Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for etisk og miljøvennlig forbruk

×

Advarsel

JUser: :_load: Kan ikke laste bruker med id: 62

Søppel blir til brød

– Jeg nyter livet, sier den 63 år gamle 19-barnsfaren og søppelsamleren Sebastiâo Dias de Morais. Jobben hans er å samle papir, glass og annen søppel. Andre menneskers avfall betyr penger til mat for Sebastiâo og hans familie.
Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.
– Jeg nyter livet, sier den 63 år gamle 19-barnsfaren og søppelsamleren Sebastiâo Dias de Morais. Jobben hans er å samle papir, glass og annen søppel. Andre menneskers avfall betyr penger til mat for Sebastiâo og hans familie.


Sebastiâo bor i byen Curitiba i den sørlige delen av Brasil. I bykjernen bor 1,7 millioner mennesker, og 2700 av dem er kolleger av Sebastiâo. De samler papir, glass, metall, plast og andre ting folk kaster. Søppel­sankingen betyr penger til livets opphold for disse menneskene.

Ifølge Orlei Medeiros de Camargo i Recoopere, en organisasjon for søppelsamlere, har de medlemmer som spenner fra arbeidsløse lærere og lastebilsjåfører til rusmiddelmis­brukere. Det er like mange kvinner som menn, og en del har barn som hjelper til. De fleste mangler utdanning, er fattige og bor i byens slumområder. Takket være innsats fra bykommunen har samlerne i Curitiba likevel bedre forutsetninger enn de fattige i de fleste andre byene i Brasil.

Forlot landsbygda

I 23 år har Sebastiâo gått rundt i gatene i Curitiba og samlet sammen det andre kaster fra seg. Han legger avfallet i ei vogn han drar etter seg over 20 kilometer hver dag. Tidligere bodde han på landsbygda og arbeidet som håndtverker. Industrialiseringen gjorde at han mot slutten av 1970­tallet ikke lenger kunne livnære seg av å lage takrenner og kjøkkenutstyr av metall, og han så ingen annen utvei enn å flytte inn til byen. I 1977 kom Sebastiâo til Curitiba. Et provisorisk husrom i en av byens slumområder ble hans hjem, og for å overleve begynte han å plukke søppel som kunne selges til gjenvinningsindustrien.

– Jeg jobber mer enn tolv timer hver dag. Klokka sju om morgenen starter jeg på min faste runde for å samle materiale jeg kan selge, og avslutter arbeidsdagen mellom sju og ni om kvelden, forteller Sebastiâo.

Han går i omtrent åtte timer og bruker resten av arbeidsdagen til å sortere og pakke avfallet han har samlet. Seks dager i uka.

– Det er en hard jobb, men takk Gud, vi har nok penger!

Han løfter hendene i været og smiler. Smilet sitter løst hos Sebastiâo. Han lar ikke en slitsom jobb ødelegge livsgleden.
– Og jeg er i toppform!

Han slår hendene mot brystet og titter nedover sin lange, tynne, sene­sterke kropp. Han går mye, og er sprek som en ung mann til tross for sine 63 år. Når arbeidsdagen er over, tar han seg en dusj, setter seg foran tven og slapper av før han går til sengs rundt midnatt.

– Klokka seks våkner jeg og er klar for en ny dag, forteller Sebastiâo.

Delvis går han på sine sanke­runder alene, og delvis sammen med Hilda Sandira Pinto de Morais, som han har vært gift med. Nå er de en slags partnere, og tar vare på sønnen Ezequiel sammen.

– Hvor mange barn har du?
Sebastiâo tipper hodet bakover og kniper sammen øynene, leppene beveger seg. Til slutt sier han:

– Jeg har vært gift fire ganger og har 19 barn. Men seks av dem er døde. Han har bare Ezequiel å ta vare på nå, de andre er voksne.

Miljøprogram


Bystyret i Curitibas begynte i 1989 å arbeide med et miljøprogram som skulle hjelpe både de fattige og miljøet samtidig. Fra før fantes det allerede en gjenvinningsindustri, et grossistledd og søppelplukkere som sanket materiale på gata og hjemme hos folk. Politikerne ønsket å øke mengden av avfall som skulle gå til resirkulering og satte i gang en omfattende kampanje. Husstandene i byen fikk besøk av folk som fortalte om avfallssortering, barna fikk et under­visningsprogram i skolen, og bystyret kjøpte reklameplass i fjernsynet.

Dermed økte folks miljøbevissthet, og avfallssamlerne fikk en enklere jobb siden søpla allerede var sortert. Organisk avfall sorteres for seg og hentes av kommunens biler. Plastikk, papir, metall og glass legges i samme pose, og hentes enten av en samler eller av kommunens bil. Siden avfallet er sortert, slipper samlerne å rote gjennom søpla for å finne noe de kan selge.

