Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Norsk økonomi går så miljøet griner

KOMMENTAR: I fjor fikk Norge en ny strategi for bærekraftig utvikling. Dokumentet inneholder dessverre ikke et eneste nytt løfte og ikke en eneste ny tid- eller tallfestet målsetting.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
KOMMENTAR: I fjor fikk Norge en ny strategi for bærekraftig utvikling. Dokumentet inneholder dessverre ikke et eneste nytt løfte og ikke en eneste ny tid- eller tallfestet målsetting.

Derimot heter det at den økonomiske veksten «må skje innenfor rammen av en bærekraftig utvikling», slik at vi deler både med andre nålevende og med framtidige generasjoner. Fasit for 2007 er at det private forbruket i Norge økte med 6,5 prosent eller 55 milliarder kroner – den største prosentvise økningen på ett år siden jappefesten i 1985. Det gir en økning i kjøpekraften som tilsvarer de samlede inntektene til Malawis befolkning på 14 millioner. Det framgår videre at «etterspørselen må rettes mot mindre miljøbelastende varer og tjenester». Det motsatte skjer. Siden 2000 har det private vareforbruket økt med 33 prosent, det private tjenesteforbruket med 22 prosent og det offentlige tjenesteforbruket med 19 prosent. Norges klimagassutslipp kommer til å sette rekord med svært klar margin de nærmeste årene. Nylig har statsministeren gått langt i å hevde at lokal reduksjon av klimagasser ikke har noen virkning, siden det å kutte utslippene med en million tonn i Norge bare vil føre til at andre i EØSområdet øker dem like mye. Kun EUs kvotetak samt mulige kvotekjøp utenfor EØS har betydning. Tror regjeringen at ambisiøse lands evne til å redusere egne utslipp ikke vil ha betydning for framtidige kvotetak? I strategien heter det selvsagt at forurenseren skal betale. Men i Norge får de næringene som forurenser mest i forhold til verdien av produksjonen mest subsidier og skatte- og avgiftsfritak: Landbruket, skipsfarten, luftfarten, lastebilnæringen og kraftkrevende industri. De næringene som forurenser minst – tjenesteyting og lett industri – har få eller ingen slike fordeler.

Vi befinner oss nå tre år ut i FNs Utdanningstiår for bærekraftig utvikling. Knapt noen har hørt om saken. Et lite påaktet notat om saken har samme karakter som bærekraftstrategien: Det gir intet signal om en ny og kraftfull dugnad som omfatter hele befolkningen. Lokal innsats har bidratt sterkt til at Sveriges klimagassutslipp allerede er redusert med 9 prosent fra 1990-nivået. I Norge – der utslippene øker – trekkes vi mer mot retorisk selvros.

Kanskje «gjenvalgsprinsippet» styrer mye av norsk miljøpolitikk? Man må ikke antaste folks behov for øyeblikkelig tilfredsstillelse, hva enten dette består i sydenturer eller billige biffer. Man må heller gjøre som vår nye miljøvernminister, og fortelle velgerne at de bare må fly i vei, og at flyfabrikantene etter hvert får ta seg av det lille miljøproblemet. I bærekraftstrategien finnes en tabell som skal vise at Norge har lavere klimagassutslipp i forhold til BN P enn nesten alle andre rike land. Men utslippene våre blir ikke mindre av å deles på BN P. Andre steder – for eksempel når inntektene i Norge skal sammenliknes med andre lands – bruker man BN P-tall som er rettet for kjøpekraft. Men ikke når det kan svekke selvrosen.
«Den norske økningen i kjøpekraften tilsvarer de samlede inntektene til Malawis befolkning på 14 millioner.»

Men rapporten «Miljøstatus i Norge», som lages av direktoratene under Miljøverndepartementet, skjønnmaler ikke. Utviklingen oppsummeres på 12 sentrale områder ved hjelp av smileys. Siste utgave viser ikke et eneste smilende fjes. Det er seks nøytrale og seks sure ansikter. De sure beskriver temaene klimagassutslipp, biologisk mangfold, miljøgifter, støyplager, omfanget av urørt natur og tilstanden i polarområdene.

I 1877 var statsbudsjettet på 35 millioner kroner. Men i tillegg kom en post «utenfor budsjettet» på 15 millioner – til jernbaneutbygging. Årets statsbudsjett er på 771 milliarder kroner. Med samme satsingsvilje som i 1877 hadde man tryllet fram 330 ekstra milliarder. Det holder med en tidel av summen for å bygge høyhastighetsnettverket ferdig på seks år. Noen investeringer finnes det likevel omtrent ubegrenset med penger til også i dag. Investeringene i olje- og gassvirksomhet blir på rekordhøye 127 milliarder kroner i år. Men det er en myte at verden trenger fossile brensel i mange år framover. Den fysiske tilgangen på vind- og solenergi er i praksis uendelig. Kostnaden for vindkraft på brukbare plasseringer er én til to ganger kostnaden for kullkraft. Kostnaden for solkraft i middels solrike strøk er to til fire ganger kostnaden for kullkraft i dag, men den faller raskt.

La oss pessimistisk anta at det å legge helt om fra fossile brensel til fornybare kilder ville fordoble prisen på energi. Rike land bruker i dag ca. fire prosent av BN P på energi. En dobling av energiprisen her er nesten for en bagatell å regne. Det betyr å avstå fra «normal» økonomisk vekst og forbruksvekst i vel to år. Klarer vi å halvere energibruken samtidig som energiprisen dobles, blir energiregningen på lang sikt nøyaktig den samme som i dag.
For å unngå en global varmekatastrofe må utslippene per verdensborger reduseres til ca. 10 prosent av det norske nivået innen 2050. Dersom rike land eliminerer fossil energi i løpet av kort tid, åpner det straks store nye markeder. Store volumer vil i seg selv påskynde prisfallet på miljøvennlig energi, kanskje inntil det blir billigere for Kina å bygge solkraftverk enn kullkraftverk – eller at forskjellen blir liten.

Å investere 127 milliarder kroner i olje- og gassutvinning er ikke så lurt om vi mener at vi snart bør slutte å bruke olje og gass. For de samme milliardene kunne vi trolig ha bygd nok havbaserte vindmøller til å erstatte omtrent all kullkraft i Danmark, eller vi kunne ha bygd nok solkraftanlegg, selv ved dagens priser, til å erstatte et par middels kullkraftverk i Sør-Europa. Om vi satset større deler av pengene vi allerede har tjent på olje- og gassvirksomhet – altså de vel 2000 milliardene som nå finnes i oljefondet – kunne Norge alene ha finansiert en ganske betydelig del av Europas omlegging til fornybar energi.u Vi kommer fortsatt ikke utenom å dempe forbruksveksten og å legge om forbruksmønsteret vesentlig. I fjor reduserte avgiftsomleggingen de nye bilenes utslipp med 11 prosent fra året før. Men bilmodeller med lave til middels utslipp ble billigere, hvilket økte selve bilsalget med hele 18 prosent. For å realisere den teknologiske gevinsten måtte man ha gjort de mer forurensende bilene mye dyrere, uten å gjøre de andre billigere. Kanskje velgerne tåler noen tøffe tiltak hvis de forstår behovet? Hele vår framtid er avhengig av at svaret her blir ja. Tøffe pisker må selvsagt kombineres med gulrøtter, opplysning og dialog. Reklamebransjen i Norge bruker i år 19 milliarder kroner på å få oss til å ville forbruke mer. Hva om vi la en ekstraskatt på 10 prosent på reklamen, og brukte pengene på en nasjonal samtale om bærekraftig utvikling? Hvor mange nødvendige tiltak kunne det skape forståelse for, og hvor mange nye løsninger kunne komme fram?
Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -