Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Den glemte regnskogen

Atlanterhavsskogen i Brasil dekket engang store deler av kysten i Brasil. Nå er det bare sju prosent igjen av den, og skogen er blant verdens mest truede økosystemer.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Atlanterhavsskogen i Brasil dekket engang store deler av kysten i Brasil. Nå er det bare sju prosent igjen av den, og skogen er blant verdens mest truede økosystemer.


Rio de Janeiro har mer å by på enn sol, lange, hvite strender og hektisk natteliv. Midt i hjertet av turistmaskinen ligger verdens største urbane skog. Regnskogen, som nå er på 33 kvadratkilometer, er det siste som er igjen av Atlanterhavsskogen. Da Pedro Cabral og hans følge gikk i land i Brasil for 500 år siden, dekket den 85 prosent av millionbyen. De siste restene ble vernet i 1961, og utgjør en viktig del av byens nasjonalpark.

Osteklokke

Innenfor portene i Parque Nacional da Tijuca, en grønn oase i betongjungelen, glemmer du at du befinner deg i en av verdens største byer.
Roen senker seg, pulsen synker, og bare spredt fuglesang bryter stillheten. Borte er frykten for ran og overfall. I stedet for å kikke deg over skulderen, søker blikket oppover, der sola forsøker å trenge gjennom det tette løvtaket.

Deretter legger du merke til at temperaturen er annerledes. Det er kjøligere. Skogen er en gigantisk osteklokke som stenger sola og byen ute.  Tupiindianerne, som befolket store deler av atlanterhavskysten da portugiserne kom til Brasil, har gitt nasjonalparken og skogen dens navn. Tijuca betyr myrområde. Luftfuktigheten er vanligvis høy, men denne dagen er lufta behagelig å puste i selv for astmatikere.

Jeg har avtalt å møte Ariane Junér, en nederlandsk biolog som arbeider som frittstående miljøkonsulent for Rio de Janeiro by.

Ikke ett ord

– Jeg studerte biologi i Nederland under en professor som var ekspert på regnskogen i Brasil. Han kunne vanvittig mye om Amazonas, men nevnte ikke Atlanterhavsskogen med ett ord. Det var først da hun flyttet til Brasil, at det gikk opp for Junér at regnskogen i Brasil er mer enn Amazonas.

Bevæpnet med kikkerter vandrer vi langs en av de mange stiene som går på kryss og tvers gjennom skog­en. Lianer henger i hodehøyde tvers over stien. Ved nærmere undersøk-
else viser de seg å være av plast. Telefon- og strømledningene leder Junér inn på det arbeidet som gjenstår med å sette parken i stand.

– Egentlig pålegger loven oss å ta inngangspenger av folk som besøker parken, men den nåværende direktør­en mener at det ikke er riktig når parken er i så dårlig forfatning. Mye gjenstår før folk får skikkelig valuta for pengene, sier hun.

Strøm- og telefonledninger må skjules, stygge, grønne metallskilt må byttes ut med miljøvennlige skilt i tre, og hovedstiene må rustes opp slik at ikke folk fristes til å ta snar-
veier som fører til små jordskred. Det er bare noen av oppgavene som gjenstår.

Sist nasjonalparken fikk en skikkelig ansiktsløftning var i forbindelse med FNs miljøtoppmøte i 1992. Da ble det blant annet lagt ny asfalt i hele parken, som også er åpen for biler.

En tapt kamp

De fleste pengene som går til vern av regnskog i Brasil, kommer fra utlandet, og er øremerket Amazonas. Det er sesam-sesamordet som får verdenssamfunnet til å åpne pengekranene.

Navnet Mata Atlântica, eller Atlanterhavsskogen, er totalt intetsigende. Det er ikke noe i navnet som tyder på at det er snakk om regnskog. Selv om det brasilianske navnet er poetisk nok, klarer det aldri å konkurrere med Amazonas når det gjelder symbolkraft. Den kampen er for lengst tapt, mener Junér.

Mange land har en atlanterhavs­kyst, men det er bare på kysten av Brasil du finner denne spesielle regnskogen.  Vi stopper ved et tre. Treet det hele begynte med, Brasiltreet. Treet som ble brukt til å farge tekstiler røde, var den første eksportartikkelen fra den nye kolonien. Så kom sukkerplantasjene, og deretter kaffeplantasjene. Skogen måtte vike.

Ingen bønn

Da kaffebønnen kom til Rio i 1760, satte avskogingen i gang for alvor. Ifølge datidens viten trengte kaffebønnene jomfruelig jord for å ha optimale grobetingelser. Store områder ble ryddet, først og fremst i skråninger, noe som førte til store jordras.

Avskogingen førte også til at regnmønsteret endret seg, noe som igjen fikk konsekvenser for vannforsyningen til den raskt voksende byen.

I 1867 bestemte den portugisiske keiseren i Brasil seg for at noe måtte gjøres. En major ved navn Archer fikk i oppgave å starte gjenplanting av skogen. I løpet av seks år hadde seks slaver under ledelse av majoren plantet skogen som i dag utgjør en viktig del av nasjonalparken. Avleggere ble hentet fra den omkringliggende skogen i tillegg til at en del eksotiske arter ble introdusert.
Det er lite igjen av den opprinnelige skogen, og det lille som fins, er i vanskelig tilgjengelige områder.

Slanger og narko

Enkelte er bekymret for at favelaene, fattigkvarterene som omringer skog­en på nesten alle kanter, skal vokse på bekostning av skogen. Den største trusselen fra favelaene er imidlertid tjuvjakt. For et par år siden ble det avdekket en ulovlig jaktplass med feller og våpen. De få gangene politiet våger seg inn i favelaene på jakt etter våpen og narkotika, hender det også at bevæpnede narkotikakurerer stikker til skogs.

Giftige slanger utgjør en annen trussel i skogen.
– En dag jeg gikk tur i skogen sammen med barna mine, møtte vi en pensjonert offiser som fortalte at han nettopp hadde slått i hjel en giftig slange, og at vi måtte være forsiktige. Da nytter det ikke å fortelle at det er strengt forbudt å ta livet av dyr i nasjonalpark­en, sier Ariane.

Ariane Junér er mer skeptisk til husene som ligger spredt rundt i nasjonalparken. Før skogen ble vernet, fikk en del offentlig ansatte i Rio lov til å bygge her som takk for innsatsen. Disse er det vanskelig å få til å flytte, fordi myndighetene ikke har råd til å tilby dem alternative boliger.

Atlanterhavsskogen

Atlanterhavsskogen er 20 millioner år eldre enn regnskogen i Amazonas. Forspranget gjør at det biologiske mangfoldet er større for en del arter, som for eksempel gnagere.
Atlanterhavsskogen innehar verdensrekord i antall trearter. I staten Espírito Santo, nord for Rio de Janeiro stat, kan du for eksempel finne 476 ulike trær på én hektar.

På Cabrals tid dekket Atlanterhavsskogen hele kysten av Brasil, nærmere bestemt ti prosent av hele landområdet.

I 1995 var det 13,13 prosent mindre Atlanterhavsskog i Rio de Janeiro enn i 1990.

Mange av dyre- og planteartene er endemiske, det vil si at de ikke fins andre steder, og derfor vil dø ut med skogen.
På listen over utrydningstruede dyrearter, som omfatter 202 navn, fins 171 av dem i kystskogen.

En del av skogen er vernet, men eksisterer kun som små, grønne øyer i det industrialiserte beltet sør i landet. De fleste områdene er derfor ikke store nok til å opprettholde et rikt plante- og dyreliv. Mye av vernet eksisterer dessuten bare på papiret. 70 prosent av skogen er på private hender

Lovgivningen gir skogen liten reell beskyttelse. Myndighetene vegrer seg for å innføre lover som legger for store begrensninger på industriens muligheter til å utnytte skogen, fordi eksportinntek­t­er bidrar til å dekke landets enorme utenlandsgjeld.
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -