Kontakt oss

Telefon: 22 03 31 50
E-post: post@framtiden.no
Mariboes gate 8

Støtt arbeidet vårt

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Med din støtte kan vi gjøre enda mer.
Bli medlem nå!

Ja til miljørabatt!

Kutt moms på reparasjon og utleie av klær, utstyr og elektronikk!
Les mer

Vi jobber for en rettferdig verden i økologisk balanse

Drømmen om det grønne liv

Boka ”Grønt Liv” fra 1974 ble en bibel for unge, urbane radikalere med troen på at jordbrukskollektiver skulle forandre verden. Forfatteren av boka, Stein Jarving, har fortsatt tro på et liv i pakt med naturen, og har restaurert sitt eget småbruk i Tvedestrand. I Jarvings nye bok ,”Det grønne liv”, deler han erfaringene sine.

Artikkelen er mer enn to år gammel. Ting kan ha endret seg.

Boka ”Grønt Liv” fra 1974 ble en bibel for unge, urbane radikalere med troen på at jordbrukskollektiver skulle forandre verden. Forfatteren av boka, Stein Jarving, har fortsatt tro på et liv i pakt med naturen, og har restaurert sitt eget småbruk i Tvedestrand. I Jarvings nye bok ,”Det grønne liv”, deler han erfaringene sine.

- Se her!
Stein Jarving veiver entusiastisk pekerfingeren mot en luke. Luken leder inn mot et rom, og det er kanskje best at vi sparer leserne for detaljene om hva som befinner seg der.
Jarving har nemlig kompostdass, det vil si at doen i huset ikke er tilknyttet noe kloakkanlegg. Rommet er et komposteringskammer som tømmes annethvert år.
– Og det lukter faktisk ikke vondt, flirer han.
Er det slik miljøkampen skal vinnes?

Kollektivenes vekst og fall

Skru tiden drøyt 25 år tilbake. Stein Jarving beskrives som en av ”ideologene” bak det nyfødte kollektiv-miljøet. Oslo-folk med store visjoner og lite praktisk erfaring kjøper seg inn i små landbruk, snakker med grønnsakene de dyrker og satser på å leve selvberget. Den innfødte bonden er imidlertid ikke overbevist om de unge by-radikalernes grønne evner. Han lener seg mot gjerdet, smatter på pipa, og skrattler.
Men bygdas nye tilvekster imponerer. Avlingene er større en den skeptiske bonden hadde forestilt seg, og det er mange flittige arbeidshender i aktivitet.
Men etterhvert som konfliktene i kollektivet kommer til overflaten, begynner også Jarving å tvile. Et av bofellesskapene han var med på å opprette var et jordbruks- og skolekollektiv utenfor Farsund i Vest-Agder. Tankene og teoriene fra Summerhill-skolen i England hadde kommet til lille Norge, tanker om at barna selv skulle bestemme hva de skulle lære, uten innblanding fra de foresatte.
Problemet var bare at de voksne ikke klarte å bli enige om hva ungene egentlig ville.
– Jeg har ikke tro på jordbrukskollektiver som en permanent løsning lenger, humrer han.
– Men det betyr ikke at jeg har mistet troen på ”det grønne livet”.

Fra falleferdig til fremtidsrettet

I 1980 hadde han lagt kollektivplanene på hylla, nå var det mer praktisk å søke andre boformer. Etter å ha satt inn en rekke annonser, fikk han et tilbud om å kjøpe Loftsvollen ved Tvedestrand.
– For all del, jeg lærte masse i kollektivene. Og mange av de jeg bodde sammen med bor fortsatt på landet, riktignok med familiene sine. Da jeg fikk jobb i industrien var det imidlertid på tide å flytte ut, sier Jarving.
Boka fra 1974 syntes han har gått ut på dato, og det er derfor han har gitt ut en ny, riktignok en som berører en del av de samme temaene. ”Det grønne liv” beskriver erfaringer han har hatt med oppussingen av det som en gang var et nedslitt småbruk, og som i dag er et hypermoderne hjem, forlagslokale og atelier.
Da han kjøpte Loftsvollen i 1980 var grunnmuren i ferd med å rase sammen, det var ikke innlagt vann og doen bestod av en bøtte. Det kostet i sin tid 110 000 kroner for 60 kvadratmeter hus, fem mål tomt og brønn.
I dag er huset bygget ut til dobbel størrelse, og det er satt opp et svært funksjonelt anneks som blant annet inkluderer carport, atelier og boder.
– Jeg tror det er en del som ikke har godt av å vite hvor mye arbeid som ligger bak alt vi har gjort her. I alle fall hvis de tenker å gjøre det samme, mener Stein Jarving.

Brukt og brukbart

Jarving har sjøl ingeniørutdannelse, en utdanning som nok har hjulpet han med arbeidet på Loftsvollen. For selv om mange sikkert blir fristet av billig hus og sjarmerende landsbygd, er det faktisk et blodslit å få alt i stand. Det går også med en god slump penger.
– Det meste av materialene vi har brukt har vært ting vi har fått rimelig og gratis, eller i bytte. Likevel er det selvfølgelig utgifter, selv om de nok ikke kan måle seg med en treroms leilighet i Oslo.
Jarving er selv oppvokst i storbyen, men bedyrer at han sjelden lengter tilbake. Det gode livet har han funnet på landet. Og det er ikke så veldig vanskelig å forstå hvorfor. Stillheten som preger Loftsvollen etter en tur nedover E-18 fra Oslo er påfallende.
Jarving ruller omhyggelig en sigarett og plasserer den mellom to ringprydede fingre. Han tar et dypt drag:
– Her lever vi billig. Her lever vi rolig. Og her lever vi miljøvennlig, sier han.

Paradisisk hage

På Loftsvollen finnes det faktisk et porselensklosett også. Det er imidlertid plassert i midt i den grønne hagen, og det vokser blomster ut av det.
Å leve helt selvberget har aldri vært aktuelt, ikke minst fordi Jarving sliter litt med ryggen. Men hagen hans er både praktfull og innbringende. I ”Det grønne liv” skriver han at en nordmanns gjennomsnittlige forbruk av grønnsaker er på cirka 40 kilo per person i året, og en slik mengde er det absolutt mulig å dyrke selv.
Blant det som vokser i hagen på Loftsvollen er tomater, mais, kål, poteter, gulrøtter og diverse urter. Et lite drivhus har han laget selv. Billig, og med presenning i stedet for glass.
– Økologisk landbruk i Norge er som regel tragisk, tilbudet er stort sett lik null. Grønnsakene vi dyrker her dekker imidlertid et halvt års forbruk, forteller han.
Dette er ting han også skriver om med ivrig penn i boken. Her står det også: ”Det er tvingende nødvendig å dyrke jorden organisk, fordi vår kjemiske og tekniske kamp mot naturen bare skaper nederlag for oss.”
– ”Det grønne liv” handler om de små spørsmålene. Det er ikke noen politisk bok, men rett og slett en bok som søker å gi tips og veiledning til de som vil gjøre noe på en annerledes måte.

Grønne tiltak

– Holdninger kan forandres, sier Jarving optimistisk.
Han forteller hvordan de som en gang snakket om gjenbruk og resirkulering ble sett på som naive tullinger. I dag har man kommet mye lengre med dette arbeidet.
– Det er den viktigste arven fra kollektivtida. Resirkulering var noe av det vi brant aller mest for, og selv om det fortsatt er mye igjen på dette området, føler jeg at det var en viktig kamp.
Jarving er opptatt av konkrete tiltak, han har aldri vært noe utpreget organisasjonsmenneske. Han var med på oppstarten av Framtiden i våre hender, men fikk skriveforbud i medlemsbladet ”Ny Livsstil” etter å ha fått en kontroversiell øloppskrift på trykk.
– Miljøarbeidet i Norge handler mye om organisasjon og administrasjon. Slikt fungerer sikkert ovenfor myndighetene, men jeg er også opptatt av hva enkeltmennesket kan gjøre. Det er faktisk en hel del, forklarer han.
Engasjementet i dag?
– Det finnes mange engasjerte mennesker, som gjør seg gjeldende i samfunnsbildet. Det jeg tilbyr er et forslag til praktisk handling.

”Frelst” av natur-religion

En vanlig fordom er at sjølbergings-kulturen domineres av fundamentalistiske øko-freaker som vil at vi skal bombes tilbake til steinalderen. Gamle overvintrede hippier som forakter det moderne liv, og som fornekter alt som smaker av ny teknologi.
Det bør imidlertid være ganske klart at Jarving ikke er en slik. Sammen med samboer Liv Snefrid Killi driver han for eksempel forlaget Eutopia fra stua. Egentlig trenger man ikke mer enn to PC’er og litt annet teknisk dilldall for å gjøre det.
– Forlaget gjør det bra, og uten at vi sliter oss ut. Jeg er ingen teknologipessimist.
Jarvings forfatterskap begynner etterhvert å bli ganske omfattende. Siste bok han skrev før ”Det Grønne Liv” het ”Magi & Heksekunst” og speilet interessen og engasjementet hans for paganisme og Wicca. Sistnevnte er en natur-religion, som siden 1950-årene har etablert seg i Vesten.
– Hvordan er Wicca forenlig med miljøengasjementet ditt?
– Det henger definitivt sammen. Jeg har aldri vært noen kommunist eller anarkist, og savnet en slags overbygning i kollektivet. Det føler jeg at jeg har funnet nå, sier Stein.

Mistro til moralisme

Sin egen inspirasjon til å tenke miljøvennlig fikk han da han leste ”Den tause våren” av Rachel Carson. Siden har han på en pragmatisk og nytenkende måte forsøkt å klekke ut løsninger som er til minst mulig skade for miljøet.
Jarving har nå, for å bruke en gammel klisjé, funnet sin vei. Katter og høner løper rundt mellom beina våre, vi blir servert hjemmelaget pizza med ingredienser fra hagen og vann fra en kilde i nærheten.
En mann som så til de grader lever i pakt med naturen, bør da kunne gi folk et alvorsord eller fem?
- Vet du, jeg har ikke tro på moralisme som virkemiddel. Etter mitt syn fører det bare til at folk kommer i forsvarsposisjon. Det folk trenger er konstruktiv informasjon og tips, det er det beste virkemiddelet.

Bli med på tidenes klimadugnad!

Bli med på tidenes klimadugnad!

Vis hva du gjør for klimaet og krev en tøffere klimapolitikk.

Bli med!

Liker du arbeidet Framtiden i våre hender gjør? Vi finnes bare på grunn av den økonomiske støtten fra de over 40 000 medlemmene våre. Desto flere som støtter arbeidet vårt, jo større påvirkningskraft har vi også i møte med myndigheter, politikere og næringsliv. Bli medlem i dag!

- Annonse -