Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2079

Naturvern og konservatisme

Det politiske substantivet konservatisme kommer av verbet å konservere, å bevare. Så skulle en tro at for konservative partier ville naturvern være et grunnleggende kjennetegn, spesielt i tider da naturen mer enn noen gang er truet av menneskelig overmot og teknologisk tenkning.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Det politiske substantivet konservatisme kommer av verbet å konservere, å bevare. Så skulle en tro at for konservative partier ville naturvern være et grunnleggende kjennetegn, spesielt i tider da naturen mer enn noen gang er truet av menneskelig overmot og teknologisk tenkning.

KOMMENTAR: Vi vet alle at det ikke er slik, ofte kan partier som kaller seg konservative være av de minst økologisk orienterte. For å forstå hvorfor det er blitt slik, og hvordan situasjonen kan endre seg, bør vi ta et raskt blikk bakover.

Konservativismen vokser fram

Da konservatismen ble et samlingsmerke på flere partier og bevegelser for rundt to hundre år siden, skjedde dette i protester mot de omveltninger som den franske revolusjon førte med seg på det politiske og kulturelle felt og de endringer i livsform og miljø som fulgte den industrielle revolusjon.

Konservative talsmenn kunne den gang tale om tro og tradisjon som kulturelle idealer, om stabilitet og hierarki som sosiale ordninger, og om naturens orden som en annen overindividuell ramme for individets rettigheter. I slike programmer kunne det virke lett også å inkludere naturvern, som en orden som sto over individers frihet, det som var liberalernes appellgrunnlag.

I mesteparten av attenhundretallet ble konservatismen, i ulike nasjonale varianter, oppfattet som den viktigste ideologiske motpol til liberalismen. I ledende land førte denne striden til at konservatismen etter hvert tapte terreng. Dette skyldtes ikke at folk ikke lenger brydde seg om naturvern, men at konservative partier i stor utstrekning ble partier som ville bevare nedarvete privilegier for forskjellige eliter, på bekostning av like rettigheter for alle, eller fordi nedarvete samfunnsordninger hemmet mulighetene for hele samfunnsklasser. Konservatismen virket reaksjonær og ufornuftig. Men på tross av alle henvisninger til rasjonalitet og opplysning i de såkalt progressive bevegelsene, ble både de liberale eller de sosialistiske ideologiene begrenset av ideer om menneskets ubegrensete rett til å forbedre sine egne kår. Disse ideologiene tok ikke høyde for naturens grenser for menneskelig utnyttelse.

Ingen dominerende øko-ideologi

Utover i nittenhundretallet kom de fleste konservative grupperinger til å gjøre felles front med de liberale i forskjellige «borgelige» koalisjoner rettet mot grupperinger som ble oppfattet som en større og mer radikal trussel, enten disse var marxistiske sosialister eller demokratiske sosialister. Særlig fra midten av dette århundre blir «konservatisme» en betegnelse for politiske partier som ville begrense statens makt over markedet, i sterk motsetning til hva som hadde vært tilfelle hundre år tidligere. «De konservative» ble oppfattet å være de som hadde ressurser nok til å greie seg godt uten for mye velferdsstøtte. – I USA er «the conservatives» blitt en betegnelse på folk som står nær idealene til «the founding fathers», med politiske dekreter om individets rettigheter innen rammen av en liberal samfunnsorden.

Denne politiske historien har ført til at det per idag ikke er lett å finne noen dominerende ideologi som er forenlig med økologisk tenkning som et første prinsipp for politikken. Til nød kan naturvern bli nevnt som en «sak» som det skal tas et visst hensyn til.

Endrede rammer

Historien har også ført til en nokså ulogisk bruk av de politiske betegnelsene. Det er ikke logisk å kalle tradisjonsbrytende kapitalister for konservative. For så vidt kunne Trygve Bull ha et poeng da han på 1960-tallet uttalte at det var mye god konservatisme i alle norske partier, i alle fall hvis vi så bort fra Høyre! Her i landet kunne det være nærliggende å regne mellompartiene som de mest konservative. Det ville passe best også med en del undersøkelser om velgere og verdivalg.

Det er neppe realistisk å vente store ideologiske omveltninger på det nasjonale plan uten i sammenheng med internasjonale endringer. Per i dag kan nyliberalismen og en global kapitalisme framstå som en nesten uovervinnelig ramme for politisk virksomhet, og da vil økologi få status som et spesialhensyn. Dette gjør det nærliggende å spørre om det er grunn til å vente at de politiske rammevilkårene vil endre seg i overskuelig framtid.

En ny tid

Det er flere forhold som tilsier at det ikke er alt for dristig å forutsi at dagens nyliberale dominans ikke vil kunne vare. Det tjueførste århundre vil ikke kunne utvikles i en forlengelse av idealene fra det tjuende århundre.

De store politiske utfordringene som vi vil stå overfor i dette århundre blir andre enn de totalitære regimer som tidligere demokratiske regimer måtte forsvare seg mot.
Utslag av økologiske kriser, sosial svekkelse og kulturell anomi vil bli mer påtrengende innetter i mange land. Dertil vil internasjonal ubalanse komme i konflikt med liberal
tenkning.

Det er også grunn til å vente en gradvis oppløsning av mange allianser mellom liberale og konservative, etter at bildet av en sosialistisk trussel blir mer og mer fjern. Forskjellene mellom konservativ og liberal samfunnstenkning kan igjen eksponeres. Uansett hva de vil kalle seg, er det grunn til å vente framveksten av bevegelser med livsbevaring som et hovedmål. For å få økologisk tenkning inn på den politiske dagsordenen kan dette vise seg viktig.

*Sigurd Skirbekk er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!