Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Tid for tvang

De tunge miljøproblemene kan ikke løses gjennom frivillighet. Miljøbevegelsen må legge ressursene sine i tiltak som tvinger flertallet i riktig retning, mener Framtiden i våre henders leder Arild Hermstad.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
De tunge miljøproblemene kan ikke løses gjennom frivillighet. Miljøbevegelsen må legge ressursene sine i tiltak som tvinger flertallet i riktig retning, mener Framtiden i våre henders leder Arild Hermstad.

Det liger et tynt dekke av rimfrost på asfalten utenfor Framtiden i våre henders kontor i Fredensborgsveien i Oslo. Klokka er så vidt åtte. I halvmørket kommer en syklist inn for landing. Han har hodelykt, gul refleksvest og en tynn strime av frostrøyk ut av munnen. Den siste etappen opp trappene til fjerde etasje går unna i raske, gutteaktige sprang. Pressevakten, det vil si, den av medarbeiderne som har til oppgave å ajourføre seg om dagens nyhetsbilde, gir ham en rask briefing om oppslag som kan være av interesse. Det kan være om oljefondets investeringer i tvilsomme selskaper, kanskje en samfunnstopp antydningsvis har ytret seg spørrende om fortsatt økonomisk vekst – (det skjer oftere enn før, men fortsatt så sjelden at det feires med kake og Fairtradekaffe i landets trolig eneste anti-vekst-organisasjon). På en oppslagstavle som dekker en vegg, kan han se de siste medieoppslagene hvor han selv eller organisasjonen er sitert. Tavla studeres hver dag, av alle ansatte. Tavla er et slags sanntidsbarometer om organisasjonens tilstedeværelse i den offentlige debatten.

Han brygger en kopp kaffe, dusjer, skifter til jobbtøy, dongeribukse og en mørk t-skjorte med et postmoderne budskap som gjør det mulig å opptre offentlig uten slips. Det finnes arkivbilder av Arild Hermstad med slips, men de er i fåtall. Det finnes et bilde av ham sammen med kolleger i Framtiden i våre hender og noen isbadere, hvor de i full julenissemundur- en novemberdag med mange kuldegrader i lufta - hopper i sjøen med saftige frasprang fra en snøbelagt brygge ut mot Oslos indre havnebasseng. Aksjonistene oppnådde tv-dekning og mye medieomtale med sitt hutrende stunt for å rette søkelyset mot en stadig mer materiell og langvarig norsk julefeiring.

Arild Hermstad har kontor med dør som nesten aldri er lukket. For sikkerhets skyld har han fått satt inn vindu i døren til seg selv og alle de ansatte for å gi lys og innsyn. Han liker egentlig ikke cellekontorer. Til noen medarbeideres askegrå fortvilelse har han røpet at han helst ønsker et åpent kontorlandskap. Det er ingen selvfølge at klokt tenkende kunnskapsarbeidere i en pulserende, interaktiv verden, skal arbeide i taus, innelukket, sjelelig ensomhet, i følge Framtiden i våre hender-sjefen.

Nesten-helårsyklist Hermstad liker bevegelse, også på jobben. Men han innrømmer at hans første år i sjefstolen var preget av stø, men bare langsom drift framover.

Da jeg startet som leder i Framtiden i våre hender sommeren 2001 var det hensiktsmessig å gå stegvis fram, forteller han. Vi hadde en god utvikling hvor antall medlemmer vokste fra år til år. Steinar Lems stilling som en godt synlig talsperson i tvdebatter og mediene, sammen med aktive fagpersoner, sikret oss en nokså kontinuerlig tilstedeværelse i den norske medieverdenen. Mange av sakene våre handlet om nesten evige problemer som fattigdom og global skjevfordeling, og om en langsom kvelning av klodens økologske bærekraft.

Slik er det ikke lenger. Jeg tror klimasaken også var en vekker for de frivillige organisasjonene, inkludert Framtiden i våre hender. Vi har mye dårligere tid enn selv vi forestilte oss. Kanskje har vi bare ett tiår til grunnleggende og nødvendig kursomlegging. Dette må nødvendigvis prege hva vi gjør som organisasjon og bevegelse. Prioriteringene må bli mye tøffere, vi må bli enda flinkere til å samle og konsentrere innsats og ressurser – om de aller viktigste målene våre.

Omleggingen fra et fossilt vekstsamfunn til et bærekraftig samfunn er så stor, og må skje i løpet av så kort tid, at det ikke er nok å gjøre seg avhengig av enkeltindividers idealisme og frivillighet.

Som Norges største miljøorganisasjon må derfor Framtiden i våre hender legge en stor del av ressursene sine i tiltak som tvinger flertallet i riktig retning. Det betyr at vi i vårt arbeid må bevege oss enda mer i retning realpolitikken og arenaene hvor politikken utformes, hevder Hermstad.

2007 var på mange måter året da spillereglene i miljø- og klimaarbeidet ble endret, hevder Framtiden i våre henders leder. En viktig del av jobben vår som miljøorganisasjon er nå å drive fram troverdige løsninger med stor virkningsgrad. Retorikk er ikke like interessant lenger . Klarer vi ikke omleggingen, risikerer vi å bli stående på sidelinjen. Det er ingen grunn til at vi skal havne der. Mye av det vi har stått for i mer enn tretti år, befinner seg nå midt i det politiske smørøyet. Dette er vår tid mer enn noensinne, mener Arild Hermstad.

Organisasjonen står støtt på skuldrene til miljøkjempene Erik Dammann og Steinar Lem. Men vi er på vei inn i en tid med historiske forandringer som krever mot til nytenkning og ny utvikling.

Arild Hermstads vei inn i miljø- og solidaritetskampen har elementer av omvendelse. Ikke religiøst, men politisk og personlig.

– Min storesøster har litt humoristisk kalt det et forsinket ungdomsopprør. Hermstad var 23 år og godt i gang med å studere til siviløkonom. Han valgte spansk som valgfag. Det var det første lille avviket fra livet med duskesko og abstrakte matematiske modeller. Som en del av spanskstudiet valgte han og en medstudent å reise til Guatemala på et to måneder langt opphold. Hermstad forteller: Oppholdet gjorde noe med mitt perspektiv på verden. Jeg så hvor hardt folket jobbet og hvordan de strevde for å overleve. De to månedene ble en øyeåpner. Jeg opplevde at jeg tilhørte den samme globale gjengen som den ekle, lille overklassen i landet jeg besøkte. Jeg forsto at flertallet i verden levde på samme måte som de fattige i Guatemala. Inntrykket ble ikke bedre da vi besøkte de andre mellomamerikanske landene. Det var nesten vanskelig å fatte at så mye urettferdighet kunne få plass på et så begrenset areal, forteller Hermstad.

Da han kom tilbake til hverdagen på økonomistudiet og ga seg i kast med å lære om derivering og teoretiske økonomiske modeller, begynte han å bla i studiekatalogen og kikke etter nye muligheter. Resultatet ble at begynte å studere samfunnsgeografi i stedet. Etter at Arild kom tilbake fra oppholdet i Mellom-Amerika, kvittet han seg med duskeskoene. Han var forandret både inne i og utenpå, hevdet storesøsteren.

– Jo, det fikk ganske stor innflytelse over livet mitt. Jeg skiftet vel til en viss grad omgangskrets, jeg traff Live som ble min kone og tok et hovedfag i geografi med vekt på miljø og avfall. Seinere jobbet jeg for Latinamerika-gruppene, Framtiden i våre henders lokallag i Bergen og i Raftostiftelsen. Jeg jobbet et år i El Salvador og Mexico.

