Kan vi lære noe av Kina?

KOMMENTAR: I en kronikk i Aftenposten like før jul, forklarer Kåre Willoch hvordan Kina viser vilje til å lære av andre for å få bukt med sine gigantiske miljøproblemer: «Knapt noen annen stormakt viser slik respekt for andres kunnskaper som nettopp Kina. Et utslag av det er at representanter for Kinas regjering, byråkrati og vitenskap deltar sammen med medlemmer fra vestlige land i et kinesisk råd for samarbeid om økonomisk utvikling og miljøpolitikk. Dette rådet sørger for vitenskapelige analyser, drøfter sakene på grunnlag av dem og gir råd til Kinas regjering om hvorledes problemene bør angripes. Vestlige land kunne lære av Kina å lytte mer til råd fra andre.»

Kina, med sine enorme miljøproblemer, er altså villig til å lære av andre. Dessuten er det utvilsomt at Kina har noe å lære oss. For mitt vedkommende vil jeg foreslå at norske høgskoler prøver å utvikle undervisningsprosjekter der natur- og miljøspørsmål står sentralt.

Kinesiske miljøorganisasjoner

På Folkevetts studiereise til Kina i oktober/november i fjor, hadde vi gleden av å besøke to miljøorganisasjoner, nemlig Friends of Nature (FoN) og Global Village i Beijing. Lederen for Global Village er den kjente tv-reporteren Sheri Liao som var i Norge og mottok Sofieprisen for sitt miljøengasjement i år 2000. Hun ser på miljøutdannelse som et viktig bidrag i arbeidet med å øke miljøbevisstheten i Kina. Fem mil utenfor Beijing driver de et treningssenter med hovedvekt på miljølære, bærekraftig forbruk og økologisk utvikling.

Også Friends of Nature anser det som en hovedoppgave å drive med miljøundervisning. I dag foregår det fra mobile klasserom som kjører rundt til skolene. De har også gitt ut flere bøker om miljøvern.

Friends of Nature er den første frivillige organisasjonen innenfor miljø i Kina og har 2000 medlemmer. To tredeler av disse er lærere og akademikere. Friends of Nature er den første NGO innenfor miljø i Kina. Professor Liu Bing ved Tsinghua universitetet i Beijing, er en av lederne. Han forteller at de jobber med store miljøproblemer som avskoging, biologisk mangfold, vern av landskapsområder og vannproblemer.

Men det er grenser for hva de kan utrette. Rammebetingelsene tilsier at de ikke kan krysse provinsgrensene, ha fylkeslag eller være landsomfattende. Derfor er de bevisst sin konsultative rolle og ønsker ikke å utvide organisasjonen ytterligere.

På spørsmålet om det undervises i miljølære i kinesiske skoler, sier professor Liu Bing at det finnes ikke som obligatorisk fag i skolen. Det er opp til den enkelte kommune og skole om de vil etablere miljøfag. Men myndighetene oppmuntrer til å ta inn miljørelaterte emner.

Hvorfor samarbeid om miljølære?

I Norge skal miljølære integreres i de fleste skolefag. Ved lærerutdanningen fikk vi i 1992 rammeplaner for et tverrfaglig område kalt Natur, samfunn og miljø. Undervisningen har her blitt gjennomført av lærere i natur- og samfunnsfag. Ved Høgskolen i Oslo, har lærere og studenter hatt gode erfaringer med denne undervisningen.
– Studentene forstår ikke bare de naturmessige sidene av forurensingsproblemene, men blir også i stand til å se sammenhenger mellom miljøproblemer og samfunnsmessige forhold, sier førsteamanuensis Hilde Harnæs.

Med Kinas åpenhet og vilje til å lytte til andres erfaringer – og med kinesernes vilje til å gjøre noe med miljøproblemene, tror vi at norske høgskoler både vil kunne lære mye fra kineserne, og vi vil kunne tilby våre erfaringer med miljøundervisning beregnet på lærere i grunnskolen. Høgskolen i Oslo er nå i ferd med å utvikle et program for samarbeid med kinesiske utdanningsinstitusjoner. Vi tror at miljølære og miljøundervisning kan være ett av utgangspunktene for en nærmere kontakt mellom Kina og Norge. Når Kina i dag anerkjenner egeninteressen av å forbedre miljøet, er et viktig første skritt tatt. I forbindelse med sommer-OL i 2008 ser kineserne også viktigheten av å forbedre sitt miljøimage. Det kan derfor være en ide å få til et miljøsamarbeid som er knyttet til de olympiske sommerlekene.

Kinas veivalg er avgjørende

– Den kommunistiske kjempen er nemlig i ferd med å utvikle en omfattende miljøpolitikk. Miljø er blitt en grunnleggende del av politikken. Det er lenge siden Maos groteske slagord om å bekjempe naturen var god politikk, hevdet Aftenpostens miljøjournalist Agnar Kaarbøe i en artikkel nylig. Det bor flere mennesker i Kina enn i Europa, Russland, Nord-Amerika, Japan og Australia til sammen. Hva skjer med verden hvis alle Kinas innbyggere i løpet av noen årtier vil leve som europeere eller nordamerikanere? Perspektivene er så skremmende at de fleste toneangivende miljøeksperter er enige i at Kinas veivalg på dette området vil få stor – og kanskje avgjørende betydning for oss alle.

Allerede i dag merker den jevne kineser de alvorlige miljøproblemene bokstavelig talt på kroppen. I følge Worldwatch-instituttet var lungesykdommer i 1995 blitt den viktigste dødsårsaken i Kina og forårsaket tjueseks prosent av alle dødsfall. Likevel øker den gjennomsnittlige levealder. I 1995 var den på 70 år.

Verdensbanken ga i 1995 ut en rapport om vannproblemene. I denne fastslo man at et halvt hundre store byer i Kina nærmer seg en situasjon med akutt vannmangel fordi grunnvannsspeilet har sunket med en til to meter i året. Landet som helhet sliter med stor vannforurensing. Industribedriftene og landbruket slipper ofte urenset spillvann rett ut i elver og andre vannkilder. Det biologiske mangfoldet er truet, monokulturer er utbredt og skogarealet har gått kraftig tilbake. Men det finnes også mange naturreservater, noe som viser den økende interessen for natur- og miljøvern i Kina.

*Jan Johnsen er førsteamanuensis ved avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo.