Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Fanden fra Øst-Europa

Dagbladet kåret henne til en av Norges ti fremste intellektuelle. I 2005 fikk hun Fritt Ord-prisen. Hun er skjønnlitterær forfatter. Hun kritiserer venstresidens diskret toleranse for ikke-vestlige diktaturer. Men få journalister bryr seg om at Nina Witoszek misbruker sin stilling som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo til å kritisere den ukrenkelige Arne Næss.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Dagbladet kåret henne til en av Norges ti fremste intellektuelle. I 2005 fikk hun Fritt Ord-prisen. Hun er skjønnlitterær forfatter. Hun kritiserer venstresidens diskret toleranse for ikke-vestlige diktaturer. Men få journalister bryr seg om at Nina Witoszek misbruker sin stilling som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo til å kritisere den ukrenkelige Arne Næss.



– Ja, jeg er en faen. Jeg kommer fra Øst-Europa, der vi har lang trening i utopier som ikke fungerer. Arne Næss` dypøkologi er en konstruksjon, umulig å forene med den menneskelige natur – som respektable samfunnsforskere ikke tror på. Jeg blir upopulær av å insistere på at mennesket fins. I dypøkologiens tro på det fullkomne er det noe messiansk – eller næssiansk? – som strider mot samfunnets hukommelse. Næss tror vi kan stryke bort denne arven, og konstruere en perfekt harmoni mellom mennesker og dyr. Utopier er viktige som korrektiver, men farlige som mønstre for samfunnsendring. 

– Hva sier du da om det norske 70-tallet: Tro på global omfordeling, store visjoner, mye naivitet? 

– Den uskylden har vi mistet. Vi mangler fantasifull energi, også når det gjelder nåtiden, ja selv fortiden tolkes konvensjonelt. Det skyldes ikke minst den dekonstruktive tankegangen. Straks det dukker opp noe spennende, skal det mistenkeliggjøres og undergraves, før det er fullført.  

–Det er da mistenkelig å tro, under påskudd av å komme fra Øst-Europa, på en menneskelig natur! 

– Jeg er enig med Shakespeare. Hans dramaer viser oss menneskenaturen, og vi blir ikke kvitt den: Grådighet. Behovet for å være elsket. Forfengelighet. Maktbegjær. Det fins ikke noe historisk eksempel på at vi har klart å omforme mennesket. 

– Men vi kan stimuleres – i våre bedre eller mer tvilsomme sider. 

– Ja, men ikke overstimuleres. Totalitære forsøk, fra Sovjet til «den svenske modellen» med å konstruere en nordisk, sosial-demokratisk mennesketype, har vært absolutte fiaskoer. Vi må tilbake til Shakespeare. 

– Er forbruksdyrkingen en fiasko? På 70-tallet ble den kritisert av akademikerne, nå ser de forbruk som frigjørende... 

– Forbruk er både til inspirasjon og til plage. I Europa har forbruksutviklingen i stor grad lagt grunnlag for demokrati. Det ligger i vår natur en drøm – kanskje dessverre – om å kunne kjøpe det vi ønsker for et godt liv. Det har fremmet politisk innflytelse. 

– Men allerede på 70-tallet sa mange nordmenn at nå hadde de nok. 

– Det var en luksus å si det: «Vi» har nok. Da snakket de bedrestilte i et eksemplarisk samfunn, ett av de få i Europa, som har fått til en slags utopi her på jorda. 

– Det stred ikke mot den norske, menneskelige natur å si sånt på 70-tallet. Nå strider det litt mer mot den. 

– Ja, dessverre. Her ligger det en kraftig kritikk av nyliberalismen. Problemet med kritikken er at den baserer seg på en ødeleggelse av de fantastiske drømmene vi hadde på 70-tallet. Uskyldige – og mulige – drømmer fra den gang har mistet sin jomfruelighet. Vi er nå mer kritiske både til forbruk, kultur og natur. Det er både en ulempe og en fordel. Mest ulempe. 

– Drømmeforfalskende forbrukspropaganda i mediene er vel selvpåført? 

– Opplagt. Selv miljøprosjektet er kapret av økonomien. Kjøper folk økologisk, kan vi selge mer varer i grå innpakning. Er vi imot nyliberalismen, ser vi Michael Moores filmer – og gjør ham rik. Vaclav Havel skrev om hvordan de maktesløse i Øst-Europa kan få tilbake politisk makt. Det gjelder også når markedet gjør oss til massemennesker som selges og kjøpes hele tiden, uten egentlig å merke det. Mye som før har vært skrevet om opprør mot det politisk totalitære, kan overføres til det totalitære markedet. 

– Norge er landet for turer og naturkjærlighet – landet som øker CO2-utslippene mer enn USA, og der naturvern står svakt ... 

– Norge har en «økohumanistisk» tradisjon, basert på tilhørighet til naturen – men samtidig knyttet til humanisme: Wergeland, Bjørnson, Nansen – og fram til Heyerdahl og Næss. Fredstanken, solidaritetsånden. Dette er en unik norsk tradisjon. Og likevel går det ikke bra. Kanskje er det mangel på kommunikasjon mellom det politiske liv – der folk holder på med sitt eget – og resten av samfunnet? Kanskje vi skulle hatt en avstemning? Er folk for eller imot denne utslippsøkningen? 

– Mot økningen – og for billigere bensin. 

– Nettopp. Sånt styres av hvilken sammenheng du setter det inn i. Noe av den gamle natur-mystikken fins – men motarbeides av markedet, og av dekon struksjonismens mistenkeliggjøring. 

– Noe står fast: Det norske rovdyrhatet hos et utryddelsessinnet mindretall. 

– Det er særnorsk. Økohumanismen er ikke romantisk – Norge er også for hvalfangst. Det fins ingen norsk romantikk. Det var bare Wergeland! Og han ble betraktet som et klinisk tilfelle. Vi har en friluftspragmatisme: La oss se på fakta, vurdere – og finne ut hvordan vi kan bruke, eller utnytte, naturen. 

– De intellektuelle mener at «det norske» ikke fins. 

– Jo da, det uromantiske, litt naive, som historisk har hatt lite kontakt med ondskapen. Under Hitler ble nordmenn betraktet som høytstående... 

... germanere... 

– ... en overlegen stamme. Det var smigrende, og nazistene behandlet nordmenn penere enn slaviske folk. Vi fra «mindre vellykte» deler av verden har aldri hatt valget mellom det onde og det ideelle, bare mellom grader av ondskap. Det norske selvbildet er preget av idyll. 

– Hele Vesten har dårlig samvittighet for kolonitid og skjevfordeling. I stedet for omfordeling, roser vi andre kulturer og kjefter på oss selv? Ros er jo billig. 

– Økohumanismen styrer forholdet til u-land. Mye u-hjelp...  
... noen promille. Det må ikke bli for dyrt... 

– ... nei, det skal kalkuleres. Slik drepes det romantiske. Men vi skal være mest kritiske til egen kultur – for å dytte den i riktig retning. 

– Men så får folk bare dø hvis det ikke er USA som står bak. Så våger vi ikke kritisere brutale trekk ved andre kulturer – som kanskje ikke dyttes videre... 

– Jo, enig. Det blir nesten en psykose når amerikansk imperialisme er den eneste som skal kritiseres. Veldig få var sinte på Saddam Hussein. Alle er sinte på Bush. I Norge trengs det en dypere diskusjon om ondskapen. Vi kan ikke bare se på overflateproblemene – kjønnskonflikter, etniske problemer, strukturer... 

– Forsvinner ikke ondskapen med full barnehagedekning? 

– Den kommer sjelden og presenterer seg: «Hei, jeg er det onde!» Forfattere som Goehte og Mann la merke til at ondskapen gjerne forkler seg som en munk. Ondskapen forfører oss, lover noe vidunderlig. Sovjet-visjonen lovet paradiset – og 100 millioner døde. Dessuten leter vi etter noe menneskelig hos monsteret: Stakkars Hitler i bunkersen. Forbrytelsen har alltid en psykologisk forklaring... Å forstå alt er å tilgi alt, hevder vi – og relativiserer det onde. 

– Hva er norske intellektuelles største tabu? 

– Å støte massemennesket. Se på norsk presse, styrt av 68-ere – en fordummelse av leseren. Kritiserer du mediene, er du øyeblikkelig elitist, reaksjonær. Det er norsk, ikke fransk. 

– Er du sint på Bush? 

– Nei, nei. 

– Hva? Atomopprustningen, klimalikegyldigheten, maktarrogansen! 

– Jeg er ikke sint, jeg er rasende! Han fikk en rekke briljante forhåndsanalyser knyttet til en invasjon i Irak, men lyttet til et par idioter. USA er blitt et slags fengsel – mentalt – ved at det tenkes mye i politisk korrekte klisjeer. Likevel fins det ikke ett, men 350.000 USAer. Og du kan fortsatt kritisere makten uten å havne i konsentrasjonsleir. 

– I avisene står det at du forsvarer Irak-krigen? 

– Nei. Jeg har problematisert den forenklede debatten, og jeg har forsvart østeuropeiske dissidenters rett til å støtte en krig de har sett som en kamp mot diktatur. Men sier du noe upassende, utsettes du øyeblikkelig for tabloide forvrengninger. 

– Bør Norge inn i EU? 

– Nei. Vi har råd til å være det siste lovede land i Europa, der folk kan komme å studere fredsforskning og Framtiden i våre hender og den økohumanistiske tradisjonen. Europa trenger opprørske outsidere. Og Norge trenger kreative outsidere, de som ikke får posisjoner, men prøver å skape en særegen identitet – dem skal vi prøve å fiske ut av suppen 
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -