Etikk og grønnvasking

Initiativ for etisk handel (IEH) har gjennomgått en rivende utvikling og tatt opp i seg mye av kritikken som har kommet i årenes løp. IEH og Norwatch er i dag enige i at problemene i tekstilsektoren består av rå konkurranse mellom utviklingsland, overtidspress, dårlige lønnsforhold, korttidskontrakter, svakheter i kontrollsystemene osv.

Problemet ligger på et annet plan: Det er uten tvil positivt at bedrifter melder seg inn i IEH. Bedrifter som gir blaffen, utgjør et mye større problem enn de selskapene som tross alt viser interesse for etikk. Likevel er det faktum at motivene for etikkinteressen kan være svært forskjellige og at den ofte er svært sammensatt.

Grønnvasking er en realitet, og ”omdømme-management” er blitt stadig viktigere for selskapene. I mange bransjer gir et godt eller dårlig omdømme direkte utslag på inntjeningen.

IEH balanserer mellom en viktig funksjon, nemlig å skulle gi konkrete råd til hvordan norske selskaper kan bedre situasjonen på fabrikkene, og det å bli en buffer og ”argumentasjonsbank” i det øyeblikk selskapene får kritikk som kan skade omdømmet. For selskapene får ikke bare råd om etiske retningslinjer, de får også råd om hvordan de skal mestre kritikk. Og medlemskapet i seg selv utgjør et salgbart argument når kritikken kommer. Medlemskapet i IEH fungerer dermed ikke som en etisk produktgaranti, men som en tilsynelatende garanti overfor opinionen om at selskapet arbeider seriøst med problemene. Og det er ikke alltid tilfellet.

Det er i tillegg et stort paradoks at store og små merkevarselskap i over ti år har arbeidet med etiske retningslinjer og samfunnsansvar, uten at dette har ført til substansielle forbedringer av situasjonen til tekstilarbeiderne. Tvert imot er det mye som tyder på at forholdene blir stadig tøffere. Og da er spørsmålet om det ikke er noe i strategien med etiske retningslinjer som er feil. Kanskje ligger noe av problemet i at retningslinjene krever primært forbedringer ved fabrikkene i den tredje verden, og setter helt minimale krav til bransjen i Vesten.

Lite tyder på at de etiske retningslinjene er med på å løse de strukturelle årsakene som gjør at dårlig lønn og dårlige arbeidsforhold er et blitt et direkte konkurransefortrinn. Så lenge man holder strukturelle forhold og merkevareselskapenes enorme fortjeneste utenfor debatten, er det stor risiko for at bedriftenes etikkinteresse har større effekt på opinion i Vesten enn på situasjonen i den tredje verden.

* Pia A. Gaarder er redaktør i Norwatch