Ildfluens hemmelighet

Tvert i mot, artstapet øker. Uten en dramatisk miljøpolitisk omlegging vil det biologiske livsgrunnlaget på planeten svekkes enda mer.

Mens den siste store klimakonferansen på Bali samlet mer enn 15.000 politikere og eksperter var 5000 delegater tilstede på toppkonferansen om biologisk mangfold i den tidligere tyske hovedstaden i mai i år. Mens Balikonferansen tidvis fikk spektakulær mediedekning nærmest på linje med en viktig internasjonal fotballfinale, var det heller stille på pressesenteret i Bonn.

Av norske medier ble mangfold -konferansen bare fulgt av undertegnede og kollega Tor Bjarne Christensen fra Norges Naturvernforbund. Med unntak av TV2 som sendte et kort direktesendt intervju med miljøminister Erik Solheim ble de langsomme, men dramatiske nyhetene om artstap ikke ble fanget opp i norske redaksjoner.

Til å være en stor internasjonal konferanse var det også tynt i rekkene av journalister fra andre land. Bare vertslandet Tyskland og Japan, vertslandet for den kommende toppkonferansen om to år var brukbart representert på pressebenken. Det hjalp også på den tyske medieinteressen at forbundskansler Angela Merkel avslørte at landet ville bruke 500 millioner euro eller 4 milliarder norske kroner på å redde regnskog fram til 2012 og deretter opp mot 500 millioner euro årlig.

Temaet tap av økologisk mangfold fortjener og har krav på langt større oppmerksomhet enn tilfellet så langt. Tap av arter og nedbryting av de store økosystemene foregår i stort tempo. Det årlige skogtapet på 13 millioner hektar tilsvarer et område på størrelse med Hellas. Særlig hardt har det gått ut over den tropiske regnskogen som er redusert med rundt 50 prosent de siste 50 årene. FNs klimapanel har beregnet at ved en gjennomsnittelig global temperaturøkning på 2.5 prosent står regnskogene i fare for å kollapse helt. Virkningene av dette er uoverskuelige og vil få følger for hele planetens økologiske balanse.

De maritime økosystemene, koralrevene og de store undersjøiske tareskogene lider samme skjebne som skogene på land. Vi er i det internasjonale koralrevenes år. 2008 er pekt ut som «the international year of the reef». Det kan trengs. Omkring tjue prosent av koralrevene er ødelagt. 25 prosent er i umiddelbar fare og ytterligere 25 prosent er truet på lang sikt. Virkningene av å ødelegge koralrevene – kalt havets regnskog – er mange. På kort sikt slår det ut i form av fattigere fiskeforekomster og svekket vern mot storm og oversvømmelse. På lang sikt er vi ikke i stand til å forutse hva som skjer når et viktig økosystem i havet bryter sammen.

«FNs toppkonferanse om biologisk mangfold førte til flere viktige gjennombrudd, men målet om reduksjon i artstapet innen 2010 blir trolig ikke nådd».

Dagens tempo i artsutryddelse er opp mot tusen ganger høyere enn det naturlige artstapet. Det skyldes mange forhold. Økosystemene og artsmangfoldet blir fortsatt ofte håndtert innenfor nasjonale geografiske grenser. Lokale, kortsiktige og bakstreverske interesser spiller inn og begrenser vernemulighetene. Det finnes hundrevis av gode mål, men få juridisk forpliktende avtaler om artsvern som flertallet av verdens nasjoner har pålagt seg å følge.

Produksjon og forbruk er helt ute av økologisk likevekt. Bedrifter og forbrukere får lov til å opptre i et økonomisk system hvor innvirkningen på økosystemer og natur ikke engang antydningsvis har fått en relevant prislapp.

Vekstbegrepet er snevert og uløselig knyttet til det like snevre begrepet brutto nasjonal produkt. Flere steder på kloden, blant annet i Kina har politikere og økonomiske eksperter, utviklet et grønt brutto nasjonal produkt – som også skal fange opp de økologiske kostnadene i samfunnsutviklingen. Dessverre har utprøvingen vært begrenset og ser ikke ut til å få nødvendig gjennomslag. Det er galt når miljøødeleggelser fører til økt vekst i brutto nasjonalprodukt, hevdet han.

Det er riktig og fullt mulig å sette en prislapp på artstap og svekkelse av økosystemene, mener mange av ekspertene som deltar i arbeidet rundt konvensjonen for biologisk mangfold. Den indiske økonomen Pavan Sukhden leder arbeidet med det som skal bli en «Sternlignende» rapport om sammenhengen mellom økonomi og økologisk mangfold. På en pressekonferanse under toppmøtet i Bonn presenterte han arbeidet så langt. Ifølge den nøkterne inderen representerer tap av klodens biologiske mangfold et årlig økonomisk tap tilsvarende 3.1 trillioner amerikanske dollar årlig, eller rundt 6 prosent av verdens samlede brutto nasjonalprodukt.

Vil ikke et forsøk på å prise det biologiske mangfoldet føre til en kommersialisering av naturen? spør Sukhden og kollegene hans. En slik kommersialisering finner allerede sted. Når det ikke finnes noen prislapp, opptrer mange deretter, mener de.

Det kan synes på kollisjonskurs med det meste av dypøkologisk tenkning å måle naturens verdi i penger eller bare som en «ressurs» som er til for menneskenes velvære og velstand.

Handler det ikke først og fremst om at klodens økosystemer er grunnlaget for alt liv og virksomhet på planeten?

Jo, men det betyr ikke at prissetting av biologisk mangfold ikke er viktig. Kampen for å stanse artstap og økokollaps er verdikamp, men den må også løses praktisk, politisk, og teknologisk. Kampen for å bevare økosystemene hener uløselig sammen med klimakampen. Den kraftige svekkelsen av det biologiske mangfoldet inngår i en sammensatt multikrise som bygger seg opp og som er krevende å løse, men ikke umulig.

Selv om de 191 landene som inngår som partnere bak konvensjonen for biologisk mangfold – kanskje ikke når målet om en signifikant reduksjon av artstapet innen 2010 - må arbeidet fortsette for fullt. Konferansen i Bonn førte til gjennombrudd på flere viktige punkter.

Tyskland etterfulgte det norske initiativet for bevaring av regnskog. At Europas mest folkerike og økonomisk mektigste land tar på seg en slik forpliktelse har stor betydning. Under innlegget sitt under ministerdelen av konferansen mente den norske miljøvernministeren at dette var med på å skape et nytt momentum i kampen for å redde regnskogen. Over tjue prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene skyldes hogst, særlig tap av regnskog på grunn av plantasjedrift og kjøttproduksjon. Det er mer enn utslippene fra den globale transportsektoren. Beregninger fra Green Peace viser at det vil koste omkring 20 til 30 milliarder euro årlig å avverge en regnskogkatastrofe. Samlet vil Norge og Tyskland bidra med opp mot 1 milliard euro.

Det ble vedtatt et midlertidig forbud mot havgjødsling, et tiltak ment for å redusere mengden co2- utslipp, men som trolig har store negative virkninger på livet i havet.

60 land stilte seg bak et vedtak om å forby avskoging innen 2020. Det b le vedtatt å utarbeide et veikart mot et forbud mot internasjonale selskapers utnyttelse av genressursene i fattige land, ofte kalt biopiracy. Derimot ble det ikke noe forbud eller krav om kriterier for produksjon av biodrivstoff som mange av miljøorganisasjonene håpet på. Vern av internasjonale havområder var et annet sentralt innsatsområde. Deltakerlandene klarte å samle seg om et strategi for hvordan maritime verneområder skal identifiseres. Fortsatt er bare 1 prosent av havområdene vernet, mot 11 prosent av områdene på landjorda.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel pekte på et ømt punkt da hun mente vi måtte slutte å se på naturens ressurser som råmateriale for menneskelig produksjon. Vi bør heller se på det som selve livsgrunnlaget, hevdet hun. Naturen inneholder også mange av svarene på de vitenskapelige utfordringene vi står overfor i kampen for en mer balansert og bærekraftig klode. Se på ildfluen. Det lille insektet makter en energiutnyttelse på mer enn 90 prosent? Vi har noe å lære. Våre beste teknologiske system blekner i sammenligning. Vet ildfluene noe som ikke vi gjør?