Markedsanarkiet

LEDER: Med industriarbeiderlønninger som i mange tilfeller ligger tjue ganger høyere enn tilsvarende lønninger i mange utviklingsland er Europa og USA i ferd med å spille seg ut på sidelinjen som produsentområder for særlig forbrukervarer som for eksempel leketøy, sko, klær og sport- og fritidsutstyr. Konkurransen om oppdrag foregår i liten grad mellom Nord og Sør. Mer og mer slåss fabrikkene i lavkostnadslandene om kontrakter og produksjonsoppdrag fra Nord. I en tilspisset markedskonkurranse presses lønningene mot bunnen og krav til helse, miljø og sikkerhet blir salderingsposter. Race to the bottom, kappløp mot bunnen, kaller globaliseringskritikerne denne prosessen.

Innenfor en konkurransestruktur av mobil internasjonal kapital, merkevareselskaper på jakt etter billig produksjon og lavkostnadsland med et stort overskudd av billig arbeidskraft og ofte fravær av styringsmekanismen og sterke uavhengige fagorganisasjoner, har det utviklet seg et arbeidsliv med grov utnyttelse av ansatte. Lønns- og arbeidsbetingelser som ligner på det vi kjenner fra industriens barndom i Europa og USA lever i beste velgående i fattige land. Taperne i denne brutale konkurransen er de aller fattigste arbeiderne som tvinges inn i en kamp om usikre jobber og lønninger som ikke er til å leve av. Mens de store merkevareselskapene og deretter fabrikkeierne i de fattige landene, forsyner seg med solide biter av kaka, overlates smulene til millioner av ufaglærte arbeidere som arbeider under uverdige forhold i fabrikkhaller og produksjonsanlegg.

Det er naivt å tro at det ikke ligger kalkulert handling og en klar makt- og profitt agenda bak framveksten av de internasjonale markedsstrukturene og handelsbetingelsene. Ettertiden kan komme til å felle en kraftig dom over det tjueførste århundres nesten religiøse tro på at handel og vareproduksjon kan foregå grenseløst og hemningsløst fritt; uten at det samtidig kan oppstår ny fattigdom, konflikter og sosial destabilisering. Det er forskjell på markedsøkonomi og markedsanarki.

Riktignok har den klart viktigste årsaken til å bekjempe fattigdommen i verden vært veksten i øst- og sørøst-Asia med Kina som den største bidragsyteren. Veksten i disse landene har vært knyttet til økt økonomisk globalisering. Det er ikke dermed grunn til å akseptere markedsøkonomiens utvekster og slagsidene som oppstår når den får opptre uten tilstrekkelige motkrefter. Utviklingen i retning av et mer og mer brutalt arbeidsliv i de fattige landene kan i siste rekke også undergrave legitimiteten til markedsøkonomien som system.