Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Ung designer som vil engasjere

Hun er ikke mer enn 23 år, men likevel i ferd med å klare noe som er nesten umulig i Norge: slå igjennom som designer. Men Leila Hafzi vil noe mer enn å kaste seg på motekarusellen. Klesproduksjonen gir arbeid til fattige kvinner i u-land.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
Hun er ikke mer enn 23 år, men likevel i ferd med å klare noe som er nesten umulig i Norge: slå igjennom som designer. Men Leila Hafzi vil noe mer enn å kaste seg på motekarusellen. Klesproduksjonen gir arbeid til fattige kvinner i u-land.

I løpet av rekordtid er Leila Hafzi i ferd med å etablere seg i designfattige Norge, og det etter å ha lært seg alt selv. For to år siden kom hun ikke inn på design-skolen hun søkte på. I løpet av tiden som er gått siden, har hun vært sin egen læremester, og hun har etablert og utviklet sitt eget firma «Earthling Wear». Sist vinter ble hun kåret til årets klesdesigner på «Absolute Fashion Awards» under Moteuken i Oslo.

Rask utvikling

I stedet for å sette seg ned og furte eller gi opp over ikke å komme inn på skolen, reiste hun og en venninne på loffen til Nepal. Etter tre måneder returnerte hun med 750 ferdige klesplagg i kofferten. Litt seinere holdt hun stort moteshow med venner som modeller og hjelpere, få dager etter hadde hun startet egen butikk i hjembyen Stavanger.

– Vi måtte starte butikk for å få solgt alle plaggene, forklarer hun. – Men responsen var så god at jeg snart reiste ned igjen, for så å lansere en ny kolleksjon midt i sesongen.

I tillegg til butikken startet hun agenturfirmaet Earthling Wear som etter hvert har begynt å selge klær til butikker rundt omkring i hele landet, enten kundene nå er eksklusive designforretninger eller mer alternative butikker med naturbaserte varer. Selv om utviklingen har gått usedvanlig raskt, legger ikke Leila skjul på at arbeidet også har vært hardt og at tiden kan være knapp innimellom.

– Jeg visste ikke hvordan ting skulle gjøres da jeg startet, jeg har lært underveis. Men jeg tror at hvis du tør å gjøre noe, får du respons.

Arbeid til fattige

Klærne hennes gir flere arbeidsplasser i de to fattige landene Nepal og Iran. Et par ganger i året reiser hun dit for å få lagd nye kolleksjoner. Med seg har hun mapper med design og mål klare. I løpet av noen hektiske uker blir materialer valgt ut og klærne laget av lokale syere og strikkere.

– Når jeg for eksempel kommer ned til Iran, går jeg rundt, kjøper materialer, sjekker at målene på klærne blir riktige i forhold til stoffene og setter i gang, sier hun.

– Hvordan lønner du dine leverandører?

– Jeg synes det er viktig at begge parter blir fornøyde med både arbeidsforhold og lønn. De som syr eller hekler for meg, setter for det meste prisene selv. Skredderen jeg bruker i Nepal, holder for eksempel en pris som er flere ganger dyrere enn de syerne som treffes på gata, sier Leila. De fleste som får arbeid på grunn av hennes bestillinger er kvinner, som på den måten skaffer familien en kjærkommen ekstrainntekt. I løpet av tiden hun er der, kan hun sysselsette opp mot 100 syere og strikkere. Mange av dem har etablert sin egen virksomhet etter å ha fått oppdrag fra henne.

– Hvis de ikke hadde hatt denne inntekten, ville en del av ungene kanskje ikke kunnet gå på skole, sier hun.
Leilas pappa kommer fra Iran, derfor bor og spiser hun hos slektninger når hun er der nede. Tanten hjelper henne med bestillingene. Når Leila kommer tilbake til Norge, har hun med seg de lekreste plagg – laget av mohair, chiffon, silke og persisk teppestoff. Eller hva med en kjole laget av bare perler? Eller en av metall?

– I muslimske Iran må klærne dine virke temmelig vågale. Hvilke reaksjoner får du?

– De flirer jo litt, men de vet at det er annerledes i Norge. Dessuten går også kvinner i Iran med chiffon og korte skjørt – vel å merke i dameselskaper uten menn til stede.
Vel hjemme i Norge blir klærne gjort kjent på visninger som innebærer mer enn tynne modeller og fengende musikk på en catwalk. Sist gang deltok også Anneli Drecker, kjent fra gruppa Bel Canto.

– Jeg har hatt stort show tre ganger. Hver gang blir det så svært og fører til så mye arbeid at jeg nesten ikke får konsentrert meg om å selge klær. Da tenker jeg: aldri mer.

– Hvorfor kan du da ikke bare ha en «vanlig» motevisning?

– Nei, for jeg vil gjerne si noe med det jeg gjør. Den hippe moten blir for overflatisk for meg, sier hun.

Vil hjelpe

– Når jeg jobber som jeg gjør, oppnår jeg kanskje en timelønn på rundt 30 kroner. Jeg kunne sikkert skaffet meg en «vanlig» jobb med en grei lønn og enklere arbeidsforhold. I stedet baler jeg på meg gjeld. Det er litt slitsomt å drive produksjon i et u-land, vi snakker ikke engang samme språk. Jeg kunne valgt å legge produksjonen til lavkostnadsland i Europa, for eksempel Portugal, men det kan andre gjøre. For meg er det like viktig å komme til en annen hverdag enn den europeiske. Jeg vet hva jeg vil, og føler ikke at jeg er alene om å gjøre dette. Hvis jeg stikker av, er det mange som ikke har arbeid. Kanskje kan du kalle det idealisme, sier hun.

Selv om hun har utført mye og kommet langt på veldig kort tid, synes hun selv at hun har langt igjen før hun kan gjøre det hun har aller mest lyst til.

– Jeg følger hjertet mitt fullt ut, og det har gått bra til nå. Men jeg er ikke kommet dit jeg vil være ennå. Kanskje du kan si det sånn at folk har sett rammen, men at maleriet ikke er malt ennå?

– Og hva vil du helst gjøre i framtiden?

– Helt siden jeg var i Nepal for første gang, tenkte jeg: Jeg vil flytte dit. Det finnes så mange problemer der. De trenger hjelp til å kunne hjelpe seg selv. Kanskje kan jeg bidra med å være et slags bindeledd mellom menneskene der og større hjelpeorganisasjoner, i tillegg til å arbeide med kolleksjonene. Selv småprosjekter hjelper for at familiene skal få ekstrainntekter, om det så bare er å hjelpe til å få solgt småting folk lager. Jeg er flink til å få kontakt med folk og ønsker at firmaet mitt skal hjelpe mennesker. Når merket mitt blir mer anerkjent og får mer tyngde, blir det lettere også å gjøre andre ting, som å bidra med bygge opp industrien i Nepal. Hvis hellet mitt fortsetter, er det kanskje ikke så lenge igjen før jeg kan begynne med det arbeidet, sier hun.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!