Mot et sammenbrudd for vekstøkonomien

Det er åpenbart at hovedhensikten med bekjempelsen av finanskrisen er å få den økonomiske veksten i gang igjen. Vi burde heller benytte denne anledningen til å utvikle en økonomi uten vekst, en økonomi for fordeling av det naturen kan tilby oss på varig basis.

Problemet er at dette kan ingen regjering sette i gang med alene uten å råke ut i nasjonaløkonomiske problemer til skade for sin egen befolkning. Spillereglene i verdensøkonomien tvinger alle til å delta i en internasjonal vekstkonkurranse hvor den som prøver å bremse vil skape konkurser, kapitalflukt og arbeidsløshet.

Derfor er det spillereglene for hele verdensøkonomien som må endres.

Dette er en gigantisk oppgave. Den må involvere verdens toppkapasiteter innen både politikk, klima. miljø, økonomi og samfunnsplanlegging, og den vil ta tid. Men nettopp derfor er det så viktig at debatten og planleggingen starter i tide. Vi har ingen tid å miste.

Hvis vi ikke har løst denne omleggingen innen trettifem år etter at veksten er kommet i gang igjen, vil Kina og India som en blokk med nær tre milliarder innbyggere ha nådd opp til den kjøpekraften pr. person som vi i OECD-landene har nå, mens vi i OECD-landene vil ha doblet vår kjøpekraft enda en gang. Totalt vil verden da ha tre til firedoblet sin kjøpekraft. Alle vet at dette er umulig. Det vil ha sprengt klodens bæreevne lenge før disse få tiårene har gått , uansett hva vi måtte ha utviklet av miljøteknologi. Likevel er den politiske og offentlige debatten om en overlevelsesøkonomi uten veksttvang ennå ikke begynt, bortsett fra i mindre miljøgrupper utenfor maktens sfærer.

Er det realistisk å få hele verden med på en slik omlegging? Er det for eksempel å vente at Kina og India vil godta å stanse veksten i kjøpekraft og forbruk, mens vi fortsatt ligger milevis foran dem?

Svaret er selvfølgelig nei. Så lenge vi ligger så langt over i levestandard og stadig krever mer, vil vi fortsatt danne mål og mønster for utviklingen i resten av verden. En klar forutsetning for at den nødvendige omleggingen skal bli realisert, er at den innbefatter en global utjevning, altså at vi blir enige om en prosess hvor vi fra hver vår kant nærmer oss et felles nivå for en kjøpekraft innenfor klodens tålegrenser.

Om vi skal makte å få med den norske befolkningen og befolkningen i andre rike land på å ofre goder de har blitt vant til er vi avhengig av to ting: For det første at media og markedsføring legger mer vekt på å vise gledene ved et mer harmonisk liv med mindre stress og konkurranse; mer samarbeid, fellesskap og tid for hverandre, frigjort fra presset for å anskaffe stadig flere og stadig mer unyttige ting. Altså nettopp det Framtiden i våre hender har arbeidet for siden starten.

Men en aksept for omleggingen forutsetter også at folk innser alvoret i situasjonen, slik at de godtar de begrensningene og den fordelingen av nasjonalinntekten som samfunnet vil måtte kreve av oss. Når noen påstår at det ikke lar seg gjøre, pleier jeg å vise til hva som faktisk skjedde i Storbritannia under trusselen av tysk invasjon ved starten av første verdenskrig: I løpet av under ett år var hele landet omlagt fra fredstil krigsproduksjon! Vi må bare håpe at vi ikke trenger en verdenskatastrofe for å innse at vi nå står overfor en enda mer omfattende trussel enn britene den gang og at den omleggingen vi nå trenger stikker enda dypere.

Mange spør hva en ny verdensorden må innebære. Jeg ville være stormannsgal hvis jeg innbilte meg at jeg kunne svare på det spørsmålet. Det er nettopp det jeg mener vi må få en debatt om. Men det er et par prinsipper ved den nåværende verdensorden som jeg tviler på om vi vil kunne beholde:

For det første tror jeg at økonomistyringen må bli mer demokratisk. Det vil si at vi, gjennom våre politikere, må få mer kontroll med hva kapitalen investeres i og brukes til. Jeg tror ikke det finnes noe alternativ til markedsøkonomien som sådan, men markedet må nok underlegges visse økologiske og sosiale rammer. I framtiden kan ikke kapitalen bare gå etter maksimal profitt uansett om profitten skapes ved produksjon av meningløse forbruksartikler eller en energikrevende eller sterkt forurensende virksomhet. Men for å oppnå en mer demokratisk styrt økonomisk utvikling forutsettes igjen en annen forandring:

Hvis samfunnet i dag prøver å begrense kapitaleiernes investeringsfrihet eller pålegger dem skatter eller miljø- og samfunnsansvar gjennom avgifter som begrenser deres avkastning, kan de umiddelbart flytte sin virksomhet til land hvor den slags begrensninger ikke finnes. I dag er imidlertid «fri flyt av kapital» et av verdensøkonomiens grunnprinsipper. Det tror jeg vi må endre i framtiden.

Hvordan har verden så lenge kunnet overse de økologiske grensene for vekst? Jeg tror det har mye å gjøre med tanketrender blant økonomer, politikere og i andre meningsdannende kretser. Hvorfor trodde ledende vitenskapsfolk lenge at jorda var sentrum i solsystemet og hvorfor var det så lenge «forbudt» å tro noe annet på tross av alle bevis?

Jeg tror en tanketrend i vår tid er at vi legger så stor vekt på natur avkastningen, altså det vi kan tyne ut av naturen, at vi har glemt å ta vare på natur kapitalen, altså det livsgrunnlaget vi trenger for å skaffe oss vårt livsopphold. Se på verdens dyrkingsjord. Økonomene har sett seg blinde på at landbruksavkastningen, i form av for eksempel korn, har økt dramatisk gjennom mange tiår ved hjelp av moderne teknologi. Det bare de færreste har sett, er at vi derved år for år har redusert det vi skal dyrke på i framtida. I dag er matjorda over nesten hele verden uopprettelig degradert ved kortsiktig utpining, overutnyttelse og giftsprøyting. Over halvparten av den matjorda en voksende menneskehet skal leve av i framtiden er nå degradert eller gjort udyrkbar gjennom jorderosjon, forørkning og steppedannelse, by- og veiutbygging og industrialisering blant annet. Og prøver vi å kompensere med enda høyere produksjonsinnsats, vil vi bare redusere livsgrunnlaget ytterligere.

Det samme gjelder ferskvannet. Grunnvannet i verdens irrigasjonsbrønner synker mange steder med en meter og mer i året, og stadig flere brønner blir ubrukelige til kunstig vanning.

For artsmangfoldet gjelder det samme; tapet av arter er nå flere hundre ganger høyere enn ved naturlig utvikling, med uoverskuelige følger; ofte har det vist seg at èn utryddet art kan ha dannet livsgrunnlag for opptil tretti andre.

Samme kortsiktighet ser vi i havet hvor vi begeistres over stadig voksende avkastning fra oppdrettsnæringen, uten å se problemet ved at hver kilo oppdrettsfisk krever to og en halv kilo av småfisk og andre næringsresurser på lavere trinn i matkjeden, som trengs for et fremtidig bærekraftig fiske. Likeledes ser vi oss blinde på at industriproduksjonen stadig øker, ofte uten å ta seg tid til å teste ut hva mennesker og natur tåler av de flere tusen nye kjemiske forbindelser industrien tar i bruk årlig, og hvis virkninger nå har nådd ut til de fjerneste avkroker på kloden.

Og vi tapper olje og kaller det inntekt mens vi lukker øynene for at olje kapitalen er på vei til å ta slutt. Og alt dette samspiller med, forsterker og forsterkes av klimaproblemet – som stort sett er det eneste politikerne ser ut til å bekymre seg om.

Dette er en kortsiktighet som ikke kan fortsette hvis verdens barn og barnebarn skal få et rimelig trygt liv.

På syttitallet da Fremtiden i våre hender ble stiftet hadde vi trolig flertallet med oss. Det var et forståelig poeng for mange at vi i den rike verden hadde et historisk ansvar for å arbeide for utjevning av rikdom mellom nasjoner og innenfor det enkelte land.

I mellomtiden har det vokst opp en ny generasjon som er mer indoktrinert og mer påvirket av reklame og den rådende vekstdoktrinen. En del av forståelsen hos flertallet om behov for fellesskap og fordeling som fantes for noen tiår siden er svekket og kanskje i ferd med å gå tapt. Men er ikke det mange kaller for et paradigmeskrifte innenfor vitenskap og økonomi på gang?

Jo, men fortsatt befinner vi oss nok i en tidlig fase av et slikt paradigmeskifte. De aller viktigste spørsmålene om den foreldede vekstøkonomien og hvordan den skal erstattes og aller mest hva som skal erstatte den har ikke nådd fram til den politiske og økonomiske eliten. De er mest opptatt av å stabilisere et ubrukelig økonomisk system.

Det er som om verdens ledende krefteksperter skulle være mest opptatt av å kurere pasienten for mindre bivirkninger og nærmest overse den underliggende og alvorlige hovedlidelsen til personen. Tiden er mer enn moden for en stor, verdensvid debatt om hvordan vi skal erstatte dagens konkurranseøkonomi med en økonomi som utfolder seg innenfor de biologiske og sosiale begrensningene på kloden. Gjennom konferanser og toppmøter håper jeg at de viktige spørsmålene om økonomi, økonomisk vekst og økologisk bærekraft skal bli gjenstand for en global politisk debatt.

Dypest sett har vi ikke noe valg. Ingen kan frikoble seg fra de store økologiske helhetene på kloden. Alt liv som stiller seg utenfor helhetens avbalanserte samspill er dømt til å dø ut. Er det ikke på tide at våre fremste eksperter og politikere begynner å diskutere spørsmålene som handler om vår egen og kommende generasjoners overlevelse?