Deling eller overfordeling?

Her skal ikke utstyr deles, nei. For den som deler, løper risikoen å tråkke naboen på tærne ved å legge beslag på den felles, nyinnkjøpte Greencutter 25HV på feil dag (sorry, men lørdag er ikke din dag!). Deling av ting er skumle greier og deling av regninger når utstyret går i stykker er en direkte fare mot Det Gode Naboskap. Derfor er dette nabolaget, i likhet med et uendelig antall andre nabolag i vårt rike og tingrike land, motoren i et forbrukseventyr uten historisk sidestykke. Drivstoffet er nok penger, nok plass, en sterk nok tro på vår egen fortreffelige uavhengighet og en trang til å vise frem vår overflod. Disse er også delingens fremste fiender.

Vår fireårige sønn var nylig i barneselskap. Her var det ikke deling, men det som helst kan kalles overfordeling, som sto på programmet: Bursdagbarnet ble forært 17 gaver i løpet av den første halvtimen. Halvannen time senere var selskapet over og en annen utdeling fant sted; alle fikk hver sin godtepose å ta med hjem. Og for at ikke gjestene skulle bli knust fordi det bare var deres fireårige vert som ble forært gaver, fikk også de hjemvendende hver sin presang: Bil for guttene, nøkkelring med rosa dusk for jentene. Dette var bare en av mange like bursdager dette året, flere kommer, og da blir det flere leker til alle og enhver... Leker er billigbillig, ungene kan få hver sin, så slipper de krangle og føle seg forfordelt - og mor og far unngår å bli upopulære.

Barn skal ha all heder for at de ikke ender opp sinnsforvirret av flommen av gjenstander. Tall som Framtiden i våre hender nettopp har regnet ut, basert på opplysninger fra SSB, viser at norske barnerom i de siste fem årene har blitt fylt opp med nesten 90 kg leketøy. En annen undersøkelse viser at en svensk femåring har i snitt 617 leker på rommet sitt. Det er ingen grunn til å tro at norske barn kommer mindre ”heldig” ut.

Så går bursdagsgjestene hjem og ser på barne-tv på sin egen tv på sitt eget rom. Presset og kapitulasjonen for at ”barna må ha sitt eget” i kombinasjon med flatskjermenes inntreden gjør at de små i verste fall (eller i beste?) arver den gamle. Og når våre beregninger viser at kjernefamilien Normann i den siste femårsperioden har kjøpt tre tv-apparater er det grunn til å tro at dette har en splittende effekt på familiens seervaner. Sukk, sukk, også på dette området går det utfor med fellesskapet...

Deler vi hjem eller deler vi opp hjemmet? Familiens leilighet har blitt betraktelig større i de senere år, og i realiteten tildeler vi voksne og barn et økende antall kvadratmeter til hver - areal vi tidligere delte på. Betyr mer rom til alle mindre felles rom? Hver sin bil er tidens melodi. Bilens tilgjenglighet, framkommelighet og antatte nødvendighet gjør at vi snart har en bil hver, 0,7 biler per snute for å være nøyaktig. Ofte er det ikke et spørsmål lenger om hvorvidt familien har bil, men hvor mange. Til tross for denne materialistiske oppoverbakken har flere bildeleringer vokst opp i landet. Når medlemmene i bilkollektivene blir spurt om hvorfor de er med på ordningen blir svaret at det er sosialt, ansvarlig (fører til mindre kjøring) og bekvemt.

Mangel på deling på den ene siden, og overfordeling på den andre, gjør noe med oss som mennesker. Mangel på deling splitter samfunnet. Ikke som en høy og merkbar eksplosjon, men stille, nesten like besnærende umerkelig som den årlige veksten i BNP. Det er ikke før man ser et stykke tilbake i tid at man ser forskjellen. Samtidens overfordeling i form av et ekstremt høyt forbruk gjør selvfølgelig at det blir mindre å dele på, enten man bor i Kina eller fødes om 80 år.

Norge er selvutnevnt flinkis på deling - i global målestokk: Våre politikere snakker høyt om av nærmer oss målet om 1 prosent av BNI i bistand. Måloppnåelse er prisverdig, men hånden på hjertet: Er 1 krone pr en hundrelapp så mye å være stolt over?

En undersøkelse viser at ni av ti nordmenn støtter norsk u-hjelp til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Lenge leve deletanken, her er det håp! 20 milliarder, som var det bistandsbudsjettet utgjorde sist år, er mye penger. Er det rart en tredel av befolkningen synes at beløpet skulle vært mindre? Hvis vi ser på hvor mye hver av oss deler med oss til klodens mest trengende blir beløpet på drøye 4.000 kroner. Tilsvarende en halv sydentur eller kåpen og vesken du shoppet i går.

En appell til deg som er delingstilhenger – enten du er IT-arbeider, barnehageansatt, politisk tillitsvalgt, arbeidsledig eller gjør noe annet: Kom ut av skapet med hevet hode og si høyt til omverden: Bildelering er bra! Ikke plag ungene med meningsløst gavedryss! En TV per husstand er nok! Så blir det kanskje igjen plass for deling – i tid og rom.