Da Johannesburgnatten senket seg

Hva skal jeg utenfor Atens bymur å gjøre?», spurte Sokrates. «Trær kan ikke lære meg noe.» Ganske snart ble da også skogene rundt Aten til brunsvidde stepper. Avskogningen i Oldtidens Hellas var enorm.
I perioden mellom riotoppmøtet i 1992 og johannesburgtoppmøtet i år har den tropiske regnskogen forsvunnet stødig, med et areal nærmere halve Norge årlig. På Borneo kan all regnskog være borte om få år. Våre halvsøsken orangutangene også.
Geirfuglen var stor, fredelig og tillitsfull. Derfor ble den utryddet av mennesker på 1800-tallet. I Rio i 1992 vedtok statene en konvensjon om beskyttelse av det biologiske mangfoldet, men uten forpliktende formuleringer eller sanksjonsmuligheter. Handlingsplanen kom i Johannesburg i 2002: Statene skal redusere utryddelsen betydelig innen 2010 – der det er mulig. Børge Brende kjempet for en formulering om at den skulle stanse. Han tapte. Her hjemme vil verken Bondevik eller Petersen tillate ham å verne fem små prosent av barskogen for å sikre over tusen truede arter. Det koster nemlig penger.
I 1961 utga Rachel Carson Den tause våren. Fugler døde på grunn av giftige insektsmidler. DDT og andre kjemikalier ble forbudt – og fuglene kom tilbake. Også i Norge er noen truede arter i framgang. I Johannesburg ble man enige om å «minimalisere» bruken av giftige kjemikalier i det uendelig fjerne, mytiske år 2020. Norge ville «forby» bruken på 18 år. India og Kina sa nei.
I 1972, på sivflåten Ra 2, oppdaget Thor Heyerdahl noe som var usynlig fra broen på supertankere: Oljeklumper i havet. Havet var ikke en endeløst, alttålende søppelplass. Riomøtet vedtok en vag konvensjon om å «begrense» klimagassutslippene. Johannesburg skulle ta seg av handlingsdelen. Men det kom ingen forpliktelser til å avslutte oljealderen -eller atomalderen. Mens uvær herjer vedtok nærmere 200 FN-medlemmer, de samme som nedsatte FNs klimapanel, og som vet – at land som har undertegnet den komplett utilstrekkelige Kyotoavtalen skal oppfordre USA og andre som nekter til å please undertegne likevel.
Man må tro at George W. Bush under møtet satt på ranchen i Texas og grillet burgere over kull fra Brasils regnskoger, sammen med gode venner fra Esso og andre næringslivstopper som finansierte valgkampen hans.
Den amerikanske livsstilen var ikke et forhandlingstema verken i Rio eller Johannesburg.
Det grilles mye i Norge også. Siden klimakonvensjonen i Rio har de norske CO2-utslippene økt med 19 prosent.
Mirakler skjer. Børge Brende er ett. Høyremannen som før agiterte for lavere skatter, har utfoldet en kraft og initiativrikdom i statsrådsstolen som har gjort ham til miljøbevegelsens maskott og som har skapt konflikter i Høyre. At KrFs Hilde Frafjord Johnson har hjerte for fattigdomsbekjempelse visste vi. Det er et mirakel at hun og Børge – under navnet Norge – sammen med Sveits, fikk snudd EU og viktige u-land: Vedtakene fra Johannesburg skal ikke underordnes WTOs regler for frihandel, men sidestilles.
Men det skulle da bare mangle. Og Johannesburg vedtok ingenlunde noe forbud mot handel med usertifisert regnskogstømmer.
USA, Australia og u-landene stoppet Norges forslag om at ti prosent av energien skal være fra nye, fornybare energikilder i 2012. Et forslag som både var strålende og komplett utilstrekkelig. U-landsgruppa brukte miljøforpliktelser som et forhandlingskort for å tvinge fram mer u-hjelp, som om ikke u-landene selv trenger et intakt naturgrunnlag. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki sa under åpningen at de rike landene er rike i et hav av fattigdom. Han nevnte ikke at de mest ekstremt skjevfordelte land i verden er hans eget, Tanzania, India, Brasil. Zimbabwes diktator Robert Mugabe, skyld i at millioner sulter i eget land, fikk applaus da han halvrasistisk ga den hvite mann ansvaret for landets problemer. Noen var dårlig representert på konferansen: De fattige selv, kommende generasjoner, skapninger som ikke kan snakke..
Ja: Det ble vedtatt at 1,2 milliarder fattige skal få brukbare sanitærforhold på 15 år og 0,5 milliarder skal få rent drikkevann. U-hjelpen skal dobles – men nei, absolutt ikke komme opp i 0,7-prosentsløftene fra Rio. Blir johannesburgløftene bedre overholdt? Hvem skal passe på det? Hva er straffen for å gi blaffen?
Fattigdommen i verden skal ikke bort, kløftene ikke nedbygges, det kan gjøres men det skal ikke gjøres. Jo «på sikt» kanskje. På sikt skal nok alt bli bra. Etter 2020 kanskje?
Ja – Norge spilte en strålende rolle under forhandlingene. Vi var best i Rio også. Utenfor EU har Norge handlefrihet på konferanser. Hjemme bruker vi handlefriheten til en ekstra uansvarlig energipolitikk og dreping av truede rovdyr. Hjemme krever vi julehandel året rundt og billigere flybilletter.
Hadde tanken bak johannesburgmøtet vært å vedta noe som er bedre enn verst, var det en suksess. Ettersom meningen var å lage en handlingsplan for bærekraftig utvikling, ble resultatet en naturkatastrofe. Vi ser klimabalansen gå i stykker, og lar det skje. Fattigdomsdødsfallene skal fortsette. Vi glir inn i en periode med masseutryddelse av «de andre», og møter det med tiltak som varierer fra det halvhjertede over det kosmetiske og til senterpartiaktig, villet utryddelse.
Hvorfor? Bush på ranchen, Esso og BMW i Johannesburg? Selvsagt. Storselskapene påvirker forhandlingene og folks dagligliv mye mer enn for ti år siden. De anses som deler av løsningen, de skal skaffe fattigfolk vann – iallfall hvis de kan betale - de skal bidra frivillig og lønnsomt i kraft av sin ypperlige moral, logoene deres er i skolebøker og på tenåringenes moteklær. Drømmen om rikdom lever mer fordomsfritt og uten skamrødmens kamuflasje. Mye vil ha mer. Vi er blitt rikere og motsetter oss derfor økte bensinpriser. Klimaet? Jo, jo. Rosenborg spiller dessuten kamp i kveld. Bærekraft koster – på kort sikt. Kommunikasjonsteknologien skaper en følelse av allmakt, teknologien redder oss nok. Bildene fra flomkatastrofene forsvinner i glemselens flod – i flommen av skjermbilder, halvuvirkelig, litt virtuelt, så lenge ikke eget hus feies bort.
Verden har sagt nei til bærekraftig utvikling.

Det nytter, heter det gjerne når ulike organisasjonene snakker om søppel og rettferdig kaffe og vil ha flere medlemmer. Stemmer det? Ja, verden hadde sett verre ut uten FN-konferanser og organisasjoner og Børge og Hilde. Revolusjonære alternativer slår ondere ut. Det gode ved FN – og Stortinget – er at FN kan bevilge seg selv mer makt. Hvis de sentrale medlemslandene vil. Hvis folk vil. USA vil ikke. Norge vil ikke. Og konsensusprinsippet gir Saudi-Arabia vetorett i klimapolitikken.
Det kommer flere klimakatastrofer og det kommer flere konferanser i FN-regi. Det kommer ikke en rask start på en langsom overgang til en bærekraftig utvikling. Kampen nå gjelder å begrense ødeleggelsene. Kanskje vil de avgrunnene som er i ferd med å åpne seg en gang tvinge oss til et kvalitativt sprang. Kanskje vil erkjennelsen av felles skjebne inngi en ny erfaring av menneskehetens og alt livs enhet. Og kanskje ikke.
- Kjell Magne Bondevik sa seg «rimelig fornøyd» da Norge sluttet seg til johannesburgpapirene. Tabloid på tv 2 markerte avslutningen av møte med å diskuterte kongehuset. NRKs Redaksjonen lurte på om kanskje maten i Norge var for dyr.