Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Med gudene for naturen

Kan tradisjonell religion bli en alliert i kampen for naturen? Jordens venner (Friends of the Earth – FoE) i Ghana mener det. Organisasjonen har nå satt i gang det første prosjektet hvor tradisjonell religiøs tro og andre stamme­tradisjoner er sentrale elementer i arbeidet for biologisk mangfold og bære­kraftig utvikling. Prosjektet omfatter lunder og skogområder fra fem til 15000 mål. Dette er «hellige» steder som er – eller har vært – gravplasser for kongelige personer eller tilholdssteder for tradisjonelle guder eller fetisjer.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Kan tradisjonell religion bli en alliert i kampen for naturen? Jordens venner (Friends of the Earth – FoE) i Ghana mener det. Organisasjonen har nå satt i gang det første prosjektet hvor tradisjonell religiøs tro og andre stamme­tradisjoner er sentrale elementer i arbeidet for biologisk mangfold og bære­kraftig utvikling. Prosjektet omfatter lunder og skogområder fra fem til 15000 mål. Dette er «hellige» steder som er – eller har vært – gravplasser for kongelige personer eller tilholdssteder for tradisjonelle guder eller fetisjer.


Guako-lunden i utkanten av hovedstaden Accra er et slikt sted. Her samarbeider FoE med de lokale myndighetene for å gjøre Guako til et vernet område. For å få dette til er det satt i gang en opplysningskampanje som forklarer hvorfor det er viktig å ta vare på området, og det er satt i gang arbeid for å få fram planter som er nødvendige for å holde vegetasjonen i Guako-lunden ved like.

Hellig skog

Flere steder i Ghana er lignende ­prosjekter kommet i gang. Ghanas «naturvernforbund» (The Ghana Association for the Conservation of Nature), Ghacon, har i dag medlemmer fra mange grupper som er viktige i dette arbeidet: Ansatte i skogdepartementet, høvdinger, lokalsamfunns­leder, jegere, bønder, universitetsfolk og kvinnegrupper rundt om i landet. Ifølge Ghacon består mesteparten av den skogen som ennå finnes for eksempel i Ashanti-regionen, av hellige lunder, samt noen områder som er under statlig vern. Rundt disse er svære skogstrekninger blitt ødelagt av hogst og jordbruksvirksomhet. Dette er noe av bakgrunnen for at Ghacon laget en landsoversikt over såkalte «hellige» skogområder, og gikk i samarbeid med lokalsamfunnene for å bevare områdene. Ghacon opptrer også som rådgivere for landsbyene når det gjelder bygging av branngater, ettersom bushbranner er en alvorlig fare i den tørre årstiden. Organisasjonen har også fått økonomisk støtte utenfra til arbeidet, blant annet fra GEF (Global Environment Facility). GEF er et fond som støtter vernetiltak på felter (f.eks. biologisk mangfold) som anses å ha global betydning.

Mange av disse skogområdene har i århundrer vært beskyttet av sedvaneretten – enten fordi de er blitt betraktet som gudeboliger eller har vært gravsteder for kongelige. Noen steder blir bekker og elver behandlet som «hellige», og nedfallsområdet og omliggende skogområder får særlig beskyttelse fordi man tror at elve­guden lever i denne skogen.

Apene – gudenes barn

I andre deler av Ghana finnes skoger som er blitt gjenstand for religiøs dyrking fordi de er særlig rike på ville dyr som anses som hellige. Ett eksempel: Blant noen lever fortsatt oppfatningen at leoparden og mennesket har felles opphav: For Akan-folket er derfor leoparden et symbol. Siden skog der slike dyr lever, er hellig, er det forbudt å drepe dyr der – noe som letter naturvernarbeidet betraktelig. Hellige skogområder bidrar ikke bare til at det blir enklere å verne større dyr, det har også positiv betydning for det biologiske mangfoldet mer generelt: Det verneområdet i Ghana som har størst variasjon av aper, inkludert meget sjeldne arter, ligger i nærheten av flere landsbyer. «Gudenes barn» som apene kalles, har i århundrer daglig uhindret kunne gå inn i landsbyene for å spise og leke. Dette verneområdet er også meget rikt når det gjelder treslag, med rundt 120 kjente arter, blant annet det sjeldne Pericopis Elata. Denne arten er tatt med i Appendix II i Cites-konvensjonen, som omfatter handel med truede arter.

Over 80 prosent av de hellige skogområdene i Ghana er nedfallsområder for regn og beskytter drikkevannskilder. Til sammen dekker de rundt 1,5 prosent av landarealet. Skogene blir effektivt vernet av en kombinasjon av tabuer, forbud, overbevisninger og restriksjoner. Lokalsamfunnet organiserer religiøse seremonier og andre tradisjonelle riter. I de fleste tilfellene er vedsanking eller hogst forbudt. Slik bidrar den tradisjonelle kulturen ikke bare til å verne selve skogen, men også til å opprettholde mangfoldet og den økologiske likevekten mer generelt. Den overdådige rikdommen på treslag i enkelte deler av Ghana er levende bevis på hvilken betydning religiøs tro kan ha for naturvernet.

Lærdom fra fortiden

Naturvern er ikke et nytt fenomen i afrikanske stammesamfunn. Tidligere generasjoner har også vært klar over nødvendigheten av å ta vare på naturgrunnlaget. Denne kunnskapen fikk uttrykk i religiøs praksis. Dette var naturlig, siden afrikaneren mente at alt som hører med til økosystemet, har stor åndelig betydning for mennesket. Afrikanerens holdning til naturen er rotfestet i en overbevisning om at alt er skapt av Gud for å kunne eksistere harmonisk i uendelig tid, og at det derfor også må være gjensidige forpliktelser mellom alle skapninger. Naturfenomen ble betraktet som åndelige krefter, og den kraften i naturen som ga mat, ble betraktet som åndelig høytstående. Derfor ble den også gjenstand for tilbedelse. Visse trær ble betraktet som Nyame Dua (Guds trær) – de kunne derfor ikke felles. Dessuten hadde de helsebringende egenskaper. Hensynsløs hogst som vi ser i dag, var i en slik kultur utenkelig. Akan-folket i Ghana så på jorda som en gudinne, Asaase Yaa. På torsdager og fredager kunne man ikke arbeide på jordene, dette begrenset menneskets påvirkning av jorda, og bidro til å opprettholde fruktbarheten. Jorda tilhører klanen, ikke enkeltmennesket. Og siden klanen består både av de ufødte, de levende og de døde, blir det lett å tenke seg at man må ta vare på naturgrunnlaget. Vanligvis ble også elver og innsjøer betraktet som gudeboliger. Derfor kunne de heller ikke brukes som avfallsplasser – alle slags aktiviteter som kunne redusere stedets skjønnhet, var tabu. Den som forbrøt seg mot dette, kunne bli straffet av Abosomfo – gudene.

Tradisjonell gudetro synes å kunne ha en avgjørende rolle i dagens vernearbeid. Men mange tradisjonelle lokalsamfunn har stilt seg skeptiske. Kanskje er grunnen at de frykter dette skal ta fra dem retten til å bedrive sin eldgamle praksis og erstatte den med vestlige ideer? Selv det vestlige slagordet «makt til lokalsamfunnet» lyder som innblanding utenfra. At det ytes motstand, er derfor for­ståelig. Heller ikke internasjonale organer, som for eksempel UNCED, synes å ha forstått at tradisjonell religion kan bidra positivt i kampen for naturen. Dermed blir også mange stamme­folk fremmedgjorte i forhold til dette arbeidet. Hos altfor mange
politiske myndighetspersoner er det «ovenfra-og-ned-tankegangen» som dominerer.

Vestlig påvirkning

Da koloniseringen, kristendommen og islam kom til Afrika, ble landområder som før hadde vært i kollektivt eie, omgjort til privat eiendom. Nye planteslag ble innført for å skaffe mat til kolonistene. Hellige, jomfruelige skoger ble hogd, og tømmer solgt til utlandet, jord og elver ble forurenset av kjemiske stoffer. Lenge ble tradisjonell gudedyrking betraktet som et hinder for utvikling. Misjonærene som strømmet til Afrika, så det som ren hedenskap å tilbe elver og fjell. Tross alt dette brakte kolonistene også med seg noe godt. Forvaltningen av Afrikas ville fauna og flora med sikte på vern, har sin opprinnelse i kolonitiden. Mange europeere be­traktet kontinentet som en edens hage hvor de kunne oppleve «ekte villmark» som ikke lenger fantes i Europa. Det er derfor heller ikke merkelig at den første internasjonale naturvernavtalen, Konvensjonen om dyrevern, ble undertegnet i London i 1900. Dette ble grunnlaget for lovgivningen på dette området i det engelskspråklige Afrika. Det ble avsatt områder til nasjonalparker, og viltreservater ble opprettet. Bekymringen for Afrikas dyreliv førte også til opprettelsen av organisasjoner som for eksempel WWF Verdens Naturfond. De nye afrikanske regjeringene som tok over etter koloniperioden, vedlikeholdt og utvidet verneområdene, og noe av lovgivningen fra kolonitiden eksisterer fortsatt. Et eksempel er Abusi botaniske hage ved Accra: Den ble opprettet i 1875 av det britiske kolonistyret, og ble i 1890 et ledende botanisk museum. Siden har den alltid fått sterk støtte fra Ghanas forskjellige regjeringer.

Kolonistyret hadde mange paradoksale virkninger. Vanligvis ble bruken av landområder avgjort uten hensyn til tradisjonelle måter å bruke områdene på, og uten at lokalsamfunnene ble tatt med på råd – selv om deres eksistensgrunnlag sto på spill. Verneområder som ble opprettet på denne måten, hindret menneskelige naturinngrep ved at landsbyer mistet beiterett, dyrkbar jord og jaktrettigheter – selv om de var helt avhengige av dette for å greie seg.

Noen av de områdene som er vernet på den tradisjonelle måten, styres i dag av eldreråd. Rådet avgjør hvordan skogen kan brukes, hvilke trær som kan felles og hvorfor. Men etter hvert som de eldre faller fra, dør også de tradisjonene som beskytter de hellige lundene. Den yngre generasjonen synes mer opptatt av å skaffe seg kontorjobber i byen enn å ta vare på gamle skikker og tradisjoner.

Veien videre

Verken kristendom, vitenskap eller vestlig utdannelse har lykkes i å utrydde afrikanernes tillit til tradisjonell religion. Selv de som er utdannet i Vesten, strømmer til de gamle hellige stedene når problemene tårner seg opp. Kanskje bør moderne naturvernere, forskere og beslutningstakere, særlig fra Vesten, gå tilbake og lære av tidligere tiders kultur og religion, som greide å leve og høste av naturen – uten å ødelegge den. Urfolk som lenge har levd i harmoni med naturen, burde støttes til å ta framtiden i egne hender. Virkelig utvikling er at de svake og marginaliserte blir i stand til å greie seg selv – ikke at de blir veldedighetsklienter.

Også den vestlige verden, som for lengst har forlatt sine tradisjonelle levemåter og omgjort naturen til ­søppeldynge, bør gjenoppfriske sine gamle religiøse tradisjoner, som gjerne tåler sammenligning med de afrikanske. Dette ser jeg som den sanne veien til en bærekraftig utvikling.   


Støttet med midler fra NORAD.

Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Tor Traasdahl. Mike Anane er ­miljøjournalist og redaktør av avisa «The Triumph» i Ghana. Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i publikasjonen «Implementing Agenda 21 – NGO Experiences from Around the World» utgitt av FN.


.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!