Alle elsker en spøkefugl

«Unnskyld forsinkelsen», sier han og er nesten 27 sekunder for sen til lunsjavtale, midt på hippeste Grunerløkka, et område som har ett spisested per innbygger. Lunsjen hans skrumper inn til en beskjeden kaffekopp som han henter selv. Et livstidsmedlem i FIVH hadde fortjent bedre.  Nærum er arg på orddelingsfeil. Jeg spør: 

– Hva mener du med at det ikke heter «pizza stykke»? Det står på menyen! 

– Det er feil. Det heter pizzastykke. 

– På Kolbotn er det «Till Bud» på pizza stykker.. Megas «Ananas biter». 

– Det er hyggeligere når en «ananas ringer». Jeg anbefaler folk å si fra i butikkene. Jeg tror de som vet bedre, har et ansvar for å si fra til dem som ikke vet bedre. De vil bli glade for å bli satt på plass. Iallfall etter å ha fått tenkt seg om. 

– For sent. I NRK uttales det pizza biter. Politikerne sier rente økningen.  

– Det er som om det kommer en gjeng aper inn på kjøkkenet og sløver knivene. Med færre nyanser blir det språklige redskapet sløvere. Orddelingsfeil er et angrep på mine arbeidsvilkår: Satire dreier seg om språklige nyanser. 

– Verre enn å herme etter engelsk er at norsk språk tar opp i seg masse svensk. Svensk!  

– Sverige er ikke det dummeste landet å ta noe fra.. 

– Jooo. 

– Jeg bruker svenske uttrykk: «Vad säger du nu då?»  Mannen Nærum spør tier trist. 

– Hvorfor humor? Fordi en god latter forlenger livet? Å hygge seg før vi dør? Eller er humor etisk: Samfunnskritikk. Å punktere oppblåste mennesker? 

– Alt sammen – og gjerne på samme tid. Jeg er glad i klovnerier. Mannen som sparker hatten.  

– Som i stumfilmer? Å forsone seg med en truende verden ved å le? 

– Ja. Men vi beundrer også den fysiske utfoldelsen, og ler av elegansen i elendigheten. Klovnen faller med stil. Vi ler fordi vi ikke falt selv, og fordi vi kunne ha falt. Humor handler om lek og letthet. Satire er mer målrettet og surt, det er humor som er på jobb.  

– Sp programfester utryddelse av dyr. Thomas Hylland Eriksen sier at «engasjement for ulv ikke gjelds». Engasjement skal være for egen art. Mennesket er ekstremt oppblåst. Og ingen ler? 

– Hylland Eriksen er åpenbart redd for å mene bare kjedelige og riktige ting. Man vil være et komplekst menneske, om nødvendig på bekostning av truede dyrearter. 

– Er det noe igjen av hoffnarrtradisjonen – når alle kritiserer statsministeren? Hvem tør humorister ikke kritisere? 

– Kolleger! Da Anne-Kat ble smurt utover forsidene for fyllekjøring, fikk hun støtte i Torsdagsklubben. Det ville ikke skjedd hvis Per Ståle Lønning hadde sittet bak rattet. Heller ikke statsråder forteller vitser om sine kolleger – enda litt selvironi på regjeringens vegne hadde gjort seg. Alle elsker en spøkefugl. 

– Må svake grupper skånes: Samer, homofile, innvandrere, bygdefolk, kvinner, pensjonister og ungdom? 

– Folk flest altså? Norske stand-up-komikere vitser mest om helgefylla og sex – og flyturer. Altså sånt de selv driver med. Problemet er heller at de framviser en snever, litt trist verden. Som om folk ikke leser bøker eller har referanser utover sex, fyll og flyturer. 

– Men det er nytt at Hallo i Uken varsomt spøker med muslimer - mens kristne stadig hudflettes? 

– Sant. Abid Raja var opprørt fordi muslimer ikke kan ha verv i KrF – jeg sa at det var like latterlige som at kvinner ikke kan bli prester i moskeene. Jeg kjenner meg ennå litt slem, farlig og utrygg når jeg spøker med muslimer. I Nytt på Nytt tar vi av og til opp gamle fordommer, men i anførselstegn – som at kvinner bare er opptatt av sko og ikke kan lukeparkere. Men gjør du det lenge nok, kan anførselstegnene bli borte. 

– Kristopher Schau – humor uten innhold? Trettenåringen som bare vil på tv og derfor bryter grenser? 

– Han vil ikke på tv lenger, men helst fortsette å spre svartsyn i radioen. Han vil være den slemmeste gutten i klassen. Likevel har jeg sett ham snakke nederlandsk og spille trekkspill med en kneip på hver fot – nokså livsbejaende. Men det er lett å provosere, og dermed bli elsket av de unge, diskutert blant akademikerne og fryktet og hatet av de gamle. 

– Nytt på Nytt er elsket av alle? 

– Vi må ha gjort noe galt. 

– Hva med folk uten humor? Kongen har ikke valgt sin posisjon, men slike som Petersen, Bush, Abid Raja.. 

– Det er nok humor i landet, og for mye selvironi. Selvironi gjør maktpersoner mindre angripelige. Den som mangler humor, taper.. Steinar Lem.  

– Hva!! Hva mener De? 

Tenkte jeg det ikke. Her blir Knut Nærum intervjuet av en av Norges morsomste debattanter, og benytter øyeblikkelig anledningen til å framstå som svenskvennlig, tråkig moralist, med innsiktsløs kritikk av en hederlig sliter. 

– Visst er du morsom, men humoren peker i samme retning som alvoret. Du burde fortalt et par anti-ulvevitser for å få folk til å lytte. Aller helst burde du gått ut i skogen og drept en ulv i selvforsvar. Etterpå ville du vært en autoritet på ulvespørsmål.   Nå vil mannen ha meg til å utrydde ulv. Jeg skulle aldri ha spandert den dyre kaffekoppen på ham. Nærum skravler videre, og later som om han er seriøs:  

– Jeg er tilhenger av samfunnet. Det er Stein Erik Hagen som er «samfunnskritisk». Samfunnet holdes sammen av folks ansvarsevne – som borgere, skattebetalere og trafikanter. 

– Mens drivhusstormene hyler og den globale ulikheten går fra grotesk til verre.. 

– .. Ser vi på «Venner for livet». Jo. Men NRK sender Refleks og forbrukerstoff. 

– Tull. Debattprogrammer poppes opp, dokumentarer og kunst kommer på dårlig sendetid, Einar Lunde vitser. 

– Vi kan ikke diskutere drivhuseffekten en gang i uka. Men jeg er fascinert av svensk tv, som setter av lørdagskvelden til et tema – til informasjon og diskusjon. Ellers ser jeg lite på tv-debatter. Straks en konklusjon nærmer seg, hiver man inn et nytt moment. Det var sikkert bedre på 60-tallet! 

– Nei. Ville journalisten vite noe om Norges forhold til USA, spurte han bare utenriksministeren.. som aldri ble stanset. Ja, du er selv politiker, sitter i Sentralkomiteen i AKP. 

– Jeg har sagt ja til å stå langt nede på RVs liste, mot løfte om ikke å risikere noe arbeid. 

– Men du risikerer å stryke med i første utrenskningsbølge etter revolusjonen. En satiriker! 

– Ja, se på disse hendene. Jeg har ingen sjanse. 

– Du står i en blodrød tradisjon. Jeg husker at FIVH i –79 hadde en kasse med gratisbøker. Først stod «Slik vart Kamputschea fritt», utgitt på Oktober. 

– Jeg kom med på 80-tallet, men har snakket med andre om Stalin- og Pol Pot-tiden. Det var noen mystiske allianser: Man måtte støtte sin fiendes fiende – og ble stående igjen som tullinger. 

– Lenin spurte i 1904: Hva må gjøres? Nå har vi 2005. 

– Det er vanskelig for meg å si hva andre bør gjøre, jeg som selv ikke bidrar med noe nyttig.  

– Å? Kan vi leve uten humor? 

– Det hadde gått ganske bra. Med satire er det lettere å si hva du er imot enn hva slags samfunn du vil ha. Mine politiske lengsler strekker seg mot biblioteker og svømmehaller. Vi trenger fellesskapet, og det skal være tilgjengelig for alle. Og ingen skal pisse i svømmebassenget. Mitt ideal er Gerhardsen-epoken. Nei, forresten. Alt var ikke bedre før. Nå er folk friere, og har et større potensial. Vi føler oss mer som verdensborgere. 

– Særlig når vi flyr til billige, fattige land.. 

– Jo. Men vi har mer kontakt. Verden er mindre. Snart er også de fattige online. Alt dette kan brukes i en politisk prosess. Rike mennesker ønsker også forandring. De vil ha langsomhet, stillhet, de vil føle seg nyttige. Jeg er privilegert: Det eneste jeg ønsker meg er sånt som er gratis.  

– Plages du av kjendisstatusen? 

– Nei. Men jeg vil ikke være kjendis. Kjendiser er vulgære mennesker som går gratis på premiere, selv om de har råd til å betale selv.