Fattigdom på norsk

Ivar Brevik finner fotograf Kristin og meg før vi finner ham. Han kommer raskt mot oss, kraftfullt, du merker energien før han åpner munnen. Han hilser på fotografen - og blunker flørtende med venstre øye. Forbausende. Kristin er i tyveårene, Brevik har levd en stund. Han hilser på mannen som skal intervjue - og - enda mer forbausende - blunker med venstre øye til ham også.
– Jeg tar regien, sier Brevik. Og det gjør han virkelig. Jeg dyttes inn på kontoret hans med beskjed om å spise en pære og lese et notat om fattigdom. Hvor han tar med seg Kristin vet ingen. Jeg leser notat. I protest lar jeg pæren ligge.
Etter fem minutter kommer de tilbake. Kristin vil ta utebilder etter intervjuet, og får aksept for det. Brevik setter seg.
– Det var mer fattigdom i Norge på 70- og 80-tallet. Men da hadde vi ikke en stor middelklasse. Middelklassen er grunnen til de høye boligprisene i byene, og den har med sitt forbruk gjort de nyfattige synlige. En uførepensjonist har kanskje 4000 kr igjen per måned til bolig. I Oslo koster en ett-roms 5500 kr, en toroms 7700. Selv med bostøtte, må du ta av det du skal leve av. De nyfattige må knipe inn på mat og klær for
å klare seg, og har lite eller intet igjen til sosial deltagelse: En kinobillett, spise ute av og til, leirskole for ungene.

– Men de fattige er jo pensjonistene, sliterne, de som bygde Norge? Det sier Carl I. og Siv.

– Nei, de fattige fins blant de unge og de enslige. De fleste pensjonister har etablerte boforhold. 70 prosent i boliguteleiemarkedet er enslige, ofte enslige forsørgere under
40 år.

– Tv-nyhetene forteller om pensjonister som ikke kan betale strømregningen?

– Det er middelklassens massemedier som tegner slike bilder. Eldreomsorgen er jevnt over bra, men mediene kan alltid finne fram syke eldre som ikke får den pleie de
skal ha.

– Ja, det er ekkelt - og vanlig - å skyve fram små, svake grupper for å presse igjennom lettelser for det velfødde flertallet.

– John Alvheim lever av slike anekdotiske framstillinger. De fleste eldre har penger nok - og det er ikke forbudt. Men det er flest unge som lider. En sosial boligbygging ville være det viktigste tiltak mot den norske fattigdommen, - slik at folk som bor beskjedent ikke må nekte seg ferie og medisiner. Før krigen brukte de fleste pengene på det livsnødvendige. De nyfattige må det ennå. 20 prosent av dem mellom 20 og 69 lever av mer eller mindre varige offentlige overføringer.
Brevik snakker klart, kraftfullt - og har så mye å si at journalisten nå og da må rope inn avbrytende spørsmål, som får Brevik til å blunke med venstre øye. Det er bare en refleks. Han flørter ikke med noen.

– Er de eldre egoister? Hamsun sier at de sitter og tviholder på «gåsen», middagsgåsen.

– Nei. De eldre er som andre mennesker.

– Før siste valg satte de unge hensynet til de eldre øverst. De eldre satte hensynet til de unge nesten nederst…

– De er indoktrinert gjennom den voldsomme eldrefokuseringen. Stortinget bevilget nettopp 4,5 milliarder til ekstra eldreomsorg. Samtidig har regjeringen foreslått 335
millioner til tiltak mot fattigdom - det meste til arbeidsmarkedsetaten, til byråkratene.

– De fleste velgere håper på å bli eldre. Barn og unge har de fleste vært allerede?

– Jo, også har de fleste en mor og en far… To prosent av det norske boligmarkedet er kommunale utleieboliger, mens 20-30 prosent trenger det - og er utlevert til dyre, private løsninger. Svenskene og danskene har 20 prosent ikke-kommersiell utleie.

– Gjør det noe at unge mennesker i noen år lever sparsommelig?

