Kronemishandling

KOMMENTAR: ALT GÅR I STYKKER FØR ELLER SIDEN. Som oftest før. Særlig går de tingene i stykker som man holder mest av og er i størst behov for. På den annen side finnes det møbler som er så vonde og ubrukelige at de aldri blir utslitt. Disse kalles i dagligtalen for antikviteter. Med påtatte smil blir elendighetene befordret nedover slektsleddene. I fåfengt humanistisk håp om at de en dag skalbryte sammen av seg selv. Ubrukeligheten garderer dem mot slitasje. De er like udødelige som dumhet og tresko. Slik er det lagt til rette, som av djevelen selv.

Fra en diffus slektning fikk jeg i forærelse et meget anvendelig armèarmbåndsur. Det skulle visstnok virke så vel på månen som nederst i Mariane-gropen. Problemet var forså vidt bare at jeg ikke brukte uret noen av disse stedene. Jeg var så ubesindig å bruke klokken hjemme hos meg selv, knappe tolv meter overhavflaten. Det gikk som det måtte. Alle viserne falt av og ble liggende i en bylt mellom klokken fire og åtte.

Vi har i vårt eie noe så praktisk som et vitrineskap. Det sluttet å virke samme dagen som det ankom vår bolig. Problemet er dørene. De går opp av seg selv. Man låser dem med en liten nøkkel. Straks efter står alle dørene på vidt gap. Ingenting holder dem igjen. De er som journalister fra løssalgspressen. Her kan man virkelig snakke om djevelskap.

Fra noen dårlige venner i utlandet fikk jeg forleden år tilsendt et par julestrømper med påsydd santaclaus og tilhørende musikk. Ved å trykke riktig sted, fremførte strømpene en gyselig versjon av «Jingle Bells». Iblant ble ulydene utløst helt av seg selv. Ikke nettopp den bekledning man helst vil bli funnet med hvis man skulle falle om på gaten. En deltager i Oslo Maraton besvimte under innspurten. Hjelpemannskapene konstaterte til sin forbløffelse at mannen hadde anbrakt en hel medisterpølse i underbuksen for å bestyrke sin maskuline utstråling. Men han hadde tross alt ikke julestrømper som spilte «Jingle Bells».

Naturligvis hadde jeg håp om at strømpene ville bringes til varig taushet efter første kokvask. Det finnes jo nesten ingen former for elektronikk som tåler vann, og slett ikke full runde i vaskemaskinen. Men elektrolydene var uovervinnelige. Strømpene fremførte fordundre meg «Jingle Bells» like gyselig efter å ha blitt kokvasket og sentrifugert nitten ganger.

Eksemplet illustrerer at en produsent kan lage holdbare gjenstander når dette er målet. Men vel så ofte er dessverre målet at produktet skal gå hurtig i stykker. Det er en smal sak å tilvirke nylonstrømper som ikke rakner og biler som ikke ruster. Problemet er at kundene ikke kjøper nye strømper og biler hvis de får fatt i noen som holder. Da ville produsenten gå konkurs. Det lønner seg ved stilltiende overenskomst å tilvirke produkter med kort holdbarhet. Man bygger selvødeleggelse inn i produktet. «Planned obsolence» heter det på fagsproget. Ved enkelte større produksjonsbedrifter er det blitt avslørt at forskere bruker vel så mye tid og ressurser til å bygge inn ødeleggelse som til å bygge inn holdbarhet. Det virker like fordelaktig på bruttonasjonalproduktet som branner. Forbruket øker, sysselsettingen stiger og statsministeren smiler. Det er kronemishandling i stor stil man er vitne til.

Odd Børretzen synger at allting varer så lenge i vår tid. Det er ikke sant. I hvert fall ikke i mitt tilfelle. Tingene mine bryter som regel sammen i det øyeblikk jeg har lært å betjene dem. Motoren på den nye gressklipperen løsnet fra sitt chassis efter få ukers bruk. Det forkom aldri med gressklippere i min oppvekst. Svært mange gjenstander varer kortere nå enn for førti år siden. Skoenes levetid er faktisk halvert siden 1960. Det skyldes ikke at nåtidens mennesker bruker føttene mer enn de gjorde den gang. Skoene er ganske enkelt av dårligere kvalitet. Støvsugernes levetid er i samme tidsrom redusert med 40 prosent. Det samme gjelder strykejern, vaskemaskiner og møbler.

Børretzen fremstiller kapitalismen som mer kvalitetsbefordrende enn hva tilfellet er. Før eller siden blir den iboende selvdestruksjon produksjonssystemets svanesang. Men inntil videre er den hovedsakelig svanesang for ens humør og selvstendighet. For eksempel når man skal rekke bussen og viserne ligger i en bylt. For en tid siden intervjuet jeg en svensk professor i økonomi. Han hadde frigjort seg fra tingenes jerngrep om sitt liv ved å skaffe seg to eksemplarer av hver gjenstand. Når den ene gikk i stykker, tok han bare den neste og fortsatte som før. Ulempen består i at denne løsning både er dyr og plasskrevende.

En helt annen og ganske utdøende løsning er å vedlikeholde ens gjenstander. Det krever mer omsorg og samvittighet enn de fleste av dagens forbrukere er bestykket med. I mitt barndomshjem trodde man at de fleste funksjonsproblemer kunne løses ved hjelp av olje og/eller limbånd. Til slutt var det nesten ingenting som virket hjemme hos oss. På den måten blir man enten selvhjulpen eller deprimert. Vi ble det siste, og oljet gjerne inn oss selv i et siste forsøk på å gjenvinne livskontroll.

Min svoger er blant de siste nålevende nordmenn som tar vare på ting. Han bruker med den største selvfølgelighet Q-tips når han rengjør bilen. Alt han tar i høyner sin verdi. En sommernabo pleide å si at han i sitt neste liv ville bli min svogers snekke. Nå er han i sitt neste liv, og jeg håper ønsket gikk i oppfyllelse.