Et kulturelt folkemord?

Det som ut som om det nesten er en hovedregel at der store internasjonale selskaper går inn for å hente ut alt fra trevirke, til olje og gull – ja der opplever urfolk og lokalbefolkning at deres interesser skyves til side – ofte brutalt og med voldelige midler til hjelp.

Folkevetts reporter Knut Erik Helle har en i en serie reportasjer det siste året rettet søkelyset mot overgrepet mot urfolk verden over. I denne utgaven av bladet forteller Knut Erik Helle den nesten ukjente historien om hvordan gruveselskapens jakt på gull foregår uten noen form for miljøhensyn eller hensyn til liv, helse og menneskerettigheter.

Listen kan dessverre gjøres lenger. Det handler naturligvis ikke bare om urfolk. Lokalbefolkning generelt får smake de internasjonale selskapenes brutalitet. Norwatch har gjennom hundrevis av eksempler dokumentert hvordan norske selskaper går fram i fattige land.

«Mest viktig er det å holde fast at dette inngår i en politisk akseptert struktur hvor selskapenes endelige mål er profitt»

Snakker vi om utslag av brist i individuelle vurdering eller tragisk enkeltepisoder. Det også. Men mest viktig er det å holde fast at dette inngår i en politisk akseptert struktur hvor selskapenes endelige mål er profitt. De er som den amerikanske systemkritikeren David Korten påpeker fanget i et garn av sitt eget snevre og egoistiske formål.

Da holder det ikke bare med å «avsløre» de internasjonale selskapenes overgrep som individuelle og løsrevne handlinger. «Etikk er i dag et pekefingerfag», skrev doktorgradstipendiat Irene Nygårdsvik i en artikkel i Aftenposten forleden. Hun etterlyser en «humanistisk økonomi, der det skapende menneske, og ikke kapitalen står i sentrum. Økonomiske teorier som inkorporerer ansvar for andre mennesker, samfunn og naturen». For mange urfolk handler det om kamp på liv og død, om kampen for å opprette en unik kultur og en livsform som er utviklet gjennom årtusener.