Frykten for det upopulære
Det eksisterer et merkelig og nesten uforståelig misforhold mellom de alvorlige truslene som klimaendringene utgjør og de puslete politiske tiltakene som regjeringene i mange land – inkludert Norge – har vedtatt så langt.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Det eksisterer et merkelig og nesten uforståelig misforhold mellom de alvorlige truslene som klimaendringene utgjør og de puslete politiske tiltakene som regjeringene i mange land – inkludert Norge – har vedtatt så langt.
Med dagens norske politikk vil utslippene av klimagasser snarere øke enn avta. Fortsatt har ingen land våget å ta de første radikale skrittene som må til dersom vi har til hensikt å oppnå en CO2-reduksjon i den størrelsen som ledende forskere mener er nødvendige for å hindre eller dempe en svært omfattende klimakrise i dette århundre.
De fleste klima-ekspertene snakker ikke lenger om hvordan vi skal unngå langsiktige temperaturøkninger, men heller om hvordan de skal begrenses mest mulig. For å kunne oppnå noe i nærheten av de målene om utslippsreduksjoner som EU har tatt til orde for og som den norske miljøvernministeren har stadfestet at regjeringen som et minimum stiller seg bak – trengs radikale tiltak.
– En alvorlig kreftsykdom kan ikke behandles som en vanlig forkjølelse, framholder folkene bak besteforeldreaksjonen mot klimaforstyrrelser.Frykten for upopulære tiltak må sitte dypt hos regjeringsmedlemmene og i partiene. Gjennomsnittelige tenåringsforeldre viser ofte større handlekraft og evne til relevant sakshåndtering enn det de politiske beslutningstakerene har gjort til nå. Størst synes frykten for upopulære løsninger for tida å være hos finansminister Kristin Halvorsen. I fjor kritiserte hun Framtiden i våre hender for å opptre som festbrems i den norske miljødebatten. Nylig ble hun rammet av frykten for selv å bli oppfattet som en som skrubbet for hard i mot når kanskje andre ville ha det moro.
– Det er viktig at politikerne ikke framstår som festbremser, da får vi ikke folk flest med oss når vi skal realisere den brede politikken, hevdet hun. Tolket i beste mening kan jeg nok forstå at hun mener at det må være en tilstrekkelig klangbunn for politikkutformingen hos et flertall av befolkningen. Ellers blir den ikke gjennomførbar. Men politiske tiltak har slett ikke alltid vært populære. Innføring av bompengeordninger, nedleggelse av sykehus og skoler, flytting av statsinstitusjoner, røykeloven med forbud mot innendørsrøyking i barer og restauranter, er alle eksempler på typer av politiske vedtak som har vært omstridt – men likevel gjennomført.
Og nå handler det om noe langt viktigere enn lokalt og nasjonalt omstridte saker – det handler om verdenssamfunnets kanskje største utfordring noensinne. Kanskje regjeringens medlemmer burde være mer redd for et sint klima enn sinte og sure velgere.