Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Økernveien 94, 0579 Oslo

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Stopp sløsepolitikken!
Skal vi bekjempe klima- og naturkrisa må vi bekjempe overforbruket!
Støtt kravene!

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Jo mer vi er sammen

I et over tusen kvadratmeter stort hus lever 24 små og store ut kollektivdrømmen. Med fellesmiddager, miljøbevissthet, og uten konflikter. I alle fall nesten.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

I et over tusen kvadratmeter stort hus lever 24 små og store ut kollektivdrømmen. Med fellesmiddager, miljøbevissthet, og uten konflikter. I alle fall nesten.

Det store kollektivprosjektet var liksom noe som hørte syttiårene til. Du vet, på den tiden da de radikale kjørte fargede folkevognbusser, kvinnene brente BH-ene, og mennene bedrev selvproletarisering. I dag – når de tidligere kommunistene jobber som redaktører, forfattere og professorer, som bare en sjelden gang titter frem for å forsvare seg mot fortidas grums – fortoner også drømmen om et kollektiv seg som ganske fjern for de fleste. 70-tallskollektivets gleder og sorger beskrives meget treffende i den svenske suksessfilmen «Tilsammans».

 – Ha, den så vi på innflyttingsfesten!, forteller Marte Rostvåg Ulltveit- Moe, en av ildsjelene bak kollektivet Villa Mer.
– For å se hvordan det ikke skulle gjøres. Men Villa Mer skiller seg nok drastisk fra hvordan de hadde det i Tilsammans. De gjorde jo ikke annet enn å krangle, og den seksuelle eksperimenteringen er vi definitivt ferdig med her, humrer hun.

Praktisk økologisk

I dag bor 24 mennesker side om side i Villa Mer. Den yngste er Yngve på to og et halvt, den eldste er Erik på 64. De fleste av de voksne er i trettiårene. Villa Mer ligger i Fetsund, en snau halvtimes togtur utenfor Oslo. Den vakre villaen ble oppført tidlig på trettitallet, og har fungert som kollektiv i over femten år. De nåværende eierne kjøpte bygget for halvannet år siden.

- Dermed overtok vi mange av ideene og tankene til de som hadde prøvd og feilet her i mange år, påpeker Marte.
Opprinnelig var Villa Mer et hjem for uhelbredelige tuberkulosepasienter. Alt håp var ute for de som ble plassert her, og skjulet, der beboerne i dag blant oppbevarer hageredskaper, fungerte i sin tid som likhus. Selve huset har nesten ni hundre kvadratmeter boareal, fordelt på cirka 50 rom. I tillegg er det store fellesarealer – med blant annet peiskrok, lekerom, TV-stue og et smått luksuriøst bad med tilhørende boblebad.

– Boblebad? Passer det for fanatiske miljøvernere? Marte, som jobber i Regnskogfondet, himler litt med øynene.
– Villa Mer er ikke bygget opp rundt noen spesiell økologisk filosofi. Det betyr ikke at vi ikke setter miljø høyt, men at vi konsentrerer oss mest om praktiske ting. Som at man får den lokale kolonialen til å ta inn økologisk mat, og handler fra økologiske gårder. Som at de komposterer avfallet. Og bytter og låner av hverandre, i stedet for hele tiden å kjøpe nytt.

Sosiale sammen

I tillegg til at Villa Mer skal være miljøvennlig, sier også formålsparagrafen at kollektivet skal være sosialt. Alle beboerne vi snakker med nevner nettopp det sosiale som det beste ved å bo så mange sammen. Men hva hvis det ikke fungerer? Hva hvis hår i vasken, sluntring med støvsuginga og fiskepinner til middag skaper dårlig stemning?

– Det kan nok bli et problem, men herregud, sånt noe kan man jo ta opp? Vi lider oss gjennom to møter i måneden der slike ting diskuteres. De fleste av oss bodde i kollektiv også før vi flyttet hit, så vi har jo fått litt erfaring i forhold til å løse konflikter.
– Dessuten skal vi ha takhøyde. Det er lov til ikke å være bestevenner med alle, skyter Beate Eiklid inn. Nei, Marte vil i stedet snakke om det som er feiende flott med kollektivlivet.

– Det er alltid noen hjemme, vi har alltid noen å snakke med. Og barna – det bor åtte av dem her – får mange ulike voksenpersoner å se opp til.
– Når du bor sammen med så mange, får du se både gode og dårlige sider hos folk. Det gjør at du føler seg mer normal, sier Beate Eiklid, og spretter opp fra hagebordet der vi sitter. Seksåringen Amund er nemlig i ferd med å stenge en av de mindre ungene innenfor gjerdet med kaninene. Det er stadig inn- og utflyttinger på Villa Mer, men enkelte typer mennesker er ikke like velkomne til å flytte inn.

– De som ringer og bare spør om pris, for eksempel. Da legger vi bare på. På kjøkkenet råder dugnadsånden – dagen vi har kommet på besøk er nemlig satt av til oppussing av kjøkkenet og andre forefallende oppgaver. Og på kjøleskapet henger en liste over de oppgavene som skal utføres denne dagen. I tillegg til vaskeliste, middagsliste og ryddeliste. Samt en skryteliste, der beboerne kan skrive hva de synes er fint med å bo i Villa Mer. Opprinnelig hang det en klageliste der også. Men det var liksom ikke fullt så koselig .

Les mer om Villa Mer på
http://www.villamer.org