Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Hvorfor er nok aldri nok

I 1972 utga Erik Dammann boka Fremtiden i våre hender. I 1974 stiftet han organisasjonen som i dag har (nesten) samme navn. Hvorfor? Fordi det den gang døde nærmere 40 000 barn daglig og unødvendig av fattigdom.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
I 1972 utga Erik Dammann boka Fremtiden i våre hender. I 1974 stiftet han organisasjonen som i dag har (nesten) samme navn. Hvorfor? Fordi det den gang døde nærmere 40 000 barn daglig og unødvendig av fattigdom.


Rike land som Norge var på 70-tallet preget av overflod, tinghysteri og uglad materialisme. Det mente iallfall store deler av befolkningen. En underlig idé spredte seg: Hva om vi rike delte med de fattige, slik at alle fikk nok? Framfor intens konkurranse om økt forbruk for egen del, kunne vi kanskje nyte livet mer, trives med mer fritid, mer samvær – gjerne på en hageflekk der vi dyrket økologiske grønnsaker, vi kunne lese dikt for hverandre (i verste fall egenskrevne).

Ungdom gikk i desember i tog og protesterte mot det kvalmende overforbruket som skulle markere Jesu fødsel. I dag er forbruket mer enn doblet. Hvis ungdom går i tog nå, er det for å kreve gratis skolebøker.
Mange var opprørte fordi kjøleskapprodusentene – i en situasjon der nesten alle husstander i Norge hadde fått kjøleskap – begynte å lage kjøleskap i farger. Dermed ble det grunnlag for å bytte ut det gamle, og få et mer smakfullt og moderne – men ikke kaldere – kjøleskap, kanskje i stil med kjøkkengardinene. I dag er ingen opprørte, uansett hva du kjøper. Kan hende er de imponerte i noen
sekunder. Det dør fortsatt 40000 barn daglig av fattigdom.

Nok er nok

I 1977 sa fem av sju partiledere på direkte spørsmål at jo, forbruket i Norge var nå endelig blitt høyt nok. I 1987 stod det i Brundtland­rapporten at i-landenes energiforbruk burde halveres innen 2030. I 1997 framgikk det av Jagland­-regjeringens langtidsprogram at det norske, private forbruket ville være fordoblet i år 2030 – og tredoblet i 2050. Det var ikke gjort forsøk på å sannsynliggjøre at denne veksten var forenlig med en bærekraftig utvikling. Etter drøyt to år med KrF, Sp og V er disse vekstprognosene gjort grundig til skamme: Vi ligger an til å doble det private forbruket i år 2019. Hvorfor får mennesker aldri nok? Det spørsmålet kan ingen svare på. Men det er mulig å røre ved noen momenter.

Det mest innlysende må være at den teknologiske og økonomiske utviklingen gir de aller fleste av oss mer penger hvert år. Ingen ting er lettere enn å kjøpe bort (eller spare) litt ekstra penger. Bondevik må gjerne være skuffet over at vi tar imot den inntektsøkningen han sørger for at vi får, men hvis noe kan kalles moralisme, må det være det. Det er ikke sikkert at behovet for større hus, nytt kjøkkeninventar nå igjen, eller en tredje årlig utenlandsreise oppleves som presserende. Men vi har nå en gang råd til den slags, og våre ekstraslanter alene monner ikke i den fattige verden. Yter ikke naboen, vil ikke vi heller. Livet er kort og usikkert. Frivillighetstanken, den glade giver til u-landsformål, asketen som drar på telttur med ungene på Hardanger­vidda i stedet for å fly til Thailand med dem, og som gir det innsparte til Regnskogsfondet – er en umulig
konstruksjon. (Selv om sånne fins.) Det er det samme som å avskaffe skatte­systemet og appellere om fri­villige donasjoner til skoler og sykehus.

Men selv de individuelle avvikerne er sjeldne – under en markedsøkonomi der bedrifter verden over må hevde seg i konkurransen om økt produksjon, salg, inntjening, investeringer for å overleve. Intet under da at vi dusjer oss selv med intens markedsføring, spekulativ produktutvikling og innsmigrende motebølger – som ifølge overflodens ideologer sikrer forbruker-egoet dets frie valg. Ja,  systemet hindrer ineffektiv produksjon og lavkvalitetsvarer og sterk politikermakt. Men det motvirker også effektivt tanken på at mange kanskje nå har nok.

Moter

På 60-tallet var boblejakker moderne vinterklær blant guttene i åttendeklasse. Men ingen ble utstøtt av flokken på grunn av boblejakkemangel. Ingen visste hva slags produsent som sto bak jakkene. Å vite navnet på en jakkeprodusent var rett og slett umandig. I dag er klærnes merke viktigere for store ungdomsgrupper enn bruksverdien eller utseendet. Poppe forbilder betales for å gå i bestemte klær.

Stortinget vedtok for få år siden at tv2, tv3, tv4 og tv5 skulle inn i stuene våre, med propaganda for økt forbruk. Der ungene skulle være som tryggest, fomler grådige, skitne fingre rundt i sjelene til store og små. Lettede foreldre spares for fire kroner dagen i lisenspenger. Det er liten grunn til å undre seg over at reklame virker slik det er meningen at den skal virke. Og det fins ingen grenser. Nye bilmodeller selges for eksempel ved at de har elektrisk justerbare vinduer og lettmetallfelger (som er kulere enn tungmetallfelger?).

Men viktigere enn praktisk nytte er opplevelsesverdien, statusverdien, eller som det nå heter: Identitetsverdien. Reklamens trumfkort har i årtier vært ordet «ny». Og noe teknisk nytt foreligger hele tiden, som gir eieren en følelse av å ligge i utviklingens frontsone. Dette er ikke nytt. Parykk ble umoderne utover på 1700-tallet. Det nye er at dynamikken, kreativiteten, konseptutviklingen, innovasjonene… er så ufattelig mye raskere. En sykkel i bursdagsgave til tiåringen kan vekke sorg, fordi fargen på bakskjermen er gal, og dermed merkenavnet.

Ting og identitet

He-man-monstrene fra 80-tallet og skilpaddene fra 90-tallet kan ikke tas med inn i et nytt årtusen. De går ikke i arv. Verdien var aldri knyttet til deres fantasieggende karakter, de var symboler på det hoteste nye. Poenget med nytt Barbie-tilbehør er ikke å utvide spektret av muligheter. Det skal innskrenkes – så ungene maser seg til mer kjøping, før det også blir «utdatert», falmet, uten magi. Poenget med siste nytt i mobiltelefon er ikke nye praktiske muligheter – som de har. Tekst­meldinger gir ikke dypere kontakt enn å sende papirlapper i klasserommet. Å fikle med den nye mobiltelefonen viser en tenåring på høyde med sin tid. Og med angst for at noen skal få nyere modeller neste uke.

De dyreste stereoanleggene – gjerne i bilen selvsagt, så bassen dunker inn i nervesystemet til folk i nærheten – er kanskje ikke til for musikkinteresserte. De er til for folk som liker å skru på knapper, liker å imponere, bli hørt, som kanskje er interessert i diagrammer og kurver (de nyeste lydforbedringene oppfatter øret ikke). En gang på slutten av 70-tallet oppdaget jeg at alle stereoanlegg i butikken var svarte, alle. Mitt var metallblankt. Enhver skulle kunne se at jeg hadde gammelt utstyr – at jeg var gammeldags. For når all verdens behov er dekket, skal varer selges for å uttrykke din identitet. Jeg – et menneske med BMW, Rolex, Armani­-klær, jeg er en som driver med hang-gliding.

Men identitet kan ikke kjøpes. Identitet er knyttet til personlighets­utvikling, erkjennelse, egne valg.
Et menneske med trygg identitet kjenner sine behov, overdekker dem ikke, gjør andre ting enn å shoppe når hun slipper. Fordi identitetsskapende forbruk ikke kan tilfredsstille kjøperen, må jakten fortsette. Salgsfremmende forestillinger skvulper rundt som fraser i tidsånden: At personligheten er oppløst (for mye underholdnings-tv, kanskje?), at mangfold av livsstiler er flott, at ingen hemmende verdier ligger fast i det flerkulturelle samfunn.

Toleranse blir høyeste verdi. Ingen må moralisere – det vil si tenke moralsk. Det eneste som ikke tolereres, er fysisk å skade mennesker du møter eller deres eiendom.
Kunden har alltid rett – til å kjøpe hva som helst: En ekstra bil, nå med lettmetallfelger, nytt baderom, ny pc. Sosialantropologen Marianne Gullestad forsvarer av og til dem som er opptatt av store hus og fine fasader: Det uttrykker omsorg for familien. (Røkke og Dæhlie imponerer som omsorgspersoner.) Hun påpeker at shopping er kreativt: Du må velge klær som står til andre klær og så videre.
Sammenlignet med 50-tallet lever nordmenn flest i overflod. Når som helst kan vi spise kjøtt. Vi kan drikke vin til maten, daglig om vi ønsker det. Vi har tilgang til bil, har rom overfylte med underholdningsteknologi.

Vi kunne ha ventet takknemlighet, ydmykhet, ønske om å dele. I stedet blir vi bortskjemte og matleie – men spiser stadig mer kjøtt, vi foredler mat til potetgull. På tampen av romertiden ble det servert ristede påfugltunger som egen rett. Selv utvikler vi nå enzymer som fjerner fettet fra maten, slik at vi kan spise i timevis, uten moralistisk snakk om en drøy milliard utfattige mennesker uten kjøpekraft, underernærte, syke.
Tre tunge faktorer: Gradvis å venne seg til mer, en økonomi der enhetene konkurrerer om å selge mest mulig, og den (påfølgende) utbredte forestillingen om at identitet bygges på kjøping.

Å være som de andre

Bak identitetsfaktoren ligger også menneskets trang til å være som de andre. Det er vanskelig å mene noe helt annet enn det medlemmene av din flokk mener. Slik sikres hyggelig kontakt. Denne effekten kan være vanskelig å se for motkulturer, grupper som står i opposisjon til storsamfunnet. Blitzerne i Oslo klager over at menn med slips går i uniform… Den arketypiske FIVHer ligner utvendig ikke på maktens folk. Men kanskje på andre i sin genre? Forfatteren Doris Lessing – som selv var stalinist på 50-tallet – beskriver med enestående klarsyn denne gruppedynamikken, til­pasningen til tanker og holdninger som var riktige i øyeblikket, angsten for kritikk av uformelle ledere, av meningsfellesskapet, av selve «det gode».

Propagandaen for forbruk og liberalisme er usammenlignbart mye mer intelligent enn Bresjnev-typen. Ideologien er mer forførende, løgnaktigheten vanskeligere å gjennomskue. Store plakater av Bresjev var latterlig.
At de 20 milliardene vi årlig bruker på reklame i Norge like mye har en ideologisk karakter, er vanskelig å se. At Juritzen og Flatland propaganderer for økologiske ødeleggelser og mot tanken om å dele, er ikke åpenbart. Det er vanskelig å se at MTVs oppstykkede, kule, impuls­dirrende ungsdomsverden er ideologi: Nyt øyeblikket, følg dine lyster, følg trendene (men tro at du velger det fritt) gi blaffen. At dette er ideologi, benektes av de fleste medieforskere, som gjerne ligger under for den ideologiske forestillingen at ut­viklingen alltid er spennende, det ungdom fanges inn av, er riktig for dem. Hele mediesirkuset er et stykke på vei propaganda for glemsel, nytelse, forbruk.

Valget er ditt

Kan vi og Bondevik forlange at den enkelte skal tviholde på årtusen­gamle verdier – og ikke knytte sin identitet til forbruk og modernitet? Når vellykkethet bestemmes på den måten, kan jo folk få doblet inntekt og forbruk på 20 år – og være minst like misfornøyde. Hvis de over deg på stigen har økt tilsvarende, er din plassering den samme. Det er ikke grådighet som er nøkkel­begrepet, det er selvrespekten
som defineres. Kan vi forlange av vår nabo Gustavsen og oss selv at vi skal høre mer på Jesus, Muhammed, Buddha og Sokrates enn på Arve Juritzen?

Ja. Friheten er en forbausende ting. Hvert sekund kan vi velge annerledes. Så lenge vi har bevissthet, har vi også frihet, kanskje mye, kanskje lite, men den fins. Og det eksisterer mange nivåer mellom finanstoppene på den ene siden og Mor Teresa og Frans av Assisi på den andre. Alle er vi splittet mellom nytelse og moral, mellom øyeblikket og evigheten, mellom motebevissthet og selv­stendighet. Uansett hva trend­forskerne påstår, bærer vi med oss noen grunnleggende etiske verdier: Omsorg. Innlevelse. Menneskelig utvikling. Vi vet det. Og vi vet mer enn nok om hvordan rike mennesker og land må begrense seg av hensynet til
artsmangfoldet, ressursgrunnlaget, kommende generasjoner. Vi vet for mye om hva som skjer hvis vi ikke går den veien frivillig, men lar markedet og motene og tankeløsheten rå – inntil vi brutalt tvinges over mot andre ordninger. Ingen systemer lever evig, og absolutt ikke en markeds­liberalisme som krever stadig raskere omstillinger, med tilhørende ustabilitet, uoversiktelige konse­kvenser og rastløs misnøye. Men
økonomiske endringer tar tid.

Den som gjenomskuer mekanismene bak forbrukspresset, ser fangarmene, medienes underholdningsdyrking, merker seg frasene som skvulper rundt overalt og vil gjøre barbariet lekkert og moderne – slipper ikke
helt unna, og puster uunngåelig inn skitten luft. Men sykdomsforløpet blir lettere. Friheten blir større. Du kan til og med få det ganske morsomt nå og da.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!