Den økologiske sannheten

KOMMENTAR: Dette uttalte en gang Øystein Dahle, forhenværende viseadministrerende direktør i Esso Norge AS. Om han hadde prisene på bensin i tankene vites ikke, men han var inne på noe vesentlig. For dagens priser på varer og tjenester reflekterer i liten grad om produktene er økologisk ønskelige eller ikke. Det er sjelden slik at det er lønnsomt å leve miljøvennlig og dyrt å forurense. Tvert imot sparer du ofte penger dersom du velger lite miljøvennlige løsninger.

I 1998 dundret orkanen Mitch over det fattige latin-amerikanske landet Honduras, og satte landets økonomi ti til femten år tilbake i tid. Det er bred enighet om at mer ustabilt vær med flommer og orkaner hovedsakelig skyldes den enorme mengden drivhusgasser Vesten har sluppet ut siden den industrielle revolusjon. Drivhuseffekten er med andre ord forårsaket av rike land, men har størst konsekvenser for de fattigste landene.

Det kan ikke være slik at honduranere, andre fattige og framtidige generasjoner må betale for vårt miljøskadelige forbruk. Derfor må vi i Vesten finne løsninger som kan forhindre drivhuseffekten og andre miljøproblemer. Det enkleste politiske grepet for å påvirke forbruket i bærekraftig retning, er å endre prisforholdet mellom ulike varer og tjenester – gjennom «grønne» avgifter. Vi må kort sagt begynne å betale en pris som forteller den økologiske sannheten. Da vil flyprisene bli så høy at de færreste av oss vil prioritere å dra på helgeshopping til London, mens alle har råd til en bedre middag (med økologisk rødvin) på Bagatelle.

Samme skattetrykk

Den regjeringsoppnevnte «Grønn skattekommisjon» foreslo i 1996 en «ny» økonomi som bygger på prinsippet om at prisene skal fortelle den økologiske sannheten. Kommisjonen foreslo å vri skattebyrden fra skatt på arbeid (gjennom for eksempel redusert arbeidsgiveravgift) til skatt/avgifter på lite miljøvennlig forbruk uten å øke det totale skatte- og avgiftstrykket. Det skulle gi en dobbelt gevinst: Flere arbeidsplasser fordi effektiviteten i økonomien ville øke, og et bedre miljø. Samlet sett skulle altså ikke vi nordmenn betale mer i skatt. Men derimot skulle det skje noen forskyvninger i skattebetalingen til fordel for forbrukere og næringsliv som oppførte seg miljømessig klokt. De som ikke tok miljøhensyn ville måtte betale mer i skatt – etter prinsippet om at den som forurenser betaler.

«Grønn skattekommisjon» fikk ikke gjennomslag, og i dag kommer en mindre del av statens inntekter fra grønne skatter og avgifter enn i 1994 – før «Grønn skattekommisjon» kom med sine anbefalinger.

Konkurranseevnen bevares

«Å satse på grønne skatter er særnorskt, og så lenge våre handelspartnere ikke går inn for en grønn skattereform taper vi konkurranseevne». Dette var essensen i innvendingene mot en grønn skattereform. Det stemte at Norge var relativt tidlig ute med å innføre en CO2-avgift på deler av industrien. Men nå er ikke grønne skatter og avgifter noe særnorsk fenomen lenger. Tvert imot har mange land gått forbi Norge, selv om finansminister Foss ikke har merket seg dette. Han uttalte nylig på en konferanse om bærekraftig utvikling at Norge ligger i front i OECD-området når det gjelder andelen grønne skatter og avgifter i forhold til BNP. I saker som opptar Foss, er det nærliggende å tro at han leser sine kilder nøyere, for OECD-kilden han henviste til, viser nemlig at andelen grønne skatter og avgifter i forhold til BNP var høyere i både Danmark, Finland, Island, Sør-Korea, Nederland, Portugal, Tyrkia og Storbritannia.

At vi er tidligere ute enn våre handelspartnere, burde uansett ikke være noe
argument. De fleste studier, basert på makroøkonomiske modeller, viser at en grønn skatteomlegging vil skape arbeidsplasser, fordi de grønne skatteinntektene kan benyttes til å redusere andre skatter og avgifter, slik som for eksempel arbeidsgiveravgiften.Det vil gi et mer effektivt skattesystem. I tillegg vil markedet på grunn av økte priser på ikke-miljøvennlig adferd i stigende grad etterspørre energieffektive og miljøvennlige varer. Eksempler på næringer som kommer til å «vinne» i et slikt marked er industri som jobber med fornybar energiproduksjon, industri som fremstiller produkter uten skadelige kjemiske stoffer og med lavt forbruk av knappe ressurser og industri som fremstiller miljøprogressive varer som isoleringsprodukter, energieffektive pumper, etc.

Men en dreining mot mer bærekraftig produksjon og forbruk, vil også skape noen «tapere». Når Norge ikke fikk gjennomført en grønn skattereform, var det nettopp fordi potensielle «tapere», som den mektige kraftkrevende industrien, protesterte, mens «vinnerne», framtidige generasjoner og til og med industrier vi ikke vet om i dag, naturlig nok ikke klarte å markere seg. Selv om det kan identifiseres enkelte tapere, må ikke dette føre til handlingslammelse. Det er mulig å lage ulike kompensasjonsordninger – både for utsatt industri og for lavinntektshusholdninger. Men alle kan ikke, og skal heller ikke, kompenseres. Når målet er å påvirke næringsstrukturen og forbruksmønsteret til å gå i en mer miljøvennlig retning, sier det seg selv at forurensende forbruk og produksjon ikke skal kompenseres.

Det nytter

Priser har mye å si for forbruket. Det så vi i forbindelse med strømkrisen i vinter. Prisene gikk opp og forbruket ned. I 2001 ble avgiften på bensin redusert med en krone, folk kjørte mer enn noen gang tidligere og CO2-utslippene fra veitrafikk økte med sju prosent. Samme år økte prisen på flyreiser med seksten prosent, og innenriks flytrafikk gikk ned med fire prosent. Det er selvsagt andre elementer som spiller inn for økt eller redusert forbruk av varer og tjenester, men pris er – enten man liker det eller ikke – en viktig faktor.

Da er det kritikkverdig at Norge ikke har brukt muligheten til å bidra til en mer bærekraftig verden ved hjelp av økonomiske styringsmidler. Sju år etter at Grønn skattekommisjon kom med sine anbefalinger, er det på tide å endre markedssignalene slik at vi endelig kan få en prissetting som arbeider for og ikke imot miljøet.

*Guri Tajet er prosjektmedarbeider i Framtiden i våre hender og har blant annet ansvar for Aksjonen For Riktige Priser (FRP).