Sulten vokser med økonomien

Skylden for skyhøye matpriser har blitt lagt på alt fra høye priser på drivstoff og dårlig vær i store matproduserende land, til bruk av landbruksjord til biodrivstoff. En dramatisk vekst i etterspørselen i India og Kina har også fått mer oppmerksomhet den siste tiden. Kina og India hadde en vekst på henholdsvis 11.4 og 9.2 prosent i 2007. Begge landene har en befolkning på over en milliard hver og står for nesten en tredjedel av verdens befolkning. Det kan virke svært sannsynlig at masseforbruk i disse to landene kan skape en matkrise.

Å presentere matkrisen i lys av en ubalanse mellom etterspørsel og tilbud, og håndplukke landene som er ansvarlig, er en lettvint forenkling av krisen. På den ene siden tar det oppmerksomheten bort fra de strukturelle grunnene til matkrisen, som liberalisering av markedene til landbruket, noe som har rasert grunnlaget for jordbruket i utviklingsland. På den andre siden bidrar forenklingen til inntrykket av at markedsvennlige reformer har bidratt positivt til å hjelpe fattige og uprivilegerte. En nærmere undersøkelse av situasjonen i India viser at dette ikke er tilfelle.

Verdens matvareprogram (WFP) anslår at 350 millioner indiere ikke har grunnleggende matsikkerhet, noe som gjør India til hjem for 50 prosent av verdens sultne. Mer enn halvparten av barn under fem er moderat eller alvorlig underernært, eller vokser unormalt lite. I stedet for økt forbruk, rapporterer Økonomisk studie av India (2007-2008) redusert forbruk av korn og bønner mellom 1990/91 og 2005/06. Bønner er den viktigste kilden til proteiner for de fattige.

Argumentet om at den økonomiske oppgangen har forbedret folks diett bidrar også til oppfattningen av at markedsvennlige reformer i India har bidratt positivt til å hjelpe fattige. Statistikk beviser det motsatte. Gapet mellom de rike og fattige øker. Mens de 36 rikeste i India sammen er verdt 191 milliarder amerikanske dollar, lever 77 prosent av Indias arbeidende befolkning for mindre enn 50 cents daglig og det totale antall fattige og sårbare har økt fra 732 millioner til 836 millioner mellom 1993 og 2005, ifølge en statlig rapport. Selv om vi tar argumentet om «økt etterspørsel» alvorlig et øyeblikk, så er det viktig å spørre om årsaken er økt kjøpekraft i befolkningen eller et landbruk med alvorlige problemer.

Til tross for at Indias økonomi i hovedsak er basert på landbruk, så ble det registrert en vekst på bare 2,7 prosent i 2007, sammenlignet med over 10 prosent vekst i industrien. I et forsøk på å tilpasse seg en markedsdrevet produksjon av landbruksprodukter kontra å møte behovet i landet, skiftet India fra korn til avlinger med høy eksportverdi. Landet har systematisk beveget seg bort fra målet om selvberging i landbruket. Konsekvensen er betydelig lavere vekst i årlige avlinger, produksjon og mindre landområder dyrkes.

Fascinasjonen av den eksportdrevne økonomien er også synlig i anstrengelsene som ligger bak opprettelsen av Spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones - SEZs) i landbruket. Den sittende regjeringens mål om å etablere 500 SEZs vil kreve 150.000 hektar med land, det er i hovedsak jordbruksområder som i dag produserer en blanding av avlinger. 114.000 familier med bønder (Hver familie har i gjennomsnitt fem medlemmer) og 82.000 familier med landbruksarbeidere må forflyttes. Til sammen risikerer en million mennesker som tjener til livets opphold gjennom landbruk å bli tvangsflyttet.

I den nasjonale regjeringens nye landbrukspolitikk vil en redusere avhengigheten til landbruket ved å flytte folk ut av sektoren uten å spesifisere hvor og hvordan det store antallet bønder og jordbruksarbeidere kan rehabiliteres.

Global restrukturering og intensifiering av landbruket har markant forandret landskapet på bygda i India. Resultatet er at landbruket ikke lenger er bærekraftig. Med få eller ingen insentiver til å produsere mat for forbruk i indiske hjem, har bønder i økende grad blitt presset til å ta sine egne liv. Ifølge offisielle tall tok 17.000 bønder livet sitt i bare 2006. Hver halvtime siden 2002 har en bonde begått selvmord.

Sult og fattigdom i et «rikt» India er et bilde på sulten verden over. Situasjonen er et resultat av tiår med forsømmelse av landbruket i fattige land og dårlige anbefalinger fra de internasjonale finansinstitusjonene.

Å promotere utvikling av landbruket i fattige land ville sikre deres matsikkerhet og bidra til å redusere fattigdom. Ifølge en rapport fra Oxfam er “effektivitet et sterkt argument som taler for å investere i utviklingslandenes 400 millioner småbønder. Ofte kan mindre enheter vise til høyere produksjon per areal enn de som driver i større skala. I tillegg bruker småbøndene mer på lokalt produserte varer og tjenester. I land som er økonomisk avhengige av landbruk er dette en faktor som bidrar til landbrukets potensial til å sparke i gang økonomisk utvikling». India er ikke noe unntak i denne sammenhengen.

Anbefalinger som dette er spesielt viktige for å oppnå rettferdig og bærekraftig landbruk som oppfyller behovet til befolkningen i et land som India. Dette vil ikke bare kreve en forandring i investeringer, men også at regjeringer setter folket i sentrum i sin landbrukspolitikk.

* Anuradha Mittal er daglig leder av Oakland Institute, en tenke-tank som arbeider med å øke grasrotas deltakelse i kritiske sosiale og økonomiske saker, og også miljøspørsmål.