Arild Hermstads omvendelseshistorie slutter ikke der. I Bergens Tidende leste han noen debattinnlegg som gjorde sterkt inntrykk. De var signert Steinar Lem. Da Framtiden i våre hender søkte etter ny leder i 2001 søkte han og fikk jobben. Sommeren 2001 giftet han seg, flyttet fra Bergen til Oslo, og begynte i jobben som leder i Norge største miljø- og solidaritetsorganisasjon.

Framtiden i våre henders viktigste kapital er at vi har mer enn tjuetotusen engasjerte medlemmer i ryggen, sier Hermstad. Ut fra medlemsundersøkelser og kontakt med medlemsmassen, vet vi at medlemmene våre representerer et bredt spekter av interesser og politisk tilhørighet. De har til felles en høy bevissthet om miljø- og fattigdomsproblemer, de er ofte villige til å bidra selv, og er ikke spesielt bundet av at det bare finnes en vei til målet, sier Hermstad når han blir bedt om å beskrive medlemmene og organisasjonen. De er - litt høytidelig sagt – personlig viet – og verdimessig engasjert i spørsmålene knyttet til miljø - og utvikling.

Jeg opplever Framtiden i våre hender som en organisasjon og idebevegelse som har en helhetlig og analytisk tilnærming til de store globale utfordringene. Vi nekter å forenkle og anerkjenner at vi står overfor løsbare, men samtidig sterkt sammensatte utfordringer.

– Ikke mange følger Framtiden i våre hender i kampen om redusert økonomisk vekst i rike land?

– Forbrukskritikk og kamp mot økende ressursforbruk i de rike landene har vært en søyle i vårt arbeid gjennom 35 år. Det har vært en krevende sak å jobbe med, og nesten uten framskritt. Men kanskje nærmer vi oss et punkt hvor dette begynner å sive inn i maktens korridorer? Uansett er redusert materielt forbruk i rike land så grunnleggende at vi ikke kan ha et kortsiktig perspektiv på dette arbeidet.

Vi må huske at den kritikken Framtiden i våre hender har rettet mot den norske – og de andre rike landenes grådighet og uhemmede vekst er helt nødvendig. Det er en av de viktigste årsakene til klimakrisen. Mange samfunn har gått under, kollapset i sin egen overflod. Men tidligere var det regionale kriser og sammenbrudd, det fantes alltid normale tider andre steder. Problemet i dag er at vi risikerer et globalt kollaps.

Kampen mot global oppvarming kan ikke uten videre sammenlignes med innsatsen som ble gjort da vi klarte å redde ozonlaget. Dette begrenset seg til noen få innsatsfaktorer, og krevde omlegging av et fåtall produksjonsprosesser. «Alle» slipper ut klimagasser, og problemet griper inn på nesten alle våre leveområder. Dersom alle på kloden sluttet å spise kjøtt ville det redusere utslippene med 18 prosent, men hva med de øvrige 82 prosentene? Ingen tiltak er effektive nok til å løse krisen alene. Vi må derfor erkjenne at vi trenger et bredt spekter av virkemidler, det må skje globalt og på svært kort tid.

– Det ser dystert ut i forkant av toppmøtet i København?

– Ja, men vi må ikke glemme at politiske forhandlinger på dette nivået er et spill hvor mye skjer i løpet av de aller siste dagene og timene.

– Vi kan ikke lenger håpe på en amerikansk klimalov før København. Gir det den amerikanske presidenten et håpløst utgangspunkt?

– Vanskelig, men ikke håpløst. Det er fortsatt en del han kan gjøre. Han kan for eksempel slutte å si at det er internasjonal terror som er den største trusselen mot USA. Global oppvarming truer ikke bare kloden vår, men også amerikanerne selv, deres økonomi og deres hegemoni.

– Dersom Obama uteblir fra møtet i København gjør han trolig en historisk tabbe. På lang sikt vil USAs posisjon i verdenssamfunnet avhenge av hvordan de forholder seg til klima – og miljøkrisen, tror Hermstad.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler