Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 2094

Fattigdom i neste århundre

Vi lever i spennet mellom to motstridende påstander: 1. Det vil alltid være fattige. 2. Fattigdommen kan utryddes.  Den første påstanden uttrykker en eldgammel forestilling om at fattigdom er skjebnebestemt, «naturgitt» – ofte knyttet til klasse­ eller religion­, men alltid med samme resultat: Noen må nøye seg med å være fattige.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Vi lever i spennet mellom to motstridende påstander: 1. Det vil alltid være fattige. 2. Fattigdommen kan utryddes.  Den første påstanden uttrykker en eldgammel forestilling om at fattigdom er skjebnebestemt, «naturgitt» – ofte knyttet til klasse­ eller religion­, men alltid med samme resultat: Noen må nøye seg med å være fattige.

Nobelprisvinner NADINE GORDIMERS essay i anledning FNs fattigdoms-tiår. Oversatt og bearbeidet av TOR TRAASDAHL etter tillatelse fra Choices Magazine.

Den andre påstanden benekter fattigdommen som en del av menneskehetens normaltilstand. FNs vedtak om et tiår for utryddelse av fattigdom (1997–2006) er ganske sikkert den sterkeste tillits­erklæring til menneskelig handlekraft som noen­sinne er framsatt. Og denne tillitserklæringen er uttrykt av en forsamling som mer enn noen annen representerer bredden av jordens folk. Og – av avgjørende betydning – denne forsamlingen legger fram dokumentasjon på at et slikt mål kan nås.

Jeg skal ikke gjennomgå fattigdommens bedrøv­elige statistikker – de overveldende data som beskriver hvorfor og hvordan 1,3 milliarder mennesker lever i fattigdom.
Fattigdom har mange årsaker, men i sitt vesen er den en felle: Avmakt. Avmaktsfellen eksisterer både i demokratiske land og i diktaturer. Stemmeretten har ikke maktet å utrydde fattigdommen, heller ikke i Sovjet-imperiet greide man det. Bortsett fra noen små velferdsnasjoner i Nord, er verdens folk i fattigdommens grep. Vi kan fastslå at – på tvers av ideologier – har de aller fleste nasjoner mislykkes i å gjøre slutt på denne skammelige tilstanden. Hva er et tiår opp imot den århundre gamle forestillingen at det alltid vil være fattigdom? Svar­et må først og fremst være: Verden har i dag kunnskapene – de vitenskapelige, teknologiske mulighet­ene til å fjerne de fleste årsakene til fattigdom, og til å mildne konsekvensene av forhold som vi ikke kan gjøre noe med. Det som trengs, er penger – og vilje – hos regjeringer, regionale og globale organer – til å iverksette tiltak. Dette forutsetter høyere bevissthet hos verdens folk – en bevissthet som ikke godtar­ at 82 av verdens nasjoner ikke skal være i stand til å produsere eller kjøpe nok mat til sin egen befolkning.

I forhistorisk tid levde vi som samlere og jegere. Vi levde fra «hånd til munn» så å si. Hvis ressursene tok slutt i ett område, var det mulig å flytte videre. Men i det øyeblikket noen produserte et «overskudd», oppsto det rike og fattige: Da områdene rundt Eufrat og Nilen ble jordbruksland, og mat kunne dyrkes og lagres istedenfor å bli framskaffet ved jakt og samling for øyeblikkelig bruk, fikk vi rike. Og de som ikke greide å produsere slike overskudd, ble fattige. Det har ikke skjedd noen grunnleggende endring av dette misforholdet siden den gang – kanskje med ett unntak: Vi har lært å akseptere at noen er og blir fattige. I dag er det ikke mulig å «flytte videre» – europeiske nasjoners kolonialisering var kanskje den siste store «bevegelse» av denne typen gammeldags løsning på sosiale problemer. I dag møtes ofte innvandrere med fiendtlighet – de blir konkurrenter på arbeidsmarkedet og befinner seg ofte blant fattigfolket i sitt nye hjemland.

For de rike er fattigdom noe som rammer andre. Men det finnes mange rike mennesker som er bekymret for de fattiges elendighet. For dem har fattigdommen på merkelig vis også vært en kilde til selvrespekt: Uten «rikdommens filantropi» – veldedigheten – kunne vi neppe forholdt oss til fattigdommen slik vi har gjort, dvs. ved nå og da å gi fra oss noen beskjedne overskuddsmidler. Dette er ingen løsning i dag. Jeg leste nylig et sted at den samlede formuen til verdens ti rikeste mennesker ville være tilstrekkelig til å løfte verdens 1,3 milliarder meget fattige ut av fattigdommen i løpet av århundret. Vi kan ikke forvente at disse menneskene skal gi fra seg hele sin rikdom – like lite som vi kan vente at folk flest vil gi fra seg alle sine privilegier til fordel for dem som intet har. Men det vi kan kreve av dem som nyter stor rikdom, er at de ser nøye på de økonomiske og politiske strukturene som har gjort slik rikdom mulig – men samtidig umuliggjort en minimumsstandard for så mange andre. De rike og mektige som leder store internasjonale konserner, må ta alvorlig FNs budskap om «å sette mennesket i sentrum for utviklingen»; utviklingen må bli mye mer enn et lands handelsbalanse og sysselsetting. Her trenges et bredere perspektiv: Det som gir inntekt i dag, kan meget vel være det som undergraver inntektene på lang sikt, gjennom miljøødeleggelser. Utvikling blir også farlig dersom den ser bort fra virkningene på det som holder et samfunn sammen. Det endelige kriteriet på en vellykket kamp mot fattigdommen må være hvor mange liv som – i det lange løp – kan noteres på kredittsiden i regnskapet. Vi som ikke lever på et eksistensminimum, må begynne å betrakte de fattige som nødvendige partnere om verden skal overleve. Heller ikke vi kan hevde at vi lever et «verdig liv» så lenge en tredjedel av menneskeheten lever i fattigdom.

For middelklassen, og den faglærte arbeiderklassen i mange land, er muligheten for å havne i fattigdom ubevisst til stede. De ser på fattigdom med en blanding av frykt og medlidenhet med dem som lider. Noen betrakter fattigdom som et skjebnens lune. Siden «de midterste lag» selv er arbeidsomme og ærgjerrige, vil de lett oppfatte fattigdom som noe selvforskyldt: Fattige er folk som mangler den innsatsviljen de selv har.
Urbildet på fattigdom er mannen som tigger på gata – da er det lett å tenke som så: Det må da være noe annet han kunne gjøre. Arbeidsledighet tolkes lett som mangel på evne til å arbeide. Og i mange utviklingsland kan mangel på faglig innsikt gjøre mennesker praktisk talt uansettelige.

Vi må prøve å forstå hvilke faktorer som setter mennesker i en slik avmaktstilstand. Hvis den første årsaken til fattigdom er knyttet til noens overskuddsproduksjon og andres man­gel på det sam­me, er den andre årsaken krig. Heller ikke her er mye forandret. Krig og konflikt – internasjonalt, nasjonalt og mellom folkegrupper – resulterer stadig i sult og skar­er av hjemløse. Derfor er kampen mot fattigdom også en kamp for fredelig løsning av konflikt. Som FNs generalsekretær, Kofi Annan, har uttrykt det: «Uten fred er ikke utvikling mulig, og uten utvikling er ikke fred mulig.»

Naturkatastrofer er en annen faktor som har skapt fattigdom siden tidenes morgen. Dette står det ikke i vår makt å hindre. Men menneskets overgrep mot naturen er i voksende grad en årsak til fattig­dom. Ødeleggelsen av jordens skoger, hav­forurensning og uvettig bruk av kjemiske stoffer ødelegger livsgrunnlaget for mange samfunn. Fattig­domsproblemet kan ikke løses så lenge selve livsgrunnlaget er offer for dårlig forvaltning og menneskelig grådighet.

Hvilke moralske begreper tyr vi til når vi skal forholde oss til fenomenet fattigdom? Disse defineres nok av dem som betrakter fenomenet utenfra. «Fattig­, men ærlig» er et uttrykk til ettertanke. Hvorfor har ingen rike funnet opp uttrykket «Rik, men ærlig»? Er sultende menneskers ærlighet vår målestokk for dyd, eller en målestokk på vårt hyk­leri? Mange vanlige lovbrudd er en konsekvens av fattigdom. Det kan ikke bekjempes kun med straff. Mange borgere, som frykter ran og vold, roper på mer politi og strengere straffer. Men noen av disse midlene hadde gjort bedre nytte om de ble brukt til å få slutt på fattigdommen.

Fattigdommen dreier seg ikke bare om materielle behov. Ja, kanskje kan ikke målet om å få slutt på fattigdommen engang nås om vi ikke også retter oppmerksomheten mot den åndelige, intellektuelle, fattigdommen. Det å kunne lese og skrive er like grunnleggende for ånden som mat er for kroppen. Analfabetismen er redusert til under 25% i løpet av de siste 50 år – ifølge Human Development Report. Hvis analfabetismen kan være bortimot utryddet tidlig i neste århundre, vil det være en mektig kraft i den sekspunkts handlingsplanen som rapporten anbefaler: Ikke bare fordi skrive- og lesekyndighet er avgjørende for folks mulighet for å kunne delta i en utviklingsprosess, i arbeidslivet, og oppnå ferdigheter som kan gi økonomisk selvstendighet, men fordi analfabetismen avskjærer mennesket fra lesningens gleder og hindrer individets rettmessige adgang til idéenes verden. Analfabetismen er både en årsak til og en virkning av den avmaktstilstanden vi nå tilegner et eget tiår for å bekjempe.

Den engelske dikteren William Blake har skrevet et dikt som jeg tror kan stå som en passende tekst:

Many conversed on these things as they
Labour’d at the furrow Saying:
«It is better to prevent misery than to release from misery: It is better to prevent error than to forgive the criminal.
Labour Well the Minute Particulars, attend to the Littleones,
And those who are in misery cannot remain so long
If we do but our duty: Labour well the teeming Earth.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!