Mye ut av lite

Jeg bor i Nepal, som er midt oppe i sin verste strømkrise noensinne. Med seksten strømfrie timer hver dag er landet blant verdens energifattigste. Strømmeldingen i avisen gir timeplanen for strømbrudd i uken som kommer. Døgnet deles opp i lyse og mørke bolker: Fire timer på, åtte timer av. I dette svært hierarkiske og kastedominerte landet leverer energikrisen en sjelden porsjon likestilling; uansett hvem du er går strømmen klokken 20:00 på tirsdager. Ingen diskusjoner.

Landet ved randen av Himalaya besitter enorme naturressurser. Med verdens tredje største iskappe og hele seks tusen elver burde det være en barnelek å produsere nok strøm til tretti millioner innbyggere. Men vannkraft trenger vann – og i år er det nettopp det som mangler.

Når vi i Norden snakker om klimaendringene, tenker vi på den globale oppvarmingen. Polisen som smelter, tørke og flom som rammer fattige land hyppigere og hardere enn før. Men sesongrytmene slås også ut av verdens nye værorden. Akkurat nå i Nepal er det fremdeles vinter – og langt kaldere enn det skal være i midten av mars. Snøsmeltingen uteblir, elvene er tørre. Befolkningen hutrer rundt gassovner og slumbål, og ber til gudene om vår og varme. Da vil elvene fylles med nysmeltet brevann og turbinene i landets få kraftverk vil igjen forsyne landet med en mer konstant strømtilførsel. Men ingen vet når dette skal skje. Neste uke? Neste måned?

I mellomtiden må nepaleserne leve med to ganger fire timers lyslommer i døgnet. De står opp når strømmen kobles på. Koker vann, vasker klær, lager mat. Skrur på datamaskinen, sjekker mail, gjør lekser. Jobber. Himmel og jord settes i bevegelse i fire kjappe timer, og stemningen er på alle måter elektrisk, før mørket igjen albuer seg frem. Og nasjonen klarer seg, om dog så vidt.

Vi nordmenn er rike på olje og gass, selve kilden til klimaendringene som rammer land som Nepal i dag. Takket være denne rikdommen har vi råd til å søke tilflukt i fjellhytter uten strøm for å slippe storbyens mas og fjas. Vi velger stearinbelyst stillhet når den industrielle hverdag blir for mye. Vi nyter godt av denne selvpålagte eksilen, vel vitende at vi kan dra tilbake til lyset når vi selv velger det.

For Norge er Nepals mørkelagte skjebne et tankekors. Fra kontoret mitt i Katmandu lurer jeg et øyeblikk på hvem som får mest ut av det lille eller det mye de har, før strømmen går og natten siger inn over dørstokken igjen.

* Laurie MacGregor er deltaker i en journalistutveksling mellom Nepal Forum of Environmental Journalists og Framtiden i våre hender med støtte fra Fredskorpset.