– Nei. Studentene bekymrer meg ikke. Problemet er de som er utstøtt, varig frasortert i arbeidslivet. Enorme inntektsforskjeller finner du særlig blant innvandrerne, og blant dem under 45 år. Fattigdom er ofte arvelig. De som var arbeidsledige på 70-tallet har nå kanskje arbeidsløse barn. Men drivkraften er utstøtingen fra arbeidslivet, og kravene til effektivitet. Telenor med milliarder i overskudd skjærer ned for å maksimere profitten. Diffuse diagnoser vokser. Årsaken ligger ikke i individet, men i arbeidslivet.

– Skal unge som ikke anstrenger seg vente høy levestandard?

– Det har alltid eksistert asosiale som ikke vil arbeide. De er en liten del av Vår Herres normalfordeling - Hagens latsabber. Det fortvilede i dag er den obligatoriske videregående skolen - en 12-årig frasorteringsmaskin. Dette er sosialdemokratiets misforståtte likhetstankegang, for mange unge en ulykke, en tapermaraton: Troen på at alle kan å få fire og fem i teorifag. I Tyskland fins det lærlingeordninger, der praksis og teori veksler. Alle kan da lykkes i noe. Vi får mennesker som aldri vil klare seg i det markedet som rår… I Oslo kan fattige få tusenvis av kroners husleieøkning i forslummede bygårder.

– Trenger flertallet de svake gruppene for å presse fram en generell velferdsvekst - til oss selv?

– Middelklassen har heller trukket en blendingsgardin nedover norsk virkelighet. De forstår ikke nyfattigdommen. Fattige på tv har jo kjøleskap fra Fretex.

– Men er det ikke en hån mot verdens fattige å bruke ordet fattigdom om nordmenn?

– Fattigdom her er å ikke ha det folk flest har, ikke nød. Det betyr utestengning, skam og lidelse.

– Uansett hvor høyt vi kommer vil noen ligge nederst?

– I et kapitalistisk samfunn vil det være sosial ulikhet. Men prisen for å bringe fattige barnefamilier opp på et akseptabelt nivå, er i følge offentlige beregninger 3 milliarder. En bagatell. Tar vi pengene fra de 25 prosent rikeste, merker de det ikke. Ap sa sist sommer nei til 200 millioner for å få alle unge på leirskole. Partiet foreslo i stedet alternativ undervisning, det vil si at fattige barn skulle sitte sammen med en annen klasse… Hjerterått.

– Trangen til rikdom er selvsagt en trang til å få respekt - og selvrespekt?

– Vi er badet i materialitet, og det tar ikke slutt. De rike tar det meste. Middelklassen er heller ikke mett, og etterligner de rike. Så har vi de som ikke får være med - og stemmer på Frp. Et samfunn som løfter de rikeste først er uanstendig. Det private forbruket øker mye mer enn det offentlige. Tenk på skoledoene - mot badene hjemme.

– Kan vi få andre vellykkethetssymboler?

– Ikke med dagens system. Jeg husker en mor på 60-tallet som mente at med jevn vekst ville vi få nok etter hvert. Men sosialdemokratiet har overtatt borgerskapets verdier. Kvinneforskere på 70-tallet mente at kvinner i posisjon ville bety andre verdier…. Karrierekvinner repeterer bare mannsverdiene.

– Hva må gjøres?

– Vi må bevisstgjøre middelklassen. Beskrive virkeligheten. Insistere på at svake grupper ikke skal ekskluderes.

– Hva med verdens virkelig fattige?

– Den globale fattigdommen er langt alvorligere. Vi må gå løs på begge oppgaver. De er to sider av samme sak. Men de fattige har ingen samlende organisasjon. Sosialpolitikere bryr seg lite. De frivillige, kristne organisasjonene gjør derimot en beundringsverdig jobb. Men de blir lett til avlat for vår unnfallenhet. Hvem tar mål av seg til å avskaffe fattigdommen midt i overfloden?