Om å løpe eller falle

385 ppm. CO2-nivået i atmosfæren stiger stadig. Undersøkelser av isbreer viser at det ikke har vært så høyt på minst 650 000 år. Og når CO2-nivåene stiger, blir kloden varmere. Det visste den svenske kjemikeren og Nobelprisvinneren Svante Arrhenius allerede i 1896.

I løpet av de siste 30 årene har gjennomsnittstemperaturen økt 0,6ºC. Hvor mye varmere det skal bli, vet ingen. Lederen av NASAs Goddard Institute for Space Studies, instituttet som jevnlig tar temperaturen på kloden, klimatolog James Hansen, mener at økningen kan bli opp til seks grader ved århundreskiftet. Det skyldes såkalte feedback-mekanismer. For når det blir varmere, begynner tundraen å tine. Lagret i tundraen, ligger det store mengder drivhusgasser. Blant annet metan, som er 25 ganger kraftigere enn CO2. Allerede nå er metannivået 150 prosent høyere enn det var i førindustriell tid.

Når det blir varmere, vil isen smelte og havnivået stige. Siden 1985 har mer enn 40 prosent av helårsisen på Arktis forsvunnet. Antarktis mister i gjennomsnitt 196 milliarder tonn is per år. På Grønland har tapet av ismasse mer enn doblet seg fra 1996 til 2005. Mindre is og mer hav bidrar til økte temperaturer, for mens is reflekter 80 prosent av solvarmen, reflekterer havet bare syv prosent.

Utsiktene er dramatiske. Like fullt skjer det lite. Hva skyldes mangelen på handling? Hvorfor skjer det ikke mer, når forskerne roper stadig høyere om at vi har stø kurs mot klimahavari? Løsningen på problemet er for upopulær. Den krever en grunnleggende endring av måten vi lever på. For den vestlige livsstil, som sluker energi og ressurser og etterlater seg drivhusgasser og søppelberg, er simpelthen ikke bærekraftig.

De 20 prosentene av verdens befolkning som bor i i-land er ansvarlig for tre fjerdedeler av CO2-utslippene. Og selv om det er u-landene som står for det meste av dagens utslippsvekst, er i-landene fremdeles ansvarlige for rundt 60 prosent av de årlige utslippene. En amerikaner slipper ut 20 tonn CO2, omkring dobbelt så mye som en nordmann, fem ganger så mye som en kineser og 200 ganger så mye som en malier. På ett år forårsaker et gjennomsnittlig airconditionanlegg i Florida like store CO2-utslipp som en kambodsjaner gjør i løpet av sin levetid.

Men de økologiske problemene knyttet til vår livsstil stikker dypere enn bare CO2-utslipp. Siden slutten av 1980-tallet har menneskets økologiske fotavtrykk vært større en klodens biokapasitet. I 2003 lå den 25 prosent over det kloden klarer å skape i løpet av ett år. Rundt 2050 er den estimert å være det dobbelte av biosfærens kapasitet, hvis vi fortsetter dagens trender. FNs Millennium Ecosystem Assessment fra 2005, den hittil største studien av verdens økosystemer, viste at mer enn halvparten av verdens økosystemer er på vei til å ødelegges. Nesten to tredjedeler av de godene naturen skaper som mennesket nyttiggjør seg av er i fall.

Tapet av arter skjer opptil 1000 ganger raskere enn normalt. Verden står overfor den sjette store kjente utrydningsbølgen. Den forrige inntraff for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant fra jordens overflate. Tre fjerdedeler av verdens fiskebestander er fullt ut beskattet eller overbeskattet, mot fem prosent i 1960. Forskere har estimert at alle fiskebankene vil ha kollapset innen 2050, hvis vi fortsetter å fiske som nå. Matvareproduksjonen har doblet seg fra 1965 til 2000, men over halvparten av jordbruksarealene i tørre områder er truet av forørkning eller forringelse. Ferskvannsforbruket har seksdoblet seg i løpet av det 20. århundre. Vi forbruker nå mer enn halvparten av alt tilgjengelig ferskvann. Hvis vannforbruket fortsetter som i dag, estimerer FN at 1,8 milliarder mennesker vil ha konstant vannmangel om 20 år. 40 prosent av verdens skogområder har forsvunnet – to tredjedeler av tapet har kommet i løpet av de siste 200 årene. Halvparten av verdens tropiske og temperte skoger er borte. I tillegg er halvparten av våtmarksområdene og én tredjedel av mangroveskogene borte.

Men mens jorden tappes for ressurser og atmosfæren fylles av drivhusgasser, vokser økonomien. Det globale BNP har økt fra 7000 mrd dollar i 1950 til litt over 60 000 mrd dollar i 2005 – en vekst på 850 prosent på 55 år. Tar man utgangspunkt i de siste hundre årene, har veksten i BNP vært på 3000 prosent. Vi har altså vekslet inn naturkapitalen i kroner og øre, og vi fortsetter i samme spor. For økonomien må vokse. Som den norske økonomen Kalle Moene sa i et intervju med Morgenbladet: – Det kapitalistiske samfunn må enten løpe eller falle; det er et problem i miljøperspektiv.

Vi nærmer oss problemets kjerne: Vi har skapt et økonomisk system som bygger på evig vekst. Grunnlaget for den evige veksten, består av en klode med begrensede ressurser.

Hva er så alternativet? Skal vi avvikle kapitalismen? Sosialistiske og kommunistiske forsøk har vist seg å være minst like ille ut fra et miljøperspektiv. Det vi er avhengige av er derfor en tredje vei, som bygger på en grunnleggende politisk omveltning. Vi trenger et paradigmeskifte, en kopernikansk vending. For på samme måte som vi en gang forsto at det er jorden som kretser rundt solen, og ikke omvendt, må vi innse at det er mennesket som er avhengig av jorden, og ikke omvendt.

Vi må innse at det er økologien som må sette premissene for økonomien og ikke omvendt. Hvis vi ønsker å gjøre kloden ubeboelig for fremtidige generasjoner, er det bare å fortsette å mate økonomien med forbruksvekst. Men brødet vi baker er laget på neste generasjons såkorn.