I dag resirkuleres 20 prosent av alt husholdningsavfallet i Curitiba. Over halvparten av avfallet samles inn av fattige som går med vogn eller bruker hest. Resten hentes av biler i regi av kommunen. Samlerne var skeptiske til de nye planene, de var redd de skulle bli arbeidsløse. Ifølge Gisele Martins dos Anjos i byadministrasjonen har samlerne bare hatt fordeler med det nye programmet.

– Det er nok søppel til alle! Dess­uten oppfordrer vi folk til å gi avfallet til samlerne, forteller hun. Hun understreker også at pengene kommunen tjener på salg av det resirkulerbare avfallet, går til sosialt arbeid i byen.

Hard konkurranse


Fra andre hold får vi høre at markedet er sprengt. Det er for mange samlere, de har problemer med å tjene tilstrekkelig med penger. Fernando de Souza Cândido er 16 år gammel og jobber fire timer hver dag med å samle resirkulerbart avfall. Han underholder seg selv og sin mor med de 20 realis, eller 100 kroner, han tjener i uka. Om kvelden går han på skole for ungdom som ikke har fulgt normal skolegang.

– Det er for mange av oss nå, og det er vanskelig å finne nok materiale, sier han.

Fernando sitter med bøyd hode på hestevogna. Midt på dagen tar han en pause. Han kan ikke la hesten gå for mye, da trenger den mer mat enn Fernando har råd til å gi den. Gutten tror det er flere årsaker til at samlerne har dårlige tider. Det har blitt flere som går rundt og samler, og folk foretrekker å gi avfallet til kommunens biler fordi de har mer tillit til dem. Dessuten har mange store firma funnet ut at de kan spare penger på å selge papiret sitt selv, istedenfor å gi det bort. Sebastiâo derimot merker ikke særlig mye til konkurransen fra verken kommunens søppelbiler eller andre samlere.

– Jeg har min faste rute. Folk kjenner meg, og gir avfallet sitt bare til meg. Jeg har også fått nøkkelen til bakgården til en del firmaer, der jeg bare kan forsyne meg, sier han. I 15 år har han hatt faste steder å gå til, og årsaken til tillitsforholdet er enkel: Sebastiâo stiller opp hver eneste dag, folk har tillit til at han kommer og henter papiret, plasten, glasset og metallet. Folk gir ham også klær, mat og skolemateriell til sønnen.

Den siste tiden har familien likevel hatt mindre penger å leve for.

– Prisen på mat og andre varer stiger, men det gjør ikke prisen på materialene vi leverer til gjenvinning. I det siste har den faktisk sunket, sier Sebastiâo.

– Ja, jeg leste i avisen at markedsverdien på papir har gått mye ned i det siste, legger Hilda til.

Søppel mot mat


De to sier likevel at de har det mye bedre enn mange andre økonomisk sett. Derfor benytter de seg ikke av et annet tilbud fra kommunen, nemlig å bytte resirkulert avfall mot mat. «Grønn utveksling» kalles det. Fattige kan samle sammen fem kilo resirkulerbart materiale og bytte det mot en kilo mat.

– Vi er heldige, derfor lar vi dette tilbudet være forbeholdt andre som trenger det mer enn oss, sier Sebastiâo og Hilda.

I påsken er også påskeegg en del av byttet, og til jul kan de voksne få julemat og leker til ungene. Gisele Martins dos Anjos i byadministrasjonen forteller at mange av de som benytter seg av byttemuligheten, ikke er samlere, men andre fattige som trenger mat. Fernando og hans mor er blant dem som benytter seg av bytte­tilbudet.

– Jeg bytter tunge metaller mot mat. Det lønner seg fremfor å levere det til grossisten, sier Fernando.
Fernandos drøm er å få en «skikkelig jobb», som han sier. En hvilken som helst jobb egentlig, bare det er noe fast. Kan godt være lønnet med den altfor lave minstelønna på 750 norske kroner per måned. Da får han i hvert fall pensjonspoeng.

– Jeg vil ikke plukke søppel hele livet, sier Fernando.

Sebastiâo har derimot ingen planer om å skifte jobb. Han tjener mer enn det dobbelte av minstelønna – skattefritt. Dessuten har han en liten jordlapp i Sâo Paulo han kan selge, dersom han kommer i pengenød.

– Har du tenkt å få flere unger?

Sebastiâo blir stille. Ser opp i lufta, tenker. Så sier han:
– Nei, jeg tror jeg har nok. For mange unger betyr for mye hodepine.
Støttet med midler fra NORAD.

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 35 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!