Landliv

I motsetning til de mer romantiske forestillingene om landliv som kan knyttes til syttitallets alternativbevegelse – er nåtidens utflyttere fra byene og til distriktene trolig preget av større realisme i sine vurderinger og drømmer. De er ofte ressurssterke – og bringer med seg viktige og nye impulser til små lokalsamfunn i ulik grad av oppløsning og forvitring. I denne utgaven av Folkevett kan du møte Tor Prestgard, hans amerikanske kone LouAnn og de tre 11-åringene deres bosatt på gården Sjøli midt i hjertet av Finnskogen.

Ekteparet sa fra seg godt betalte jobber i den internasjonale flybransjen til fordel for en tilværelse som økologiske bønder og osteprodusenter på det lille bruket ved bredden av Vermundsjøen. Prestgard er en av tre bønder som har autorisasjon fra mattilsynet for å produsere oster av upasturisert melk. At familien bor i sentrum av det norske ulve- og rovdyrland uten tap av sau eller andre husdyr hører også med til historien. Det er åtte år siden familien flyttet til Finnskogen. I mellomtiden har de bygd opp en blomstrende familiebedrift.

Vi blir langt fra rike, men vi klarer oss, forteller ekteparet. Et viktig argument for å bosette seg i bygde-Norge var livskvalitet og livsstil. Med egen strandlinje, storskogen og rovdyr utenfor stuedøra har familien en hverdag som de mener ikke er målbar sammenlignet med det de ville oppnådd i en by. De nye byfamiliene som flytter til bygde-Norge skiller seg trolig ut fra tradisjonelle landfamilier på flere måter; de er ikke bofaste i klassisk forstand. De har et mer grunderaktig forhold til gården og bygda, og har færre mentale barrierer for å flytte på seg på nytt. Familien Prestgard pønsker allerede på et nytt familie-eventyr. De vil sette kursen mot Provence i Frankrike, etablere et overnatting- og spisested og dyrke langsomme mattradisjoner og matkultur. Tilbake til en tradisjonell yrkeskarriere er uaktuelt. Åtte år ved Vermundsjøen som uavhengige øko-bønderhar satt spor.

– Et liv i stress og med mye penger har vi prøvd begge to. Det ble i lengden temmelig tomt, sier de. Det er ingen selvfølge at det bor folk på små steder og at det myldrer av liv og tiltak i distriktene. Det er viktig at det finnes foretaksomme familier og enkeltpersoner med tiltak som bidrar til å holde distriks-Norge i gang. Langt viktigere – og avgjørende er det at myndighetene legger til rette for at videreutvikling av livskraftige bygdesamfunn skal kunne finne sted.