Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

Det kjente møtet med oss selv

NRKs reality serie ”Den store reisen” skal skildre møtet mellom tre norske familier og utvalgte grupper av waorani-indianere i Ecuador, menkawaier i Indonesia og himbaer i Namibia.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
NRKs reality serie ”Den store reisen” skal skildre møtet mellom tre norske familier og utvalgte grupper av waorani-indianere i Ecuador, menkawaier i Indonesia og himbaer i Namibia.
Den store reisen

En av de viktigste kjennetegn ved reality serier er at de skal vise hvordan helt vanlig folk er og hvordan de reagerer når de blir plassert inn i gjerne uvante situasjoner. Som seere skal vi få delta i andres ekte følelser og konflikter og disse skal ikke være innøvde. At det er helt vanlige personer som er med – og ikke skuespillere - skal gjøre at vi lettere identifiserer oss med dem vi ser i den forstand at vi tenker på hvordan vi selv hadde handlet eller følt, hadde vi vært i samme situasjon.

Reality serier innebærer sterk redigering. Hva er så hovedtråden i redigeringen av Den store reisen? I generelle trekk, er det å vise de store kulturelle og materielle forskjellene mellom de norske reisende og deres verter samt å vise at disse forskjellene nesten ubønnhørlig skaper en avstand. Avstanden understrekes på ulike vis, også gjennom hvordan forskjellene iscenesettes. Den aller første forskjellen som utspiller seg for oss og som vi lett tar standpunkt til, er mellom de tre norske familiene og deres reaksjoner på dem de møter. Vi vurderer positivt interessen noen av dem viser i å lære noe om deres verters verden, og vi blir pinlig berørt av den avsky eller uhøflighet som andre av deltakerne viser overfor dem de bor hos. Etterhvert har vi gjort oss opp en mening om de forskjellige norske personene. Men hva med waorani, menkanwai og himba gruppene vi ser? Har vi et noenlunde nyansert inntrykk av dem? Med få unntak forblir de eksotiske, upersonlige og ukjente for oss.

Oss og de andre

I Den store reisen blir det eksotiske vist både gjennom hendelsene i hverdagen og i selve framstilling av waorani-, menkawai- og himba-gruppene. Denne framstillingen likner til forveksling våre forestillinger om det primitive, i all sin tvetydighet. Det primitive er for oss blant annet det råe, det barnslige, det naturlige, det gode, men også det mest avskylige og besudlende. Forskjellene mellom waorani, mentawaiene og himbaene slik de vises og vektlegges i serien følger disse forestillingene ukritisk og bygger til og med opp rundt dem. Waorani blir litt råe og uvitende i sin naturlighet. De går nakne og ligger avslappet i hengekøyene sine. Guttene legger seg sammen, leker med penisene sine, og skandaliserer dermed de norske jentene.

Kjente forestillinger

Mentawaiene vises som et spirituelt folk, som har en enorm kunnskap om naturen. Vi får en sterk opplevelse av at de henter mye av det de trenger ut av skogen de lever i. I bildet som presenteres av Himbaene legges det derimot vekt på hvor skittent alt er. Himbaene står i store trekk for det besudlende. De sover nesten opp på geitenes møkk, det vannet de drikker av er ”skittvann”, og kvinnene smører seg med noe som er både ekkelt og lukter vondt.
Disse forestillingene om det primitive kombineres med en nokså vanlig framstillingen av ”de andre” som et homogent, anonymt kollektiv. Vi forstår nokså tydelig og tidelig forskjellene mellom de tre norske familiene. Få av oss vil gå med på at den trønderske familien representerer hele det norske folket, eller trøndere. Waorani, mentawai og himba-gruppene presenteres derimot som waorani-, mentawai- eller himba-folk. Waorani er ikke én storfamilie blant andre waorani, det gjør heller ikke mentawaiene eller himbaene. Bildet av et anonymt kollektiv innebærer at personlige forskjeller blant dem så å si uteblir.

Åpner eller lukker verden seg for oss?

Mange barnefamilier gleder seg nok til lørdag for å kunne se på serien. Blant dem jeg kjenner har engasjementet til de minste vært stort. Serien åpner opp en rikere og mer spennende verden enn den de får se på barne-tv. En liten gutt jeg kjenner har til og med begynt å lære seg spansk for å kunne reise til Sør Amerika. Men jeg er usikker på hva voksne seere har fått ut av NRK-serien utover det å få bekreftet oss selv i våre forestillinger. Vi presenteres for et så sterkt retusjert og samtidig så kontekstløst bilde av de menneskene vi ser, at spesielt Waorani og Himbaer hovedsakelig fungerer som kulisser for de to norske familienes opplevelser og frustrasjoner. Jeg undrer meg over hvorfor framstillingen av mentawaier blir litt annerledes. Det er fristende å tenke at mentawai-storfamilien blir tildelt rollen som representanter for de positive egenskapene vi tillegger så kalte primitive folk. Det kan selvfølgelig også være resultat av den nordnorske familiens anstrengelser for å kommunisere med sine mentawai verter.


Bløffer NRK?
Et spørsmål som allerede har blitt stilt, er om NRKs framstilling er en bløff. Det er waorani-storfamiliens nakenhet som media særlig fokuserte på. I waoranienes tilfelle vil jeg nok si at framstillingen av storfamilien og av waorani-folket som det antas at de representerer, er så tatt ut av sin kontekst at den er feilaktig. Waorani-storfamilien framstilles som isolert fra resten av det ecuadorianske samfunnet og av verden for øvrig. Jeg har vanskelig for å tro at unge og voksne i denne storfamilien syntes det var så underlig med blonde jenter eller øreringer når de driver med økoturisme og er vant til å ta imot vestlige turister. Flere medlemmer av denne storfamilien har dessutten spilt en viktig rolle i Waoranienes kamp mot oljeselskaper og illegale tømmehoggere.

Om noen lurer på om Waorani går nakne, er svaret ja og nei. Waorani kler seg nakne ved festlige anledninger eller når de er i politiske forhandlinger med regjeringen eller oljeselskaper, og vil understreke sin etniske identitet. Når hele denne storfamilien er naken i Den store reisen er det neppe på grunn av NRKs befalinger og penger. Nakenhet er blant de fleste waorani ikke tabubelagt på den måten som det er hos oss. Og etter å ha forholdt seg til misjonærer, utenlandske oljearbeidere og turister i ca 50 år, kjenner de godt til våre vestlige tabuer. De vet nok at vi har vanskelig for å håndtere andres offentlige nakenhet. Når jeg hører deres latter, og ser deres til tider provoserende handlinger, tenker jeg at de spiller den tildelte rollen som primitive. Samtidig gjør de narr av de forestillingene vi har av andre. De ser ut til å more seg med den norske familien og med oss.

Hva er så effektene av så kontekstløse framstillinger? En av dem er at kulturelle forskjeller blir så store og så vanskelige at de hindrer enhver forståelse av og mulighet for identifikasjon med folk som lever annerledes enn oss. Dette forsterkes effektivt ved at de norske familiene ikke får hjelp av tolk. Språkbarrierer bidrar til at de reisende og deres verter misforstår hverandre så å si hver gang de prøver å snakke sammen. Var det virkelige NRKs mening at vi til syvende og siste skulle konkludere med at kommunikasjon er mulig først og fremst med de som er lik oss? Da var reisen i bunn og grunn overflødig.

* Maria Guzmán-Gallegos er prosjektkoordinator i Regnskogfondet.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

Relaterte artikler