Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Blåbærskogen

KOMMENTAR: I Groruddalen samlet beboere seg i sorg til lysseremoni med røkelse og indianertromme da de fikk beskjed om at nærskogen skulle ofres til fordel for kommunal utbygging.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
KOMMENTAR: I Groruddalen samlet beboere seg i sorg til lysseremoni med røkelse og indianertromme da de fikk beskjed om at nærskogen skulle ofres til fordel for kommunal utbygging.

Det er lokalavisa Akers avis Groruddalen som forteller om lokalfolkets farvel med Blåbærskogen – et populært turområde i drabantbyen. I skumringsmørket innfant flere hundre mennesker seg til avskjedsermoni. På en liten fjelltopp var det dekket med stearinlys, gravlys og fakler. Måneskinnet skapte en trolsk stemning. Trommeslag og den spinkle lyden av en fløyte kunne høres på lang avstand. I følge lokalreporter Silje Ensrud som fulgte seremonien sto naboene stumme rundt lysene. Noen holdt rundt hverandre. Andre gråt.

– Kan vi få høre trommelyden en gang til, sa en stemme i flokken. Den amerikanske musikeren TomLaBlanck på besøk fra Sør-Dakota hadde med seg sin indianertromme «Hurricane- orkanen». «Den hule lyden skulle minne om trestammene som ikke finnes mer…»

– Vi trenger trærne mer enn de trenger oss… Det tok trærne årevis å gro seg så høye, og jeg hørte at det bare tok sju sekunder å hogge dem ned. Brutalt, sa den amerikanske musikeren etterpå.

En unorsk seremoni? I så fall bare tilsynelatende. Norske menn og kvinner har et nært og varmt forhold til sine grønne nærområder. Over 90 prosent deltar i friluftsaktiviteter og voksne oppgir at de gjennomfører 122 friluftsaktiviteter i gjennomsnitt i løpet av et år, altså omtrent hver tredje dag. Nærområdene har stor betydning viser undersøkelser. Kort avstand fra boligen er viktig, ja avgjørende for om de fleste av oss kommer ut av sofakroken og godstolen. Bare et mindretall er avanserte brukere av villmark. De fleste foretrekker veier og merkede stier og mange ønsker tilrettelegging som offentlig toalett, bålplass og søppeldunker. Det er vanskelig å overvurdere den betydningen natursymboler og friluftsliv har for folk, skriver Bagøien i rapporten Nærmiljøfriluftsliv, tilretteleggelse og helse. Han viser til en undersøkelse Nina Witozek foretok av samtlige faner for 94 Oslo-skoler som deltok i 17.mai-toget i Oslo i 1990. «Over 90 prosent var dekorert med natursymboler, dyr, planter og landskap.

Først aller sist i toget kom en fane med et klart kulturelt motiv. Den ble båret av den franske skolen».

Jeg har stor sympati og forståelse for de skarpe reaksjonene til beboerne på Stovner da de mistet nærskogen sin til fordel for utbyggingsformål. Flere av mine beste opplevelser med barn og familie, eller fra min egen oppvekst, har jeg fra naturområder som jeg fikk mulighet til å knytte et nært og varig forhold til. Mange av oss har vår egen «blåbærskog», eller et sted som inngår som en del av barndommens gåtefulle rike. Det kan være områder vi har lært å sette pris på i voksen alder – små steder hvor vi ofte vender tilbake for å finne rom for ettertanke – eller kort og godt som et fristed med myke skogstier og lukt av regnvåt furu hvor vi kan spasere langsomt – eller svette i pulsdrivende intervalltrening.

Det er ingen grunn til å undervurdere stedet.


«Har ikke alle mennesker et hemmelig sted»? spør Johan Borgen i essayet «Fra innbilningens verden» og fortsetter: «Og når jeg sier sted, tenker jeg ikke på en geografisk lokalitet, skjønt den kan danne utgangspunktet, men på et sinnets rom». 

Jeg har sans for begrepet «stedets ånd», anvendt av blant annet Harald Olsen, direktør ved kunsthøgskolen i Oslo. Han har forsket i emnet stedsforståelse og studert betydningen av det hellige stedet i keltisk og norsk kulturtradisjon. Det kan naturligvis være fristende for noen å avfeie slike begreper som svevende spiritualitet og lite relevant for dagens travle og tidsklemte mennesker.

Begrepet ånd behøver allikevel ikke i denne sammenheng å tas helt bokstavelig – men som et uttrykk for at mennesket har en evne til å utvikle sterke forbindelser til landskap og omgivelser – små blåbærskoger inkludert.

Norge har generelt et svakt og begrenset vern av skog-ressursene. Tatt i betraktning den dyptgripende betydningen tusenvis av små grønne lunger og skogsområder har for så mange av oss – bør vern av disse arealene oppgraderes betydelig. Vern av store spektakulære, naturområder er viktig, men målt i forhold til bruk og nytte har landets hundrevis av «blåbærskoger» minst like stort behov for beskyttelse mot inngrep.

I lys-sermonien i Blåbærskogen var søsknene Cecilie og Marius Dokka blant de yngste som deltok. «Jeg drømte om at skogen ikke skulle hogges og at jeg skulle få en mobiltelefon», sa Cecilie til lokalavisens reporter etterpå. Det hjalp ikke at hun hadde laget en egen kampsang for skogen sin. Planleggerne hadde bestemt at det populære grøntområde til drabantbyfolket skulle bort.

Det hører med til historiens bittersøte avslutning at Cecilie fikk oppfylt den andre delen av drømmen sin. Hun fikk mobiltelefon.

Hva skal vi si om et samfunn som makter å utstyre 11-åringene sine med trendriktige mobil- telefoner og mp3-spillere, men som hogger ned nærskoger og raserer grønne boltreplasser i nærmiljøene?

Det er å håpe at planleggings- filosofien bak drapet på Blåbærskogen ikke er særlig utbredt i kommune-Norge.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 38 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -