Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Turboidealisten

Erik Dammann vil snakke mer om fattigdom, mindre om miljøvern og har sett seg lei på å spikke fliser. Det dreier seg om å skape et alternativt økonomisk system.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Erik Dammann vil snakke mer om fattigdom, mindre om miljøvern og har sett seg lei på å spikke fliser. Det dreier seg om å skape et alternativt økonomisk system.

Når man ser ut over Bunnefjorden oppdager man det skitten-rosa sløret av svevestøv som ligger over Oslo by senvinters. Siden 1972, da Erik Dammann reiste fane mot forbrukskulturen, har bilparken i Norge mer enn doblet seg. Ikke mye har gått riktig vei. Unntatt kanskje kollektivvanene til to mennesker på båten fra Aker brygge til Nesoddtangen. Dammanns veibeskrivelse røpet at han ikke forventet Folkevettsankomst med andre midler enn båt og buss. Om vi så kunne, torde vi ikke annet enn å lystre.

For Erik Dammann er langt frautslått – noe man kan frykte når noen har gjennomført et maratonløp i idealisme. Han er fremdeles skarp i blikket, sterk og smidig i kroppen. Så trener han da også hverdag. Fem ulike ruter, alt etter form og vilje, hver inneholdende sitt sett av utfordringer og opplevelser. Det er best slik, i følge Dammann, for ensformighet kveler innsatsviljen.

Bok og bevegelse

Fru Dammann, Ragnhild, har gitt oss varme tøfler, kaffe, te og et fat med velsmurte knekkebrød. Vi sitter i stuen, ser ut av vinduet, forbi Nesoddens vinternatur, mot den rosa giftskyen, og føler den nær og fjern på samme tid. Vi er nær nok til å se skyen, til å høre larmen – hvis vinden står rett. Fjerne nok til å kjenne lukten av friskt saltvann.

Her sitter Erik Dammann og skriver på sin selvbiografi – reklamemannen som ble den norske alternativbevegelsens store fødselsmaskin.

- Jeg husker godt det øyeblikket: alt falt på plass! Jeg løp inn og omfavnet Ragnhild og sa: «Nå vet jeg hva jeg skal gjøre! Jeg ser det for meg, alt sammen!» Jeg måtte skrive en bok!

- Få bøker har skapt så store ringvirkninger i norsk samfunnsdebatt som «Fremtiden i våre hender» gjorde i 1972. Forestilte du deg viktigheten av hva du hadde skrevet da du sendte inn manuskriptet?

- Ja, jeg forestilte meg faktisk at jeg skulle få til en ny bevegelse. Allerede mens jeg skrev boka hadde jeg planer om et kjempemøte med internasjonale og verdenskjente foredragsholdere...

- ...og tre tusen deltakere!

– Nei, kanskje ikke tre tusen. Det er klart det var stort! Avslutningen med «Barn av regnbuen» sitter fremdeles som en frysning i ryggmargen. Men det som oppsto var nok mer planlagt enn mange har trodd. Som reklamemann visste jeg hvor mye som skulle til for å nå ut og jeg nedla et enormt forarbeid.

30-åringen

- Tyve tusen medlemmer etter fem år...,utrolig!

- Ja, Fivh hadde faktisk nesten tredve tusen medlemmer på det meste. Men verken tyve eller femti tusen kan i seg selv forandre noe. Det viktigste er å få til en holdningsendring i befolkning, gjennominspirasjon, forståelse og innsikt.

- Er du fornøyd med 30-åringen?

- Ja, men jeg føler nok at noen av de prinsippene som var – og er - grunnleggende har glippet underveis. De siste årene har det har blitt mer miljøvern og mindre solidaritet. Dette har mer appell til dagens ego-holdninger: det rammer meg og mine barn.

- Synes du dette er et problem?

– Når praktisk talt alle andre organisasjoner og aktivister snakker om miljøet er det trist hvis den eneste som hadde forandring avhensyn til den tredje verden som utgangspunkt også skal kapitulere overfor trendene. Etter mitt syn klarer vi ikke å løse miljøproblemer hvis vi ikke finner en modell forrettferdig fordeling.

Reklamemannens ansvar

Dammanns stuevegger er dekket avbøker, bøker, kunst, bøker og gjenstander fra Samoa. Det halvårige familieoppholdet blant innfødte på stillehavsøyen Savai i 1968 skulle bli sjelsettende. Han ble høvding avlandsbyen Manase, et samfunn grunnlagt på fellesskap og materielldeling. Det var da reklamemannen innså forbrukskulturens mangler og gjorde sin boklige renselse. Eller?

– Da jeg begynte med reklame, syv-åtte år etter krigen, var det ikke grunn til å være betenkt. Vi var et fattig land og trengte å få hjulene i gang. I sekstiårene fikk jeg derimot mer skrupler. Jeg påvirket jo folk til å bli moteavhengige og uselvstendige i forhold til tingene.

– Så dypest sett har Dammann alltid vært en idealist?

– Ja, jeg har alltid hatt en styring mot et sett grunnverdier. Før jeg skrev boken hadde jeg jobbet for Samvirke-bevegelsen, planlagt et non-profit reklamebyrå, holdt foredrag i reklameforeningen om ikkemateriell markedsføring og skrevet artikler i Dagbladet om reklamemannens ansvar.

– La meg supplere listen din med Fivh, Alternativ Framtid (nå ProSus),Forum for systemdebatt..., samtidig som du har flyttet mangfoldige mål skog til landets bokhyller. Hvor henter du energien fra?

– Livet krever en interesse av enviss størrelse og betydning – noe å tro på og jobbe for. Nå når jeg holder på med selvbiografien min ser jeg at det som drev meg var en tro på at alt var mulig, bare man satset riktig og planla grundig nok.

- Og den troen har du fremdeles?

– Jeg har mange ganger følt det har buttet imot, men ikke at det ikke har vært mulig å gjøre noe med det.

Folk flest

– Men hva er grunnen til at folk ikke nærer disse verdiene samme betydning som deg?

– Det er vår egen feil. Vi som har jobbet for forandring har ikke klart å legge frem dette på en måte som tenner nok.

– Så det er ikke folket som svikter?

– Vi hadde neppe overlevd steinalderen hvis ikke bunnen i mennesket består mer av fellesskapsfølelse enn av snever egeninteresse, men vi blir påvirket av samfunnet til egoisme, materialisme og egennytte.

– Så det er jordsmonnet som er dårlig, ikke trærne?

– Jeg blånekter på at mennesket er egoistisk av natur! Jeg har selv levd i et samfunn som fremmer det motsatte. Folk på Samoa konkurrerte om å yte noe for fellesskapet og dele.

– Men er dette direkte overførbart til vårt eget samfunn?

– For meg er dette et prinsipielt poeng. Mange påstår at vi alltid har vært egennytte- fremfor fellesskapsorienterte. Det vil jeg bestride.

Pendelen

Det knaser i kjevene. Knekkebrød er vanskelig å spise på diskré manér. Men Dammann er vant til å snakke gjennom støy. Han tordner mot underholdningsmedier og samfunnsfordumming:

– Dette gjorde meg motløs og nedtrykt en periode. Så kom Attac og det vakte oppmuntring – noe var på gang igjen blant de unge.

– Du setter din lit til ungdommen altså?

– Ja, det er alltid ungdommen som er hoveddrivkraften i samfunnets forandringsprosess – de er ikke bundet opp til systemet på samme måte. Men de senere årene har ungdomsidealet vært å sitte tilbakelent med et overlegent og ironiserende flir og se på alle idiotene som trodde at ting kunne bli bedre.

– Men nå endrer altså bildet seg?

– Ja, vi er inne i et stemningsskifte. Det begynner å bli en markert skepsis til nyliberalismen, mye takket være Bush og co – som har satt den på spissen! Man kan nesten håpe på en krisemaksimering, at det blir enda litt verre, for det tvinger frem en snuoperasjon. Noe annet vil ikke gå! Skal vi videreføre dette tyve år til vil det bryte sammen.

– Historien er en pendel?

– Ja, jo lenger ut pendelen går, sterkere blir kraften som trekker den tilbake.

En alternativ økonomi

Utgangspunkt for boken «Fremtiden i våre hender» var et ønske om å forandre verden. Men siden 1972 har verdens forandring stort sett vært mot det verre. Mens 61 prosent av amerikanerne er overvektige er 850 millioner mennesker underernærte. Og Norge har kuttet u-hjelpen til 0,8 prosent av BNP, mot 1,2 i 1992. Snittet for verden er 0,22 prosent – nøyaktig det samme som detvar i 1972.

– Grunnen er at man aldri for alvor har forsøkt å skape en alternativ økonomi, fremholder Dammann: – Man har trodd at man kunne fikse og trikse på et systemsom er avhengig av evig vekst og konkurranse, men det går ikke!

– Så man må forlate det kapitaliske systemet?

– Vi må ha en viss form for markedsøkonomi – det finnes ingen gode alternative modeller for å fordele produksjon og produksjonsresultat på - men den må styres politisk etter visse grunnleggende moralske prinsipper, verdier og idealer. Også Adam Smith innså at det å slippe egoismen fullstendig løs kunne ødelegge hele markedssystemet.

Til kilden

– Hva med Attac-modellen: å sette konkrete mål, som å innføre «Tobinskatt»en skatt på valutatransaksjoner – og ta de små skrittene?

– Det er bra, men ikke nok. Det kan fort bli en unnskyldning for ikke å gå til kilden: dagens økonomiske system dyrker frem menneskets mest negative egenskap, nemlig den snevre materielle egennytte og konkurransen for å hevde seg og sine interesser. Dette ser vi stadig grovere eksempler på i form av korrupsjon og annet økonomisk snusk.

– Dagens Dammann synes mindre opptatt av det enkelte menneskets livsførselog mer opptatt av systemet enn for tredve år siden

– Jeg har alltid ment at det er nødvendig å fokusere på begge deler, men i dag er jeg kanskje enda mer opptatt av at det økonomiske systemet umuliggjør de endringene som vi ønsker. Dette mener jeg Fivh og andre alternative bevegelser ikke er klare nok på. De snakker om de små forandringer og har tilsynelatende kapitulert overfor den store og avgjørende endringen.

– Men kan ikke slike enkeltsaker bidra til å gi kapitalismen et bedre ansikt?

– Kapitalismen har vist en fantastisk evne til å tilpasse seg og vil fremdeles kunne overleve kriser, protester og krav til forandring. Jeger redd også dagens ekstrem-kapitalisme vil kunne bukte seg videre og forsere de hindrene som vi måtte klare å legge i dets vei, helt til vi befinner oss helt på tampen av katastrofen.

– Vi trenger altså en krise. Har vi det for godt til å ville endre på noe?

– Jeg tror ikke folk har det så bra. De har det godt materielt sett, men føler et voldsomt konkurransepress og en utilstrekkelighet, både i forhold til jobb og familie. Folk har jo så dårlig tid at de ikke har tid til å leve!

Et verdikompass

- Historisk sett har vi lite å klage på. Det er få som sulter i dagens Norge, i motsetning til for hundre år siden!

– I «Ny Livsstil» (Folkevetts forløper, red. anm.) satte vi opprekke sosiale indikatorer, som kriminalitet, vold, drap, selvmord, rusmiddelbruk med flere. Nesten alle viste en klar bedring frem til begynnelsen av 60-årene, i det liberalismen skjøt fart og mye av den økonomiske kontrollen ble sluppet fri. Da snudde det. Vi hadde antagelig en optimal situasjon i Norge i 60-årene.

– Det snudde ved Gerhardsen altså!

– Ja, og han innså faktisk at velstanden var i ferd med å gå for langt– det fortalte han meg i et intervju jeg hadde med ham i 1976. Men så var han da også medlem i Fivh.

– Så idealet er å globalisere den skandinaviske velferdsmodellen, årgang1965?

– Kanskje, men det er viktig at man ikke henger seg oppbestemt løsning. Det er to fundamentale verdisett som står opp mot hverandre: Samarbeid, fellskap og deling eller konkurranse, egennytte og materiell makt. Hvis vi styrer etter de første vil vi på ett eller annet tidspunkt kunne skape et konkret samfunnsalternativ. Hvis ikke er vi prisgitt en rå kapitalisme.

– Hvem holder roret? Politikeren eeller økonomene?

– Økonomene. Politikerne har abdisert.

– Hvordan skal man da klare å endre kurs?

– Vi må skape en motmakt der fellesskapsverdiene må styre kursen og kompasset.

– Noen må jo likevel styre, og hvordan skal man klare å ta over plassende som befinner seg ved roret i dag?

– Det vil jeg ikke spekulere i. Men i det øyeblikk et klart bevisst flertall er motstandere av det økonomiske systemet vi har kommer det til å skje en forandring.

En pekefinger

- Når du nå sitter med fortiden i dine hender og skriver din selvbiografi, er du stolt over det du har prestert?

- Jeg er glad for at jeg stort sett har hatt en styring mot de verdiene som jeg tror på, uten å bli sekterisk-ideologisk bundet opp. Men stolt? Jeg har jo hatt kolossale tilbakeslag og måttet gi opp prosjekter fordi jeg har sprengt meg. Så det er klart det er masse ting som kunne vært annerledes.

- Et siste faderlig råd..., eller en pekefinger, idet Fivh trer inn i sin tredveårskrise?

- Det er to ting: ikke glem det overordnede, nemlig det at noen ødelegger seg med overflod, mens noen ødelegges av sult og mangler. Og se etter helheten - ikke bitte små biter.

Jorden dreier. Bak oss er Nesodden og Dammann i ferd med å beveges mot natt og stillhet. Men Oslos lysskinn reflekteres i støvkapselen, og byen fremstår som om det var dag og ikke natt. Et stykke virkelighet under en rosa sky. Segmentert ut av tiden. Vi nærmer oss.

 

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -