriminalitet. I stedet for at vi skal ivareta de mest disponerte for kriminalitet, reagerer vi med kontroll og overvåkning. Terroren besvares med kriminalisering av opposisjon.

– Men i forbrytelsen er ofrene mest sårbare: Den ressurssterke får pannen knust av et voldsmenneske… Og det er et gyldig perspektiv å skulle hindre atombomber over byer.

– Virkelige terrorister må overvåkes. Men terror er et symptom. Vi må gå løs på årsakene – fattigdommen, voksende ulikhet overalt.

– De fattige afrikanerne terroriserer ingen.

– Fattigdom gir næring til en lang kjede av årsaker. Fattigdom betyr avmakt og ydmykelse. Vi får to sorter mennesker. Etter flomkatastrofen ble døde fra lokalbefolkningen lagt i massegraver, vestlige lagt på is. Noen omkomne er mer verdige.

– Inderne ville aldri legge en død maharaja, i full skrud, i en massegrav. Det er status, ikke Øst/Vest som skiller mellom folk. Bortsett fra at terroren sjelden rettes mot den arabiske overklassen…

– Ulikeverd kan opprettholdes av religiøse systemer, politisk makt, vestlige ideologier… Men Osama bin Ladens terror må møtes på en rekke områder. Konflikten i Midt-Østen må løses. Han er farlig så lenge de han henvender seg til kjenner seg igjen i hans retorikk. Mindre forskjeller gir hatet mindre grobunn. Vesten har undervurdert hva som skjer med de ydmykede.

– Om terroren sier du det samme som nesten alle vestlige intellektuelle – bedre formulert, men det samme: Terroren er egentlig Vestens skyld. Hvem skal be vestlige muslimer, som nesten er like rike, mobilisere mot terror – for å redusere terrorens legitimitet?

Slik har hvite mobilisert mot rasisme.

– Mange muslimske ledere tar ikke selvkritikk. Jeg vil likevel ikke la analysen dvele der. Motsetningene er ikke vesentlig religiøs, selv om representanter på begge sider forsterker dem.

– Mange ikke-religiøse undervur-derer religionen. Tror du bibelsk at ikke-kristne går evig fortapt, blir dialog tungt. Tror du på Koranens ord, står muslimer over ikke-muslimer, menn over kvinner – og det er litt mer fristende å dø for en ung mann som belønnes med 72 jomfruer i Paradiset. Men fattigdomsbekjempelse vil selvsagt redusere bokstavtroheten.

– Det viktigste jeg kan gjøre som samfunnsengasjert intellektuell i Norge, er å utøve kritikk av egen kultur. Det er nok å ta av. Denne arenaen kjenner jeg, kris-tendommen, nyliberalismen, vår tradisjon.

– Vesten kritiserer kristendommen. Slik har den utviklet seg. Men hvem skal kritisere islam – ikke vi, ikke muslimene. Hvis Vesten er den eneste kultur som virkelig kritiseres, oppstår en underlig skjevhet. Kanskje er det bra for Vesten, og skadelig for ikke-Vesten, kanskje relativiserer vi vesentlige menneskerettighetsverdier.

– Min kollega Gunnar Skirbekk har skrevet om mangelen på modernisering i den islamske verden. Selvgransking skal vi være stolte av, og den bør ikke ha gode vilkår bare hos oss. Det er jeg enig i. Men jeg har ikke kompetanse her… Men vi ble ikke ferdig med offer/gjerningsmann-perspektivet: Ja, ofre bør beskyttes. Men vi må spørre hvorfor forbrytelser reproduseres.

Vetlesen snakker sammenhengende, rolig, som om han reflekterer underveis, og med en klar tråd – som nå plutselig nøster 35 minutter tilbake i tid:

– 11. september snudde rollene på hode, de som mener seg repre-sentere de avmektige kunne såre de mektige. Ofrenes identitet var det uvanlige.
Jeg må la utpønskede spørsmål ligge. Filosofiprofessoren leder selv samtalen. Mye får ikke plass. Likevel, kort:

– Akademikere har en begavelse for å tenke i flokk. Postmodernismen har dominert en stund. Er den nyliberalismens filosofi: Erkjennelsen er usikker, sannheten tvilsom – dermed blir engasjement meningsløst. Økonomien får ro til å jobbe?

– Som en grov, generell beskrivelse: Ja. Nyliberalismen lever i samboerskap med postmodernismen, men næres også av nykonservativismen og andre ideologier. Også i møte med folkemord i tidligere Jugoslavia, har vestlige intellektuelles relativisme slått fryktelig ut. Alle får i demokratisk ånd ”sagt sitt”. Massemorderen Radovan Karazic slapp til hos CNN med ”sin versjon”. Ingen part skal ha mer rett enn andre.

Den grove, generelle utspørrer:
– Hvorfor dyrker mange forskere og intellektuelle forbruket nå, mens det ikke var korrekt da forbruket var mye lavere for 25 år siden?

Vetlesen tenker gjerne i noen sekunder før han svarer:
– Trendy sosiologer tror i dag at forbruk ikke skal dekke behov. Forbruk skal mye vise din identitet – vise tilhørighet til noen og avstand til andre. Selve behovet for individualitet, er nå limt til forbruket. Når forbruket er gjort symbolsk, til kommunikasjon, uten forbindelser med økologi – blir forbruket moralsk nøytralt. Reklamen er nesten blitt eksistensiell, og manipulerer oss lettere fordi det å kjøpe er endret til livsstil. Reklamen er allestedsnærværende, og livet flytende. Globaliseringen krever omstillingsevne i arbeidslivet. Det går bra sammen med forbruksmani og nyliberalisme. Den enkelte skaper seg selv gjennom fleksibilitet og forbruk. Bare usikkerheten er sikker.

– Hva kan den enkelte gjøre for å beskytte seg?

– Som småbarnsfar slår jeg et slag for det enkle: Naturoppleveleser. Røske ungene vekk fra skjermunderholdning, turbolivet. Gi dem en hytte uten strøm. La dem fryse, hugge ved, kjenne ovnen bli varm. La dem komme i kontakt med primærerfaringer som gjør at de føler seg i live. Vår hverdag har plassert buffere mellom vår livsfølelse og det grunn-leggende utsatte vesener i naturen trenger. Fjern bufferne av og til. Da kommer også respekten for naturen – og kjærlighet til det vi er avhengig av.