Det sårbare mennesket
Det er ikke bare naturen og klimaet som har vist seg sårbart den senere tid. Enda mer det menneskelige samfunn og mennesket selv.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Det er ikke bare naturen og klimaet som har vist seg sårbart den senere tid. Enda mer det menneskelige samfunn og mennesket selv.
De siste måneders naturkatastrofer med flere kraftige, dødelige jordskjelv og vulkanutbruddet på Island har satt en støkk i oss alle. Våre tilfredse og trygge tanker om livet har blitt til tankekors og usikkerhet om framtiden.
Vi har hele tiden, fram til nå, snakket om hvor sårbart miljøet og klimaet er blitt, om trusselen mot artenes mangfold i naturen inntil vi bråvåknet av en skjelvende jord både en, to og tre ganger på kort tid.
Plutselig var vårt solide og velfungerende samfunn sårbart. I løpet av korte, andpustne timer og dager ble livet snudd helt på hodet, for de som overlevde, for internasjonale hjelpe- og redningsmannskaper som ble satt inn, og for oss andre som så dagens nyheter på TV og ikke trodde våre egne øyne. Så fort kan det altså skje. Så fort kan mennesket bli gjort sårbart, ynkelig, hjelpeløst, fortapt – når de uforutsigbare naturkreftene slippes løs.
Og ikke før hadde sjokket og pulsen roet seg, så smalt det ut av vulkanen og rammet hele Europas flytrafikk. Det sendte store transport- og logistikkproblemer inn over luftrommet og skapte helt uventede samfunnsproblemer. På nytt ble vi gjort sårbare. Så lite skal det til for å ryste vårt velfungerende samfunnsmaskineri og vår travle, men forutsigbare hverdag. Og det var ikke først og fremst askeskyenes skyld – mer vår frykt for dette truende naturfenomen. Vi blir redde og engstelige når naturen rører på seg. Liker det ikke.
Vi er ettertrykkelig blitt vist at naturen ikke er avhengig av oss, men vi av den. Først nå har det gått opp for oss at vi må gjenopprette forsyningsberedskapen for korn og andre nødvendige råvarer når krisene kommer. En god stund hadde vi, i vår overflods rus, glemt at etter syv fete år kommer det alltid syv magre. Bare les historien om fordums mektige riker, folk og herskere.
Ta fra det moderne mennesket supermarkedet, nærbutikken og shoppingsenteret, bank- og kredittkortet, og det har ingenting. Absolutt ingen ting. Det framstår som ribbet for alt, sårbart, redd, fryktsomt og uten evne til å overleve på naturens premisser. Hvor mange av oss ville overlevd der ute i naturen?
Skal vi overleve nåtiden, trenger vi i det minste mat, vann, luft, varme og ly for vær og vind. Vil naturen fortsatt gi oss det?
Skal vi overleve framtiden, trenger vi mye mer enn det. Hvem vil gi oss det?