Mindre av det samme, takk

Bilsalget i verden faller. Vi flyr mindre, ikke mer. Vareforbruket faller tilbake for første gang på 17 år. Verdens stålproduksjon synker kraftig. Det samme gjør Kinas kullkraftproduksjon. Yaras kunstgjødsel hoper seg opp på lager. Norske Skog tenker høyt om flere nedleggelser. StatoilHydro legger kanskje tjæresandinvesteringene på is. Nei, vi er ikke blitt klokere. Vi har finanskrise.

John Maynard Keynes er ideologen bak statlige krisepakker. Men Keynes mente ikke at et land som Norge måtte ha økonomisk vekst. I 1930 skrev han i et essay at når BNP per innbygger blir mellom fire og åtte ganger større enn i Vest-Europa på den tiden, kunne jaget opphøre. I 2008 var BNP i Norge åtte ganger større. Keynes mente at vi da bør redusere arbeidstiden, og vie oss til noe edlere enn grådig rikdomsjakt.

Mindre – ikke mer av det samme

Får vi ikke da arbeidsløshet? Nei, arbeidet kan - som Keynes påpekte - deles ved å redusere arbeidstiden for alle. Veksten skal jo finansiere voksende offentlige velferdsoppgaver? Men vekstens ledsagefenomener - hard konkurranse, stress og miljøødeleggelser - skaper ikke bare inntekter, men også utgifter for det offentlige.

Men vi må da forbruke mer, slik at fattige land kan eksportere flere varer til oss? Bør vi ikke fylle garderobene med stadig flere kinesiske klesplagg enn vi klarer å bruke, og garasjene med flere kinesiske elektroverktøy enn vi klarer å huske at vi eier? Denne løsningen legger ikke akkurat til rette for at verden skal unngå klimakatastrofe. Men det er mange fattige i Kina. Deres kjøpekraft bør øke. Kina har bruk for en kraftig dose korttids-keynesianisme, ikke Norge. Melding uten miljøperspektiver

Regjeringen har nylig produsert en Perspektivmelding på 204 sider om norsk økonomi frem til 2060, uten én setning om hvilke bransjer den mener bør vokse og hvilke som bør krympe. Regjeringen burde ha sagt at Norge produserer for mye aluminium, for mye kunstgjødsel, for mye avispapir, for mye olje, for mange flyreiser, for mange turer med oljetankere, for mye lastebiltransport og for mange veier.

Verdens forbruk av aluminium er for høyt, fordi aluminium er for billig. Produksjonen er subsidiert i nesten alle land. Det gir svake incentiver til å resirkulere og til å bruke mindre. Hadde prisene speilet de reelle kostnadene, ville flere hoder blitt satt inn på å redusere forbruket. Det hadde igjen medført mindre energibruk og lavere utslipp, men også mindre naturinngrep ved gruvedrift.

Bedre enn kull og olje er sol og vind

Slik produserer vi også for mye kunstgjødsel: Yara og konkurrentene betaler ikke nok for energien eller utslippene av CO2. Kraftkrevende industri hevder at det er best å lage aluminium med norsk vannkraft. Det argumentet blir mindre gyldig for hver ny kabel som legges mellom Norge og resten av Europa. Alternativet til norsk aluminiumsproduksjon er at kraften brukes til å erstatte kull- eller gasskraft på Kontinentet. Island og Brasil kan bruke vannkraftargumentet med større rett. Island har ingen kabler til utlandet og storparten av Latin-Amerikas strømproduksjon er vannkraft.

Men bedre enn produksjon av nye metaller er gjenvinning og materialeffektiv design. Bedre enn kull og olje er sol og vind. Enda bedre er å redusere energibruken. Energiforskeren Amory Lovins mener at USA i løpet av få tiår kan kutte strømforbruket til én fjerdedel av dagens og avskaffe hele oljeforbruket, begge delene med stor profitt - om noen skulle ha bruk for den profitten. Den sparte oljen vil ifølge Lovins koste 15 USD per fat i snitt. Det er en pris StatoilHydro ikke kan konkurrere med. Det norske Energirådet mener at Norge bør spare 20 prosent av energien innen 2020 – og at det er lønnsomt å bruke inntil 250 milliarder på det.

Vi har foregangsbedrifter

Gode ideer fins, men Norge utnytter dem dårlig. Norge var på 1970-tallet verdensledende i mobiltelefoni. Men Telenor ville ha utenlandske telefoner. SIN - TE F kunne for 30 år siden mer om varmepumper enn de fleste i verden, men interessen var minimal i Norge. Norske innovasjoner blir gjerne oppkjøpt eller utkonkurrert av utlendinger. Norge har likevel RE C og Tomra og SINTE F og Q-Free og Tandberg Data - og kanskje - elbilprodusenten Think.

Råvarer dominerer likevel

Men fordi Norges få innbyggere rår over enorme naturressurser, er den enkle løsningen å eksportere ressurser. 88 prosent av alle varene vi eksporterte i 2008 var råvarer eller halvfabrikata, mest ting som verden burde ha brukt mindre av. Vi bør heller satse på innovasjoner som gjør det mulig å klare seg med mindre ressurser. La oss få flere designbedrifter som viser verden hvordan behov kan oppfylles med mindre forbruk av stål og aluminium og sement og plast og papp og papir.

Regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen som ble lansert i slutten av januar hadde tydelig grønnfarge. Negativt var forsert veiutbygging, men mye var positivt, som økte midler til energisparing og ny fornybar energi, til gang- og sykkelveier og til jernbanen.

Oppussing av offentlige bygg gir også en unik mulighet til energisparing. Eventuelt nye krisepakker må få en enda klarere miljøprofil, og de må ikke innrettes slik at selve formålet blir å få veksten i utslipp og miljøødeleggelser tilbake på sporet.

Økte avgifter må bane vei for en ny økonomi

Regjeringen må i de kommende statsbudsjettene øke avgiftene på energibruk og tvinge hele industrien til å betale dem. Det må bli slutt på åpne og skjulte subsidier til luftfart og sjøfart. Inntil vi har et globalt avgiftsregime for internasjonal luftfart må flypassasjeravgiften gjeninnføres. Vi bør få avgifter på forbruk av flere materialer, og få tilbake kunstgjødselsavgiften. Provenyet fra disse økte og nye avgiftene bør brukes til å redusere arbeidsgiveravgiften - til fordel for det store flertallet av eksisterende og ennå ufødte bedrifter.